Hvordan var DITT møte med bedehuset?
«Jeg vet at noen blir glad de gangene jeg kommer, men jeg ser det aldri på dem. De sier det heller ikke til meg. Si det, vis det!»
Sambåndet.no har publisert et brev skrevet av en kvinne som nettkonsulent Kjetil Fyllingen i ImF-UNG kom i kontakt med via Twitter. Hun skrev om sitt møte med bedehuskulturen, og Fyllingen ba henne om å utdype det med tanke på publisering i Indremisjonsforbundets magasin.
Kvinnen forteller blant annet at hun etter flere år ikke føler seg som en naturlig del av fellesskapet.
«Jeg føler meg fortsatt ikke helt som en del av «bedehusflokken», samme hvor mye jeg prøver. Og jeg tror ikke det handler om motvilje, verken fra meg eller «dem», skriver hun.
Brevet avsluttes med at kvinnen sier hun fortsatt lengter etter fellesskapet, og ønsker å prøve en stund til.
«Noen har sammenlignet storfellesskapet med familieselskap; noen kjenner hverandre godt, noen krangler, noen er fjerne kusiner og fettere, og noen er tantene og onklene med full oversikt. Kanskje er det greit å være en fjern tremenning, men jeg skal innrømme at jeg ønsker jeg var en fullblods datter!»