Andakt
«Hvorfor reagerte du så voldsomt, Jesus?»
Om noen skulle ha skrevet min biografi en gang, er det med en viss mulighet for at det ville ha blitt nevnt at jeg lar meg fyre opp.
Engasjement er fint, men det kan også av og til dra med seg litt mer enn bare fint. Irritasjon for eksempel. Eller rett og slett sinne. Om man skulle si noe om hvorfor jeg ble sint, vet jeg ikke om biografen hadde visst hva det var. Litt det ene, så det andre, kanskje? Stadig noe som kan provosere, si!
Annonse
Om Jesus står det at han var sint ved to spesifikke anledninger. (Det er forresten deilig at også Jesus ble sint; da er jeg ikke alene om det, og han forstår at blodet kan bruse!)
Han ble sint da disiplene ville hindre barna i å komme til ham, og han ble sint da han så hvordan pengevekslerne ble til hinder for at folk skulle komme fram til Gud i det hellige tempelet.
Og reaksjonen hans på disse siste, var ekstrem. Han slo om seg, veltet bord og raste. «Dette skal være et bønnens hus, og dere har gjort det til en røverhule!» Hadde det skjedd i dag, ville han sikkert ha blitt buret inne.
Og jeg har fundert på: Hvorfor reagerte du så voldsomt, Jesus?
Jeg tror det handlet om nettopp dette: Mennesker ble hindret i å komme helt fram til Gud, enten det var for å sitte på Gud Sønn sitt fang, som de små barna, eller for å tilbe Gud Far i tempelet.
Gud ønsker å være nær sine mennesker!
På Jesu tid var tempelet det stedet Gud var. Det var hans bolig. Det aller helligste var ett bestemt, fysisk sted. Og menneskene søkte å komme dit, men på grunn av Guds hellighet var det nødvendig med offerdyr til soning for menneskenes ufullkommenhet.
Dette var en ordning Gud hadde lagt til rette for, nettopp for å gjøre det mulig for mennesket å komme inn i hans hellige bolig. Dette visste forretningsfolkene å sno seg på. De tjente penger på folks åndelige lengsel, og det gjorde Jesus rasende. Og Jesus visste: Snart er denne æraen over. Snart har jeg tatt plassen til disse offerdyrene, og mennesket kan få en fri og åpen vei inn i det aller helligste.
Annonse
Gud ønsker å være nær sine mennesker!
Etter at Jesus åpnet denne veien, ble det mulig for Gud å øse ut sin Ånd som han hadde lovet gjennom profeten Joel hundreår tidligere: «Jeg vil øse ut min Ånd over alle mennesker» (Joel 3,1). Og fra pinsedagen, da Guds ånd ble gitt til oss alle, har Gud ikke lenger latt seg begrense til en bygning, fra da av er ikke lenger tempelet den viktigste plassen for Gud. Fra da av er det menneskene selv som er Gud bolig! Fra da av det din og min kropp som er Guds tempel!
Hva får ikke det av implikasjoner?! Tenk på det: Din kropp er Guds tempel, uansett din fysiske tilstand! Når du lar det synke inn, vil det kunne få konsekvenser for hvordan du ser på og behandler deg selv og din kropp. Det vil kunne få konsekvenser for hvordan du ser på og behandler andre, både i kassakøen og i kommentarfeltene på nettet! Det vil kunne få konsekvenser for hverdagslivet ditt, for hvordan du tar imot både de du tenker faller «innenfor» og de du tenker faller «utenfor».
Tenk på det: Din kropp er Guds tempel, uansett din fysiske tilstand!
Det vil også kunne få noe å si for hva du lar kroppen din være med på, og hva du fyller den med av både materielle og immaterielle ting. At du og jeg er et tempel for Gud, betyr at vi er bærere av Guds nærvær uansett hvor vi beveger oss, og uansett hva som skjer.
Men jeg innrømmer det: Det er rart. Kjemperart! Ja, det er et mysterium – på lik linje med andre mysterium i den kristne troen. Som dette at Gud ble menneske, for eksempel, også det et tegn på at han ønsker nærhet.
Mysterium, eller ei: Jeg tror like fullt det er sant.
Men fortsatt er det som om det er «forretningsfolk» og andre på «tempelplassen», noen eller noe som vil hindre meg i være med Gud i mitt indre. Slike «forretningsfolk» kan være løgntanker om meg selv eller andre, det kan være sykdom, strevsomme relasjoner og bekymringer, det kan være mennesker som gjør meg vondt, eller livskriser som rammer. Men jeg tror også at forretningsfolkene kan hete «Livets letthet» og «Komfort»; jeg har det så godt at jeg ikke trenger å gå inn i dette Guds tempel.
Jeg tror at disse hindrene provoserer Jesus like mye i dag, som det gjorde den gang for 2000 år siden. Jeg tror Jesus ønsker å rydde «tempelplassene» våre, slik at hans tempel, våre kropper, kan være «et bønnens hus», kan være det stedet der Gud kan tale, og jeg kan lytte. Være det stedet der jeg kan tale, og Gud kan lytte. Midt i livet som det er, i den kroppen jeg har.
