Hvordan er ettersmaken?

Jeg har tenkt på et verb jeg ikke har hørt det snakkes så mye om. Midt i dagens vrimmel av viktige og uviktige ting som skjer, så har jeg smakt litt på det å skjelne.

Jesus snakker i Markus 4,12 om at; «de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå …» 

Det er ikke enkelt å skjelne så klart og tydelig at man greier å identifisere og bestemme seg for hva som sant og godt. Vi må ta så mange valg hele tiden. Noen er viktige og andre ikke. Det som er påtakelig, er at vi lever i en verden hvor skillet mellom det som er viktig og vesentlig og det uvesentlige fort kan viskes ut. 

Ikonene på våre mobilapper har alle samme størrelse, enten de inneholder bilder av de vi er glade i, Bibelen, Instagram eller betalingsapper for parkering. Ingen er fremhevet som mer viktig enn noen andre. De er alle like store. Den viktige dødtiden har nesten forsvunnet. Rastløst fyller vi den med det som napper i nysgjerrigheten vår, når mobilvarsler signaliserer at noe nytt skjer.

Hvordan kan vi lære oss hva som virkelig er viktig? Livet kommer ikke i ferdige pakkeløsninger eller ferdigmoduler, det må leves og settes sammen bit for bit. Biter jeg må bygge selv, deler jeg bygger sammen med andre og sammen med Gud. Det er noen valg som også er retningsgivende i vårt liv og vårt gudsforhold. For å kunne foreta gode valg, er det nødvendig å kunne skjelne.

Jesuittskolene som har dominerte den høyere utdanning i vesten i mange hundre år, hadde tre satsingsområder i undervisningen. De ville at studentene skulle lære å tenke og sette ting i sammenheng, de ville gi de kunnskap, og de ville lære de å skjelne. Jeg er usikker på hvor mye fokus det er på den tredje delen i dag. Det er ikke noe vi kan pugge eller lese oss til. 

Vi må leve oss til å lære å skjelne. Dessverre så holder det ikke bare med kunnskap og intelligens for å ta gode valg, for kunnskap og innsikt kan brukes til både godt og ondt.

«Herre, lær meg den veien dine forskrifter viser, så vil jeg alltid ta vare på den!» skriver David i Salme 119,33–35. «Gi meg forstand til å ta vare på din lov og holde den av hele mitt hjerte! 

Led meg på den stien dine bud viser, for den gir meg glede …» og i vers 105: 

«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti.» 

Uten lykt er det fort å svinge av fra stien. Det er minst et par grøfter å falle i når det handler om å skjelne. Den ene er overåndelighet hvor alt bare er en «åndskamp» mellom gode og onde ånder, men som en sa en gang: «Det er ikke sikkert det er åndskamp, kanskje du bare trenger en sjokolade og litt kaffe!» I den andre grøfta ligger den sekulære tankegangen hvor alt kommer fra mennesket selv. Det finnes ingen innblanding av ondskap eller andre gode krefter. Det er mennesket alene som handler. 

I en stadig skiftende virkelighet, hva skal vi styre etter? Erfaring og innsikt fra eget liv, kirkens erfaring, og fra det som står i Bibelen, gir et godt utgangspunkt for å velge og bedømme. 

Ignatius av Loyola, Jesuittordenens grunnlegger, erfarte at han over tid begynte å legge merke til hva som var livgivende og hva som var tappende i livet. Det ga en pekepinn på hvordan og hva Gud ønsket å lede han mot. Når det gjelder å skjelne, vektla han det han kalte for ettersmaken. Når du tok et valg, hvordan var ettersmaken? En ting er smaken mens man holder på, men hvordan smakte, kjentes det etterpå? 

Var ettersmaken god? Ga det en fred eller ga det en slags tomhet?

Når man skal skjelne, så er det ettersmaken som er retningsgivende. Gud virker også gjennom det som for oss kan se ut som tilfeldigheter, når overraskende og uventede ting skjer. Legg merke til de også. For kanskje er det nettopp det du trodde var en distraksjon eller et hinder, som gjorde at du måtte stanse opp for å ta et annet valg og en annen retning enn planlagt. Et valg som i ettertid viste seg å smake av en vedvarende fred for et viktig veivalg i livet. Det er noe å tenke på for oss alle.