Hvorfor var NRKs id-feiring viktig?

Hvordan skal NRK forholde seg til tro og livssyn? Spørsmålet er aktualisert etter kanalens dekning av den muslimske høytiden Id. Programmet har skapt reaksjoner, og tirsdag var det kommet inn 360 henvendelser til Kringkastingsrådet, de fleste av dem negative.

Noen gikk så langt at de omtalte programmet som «propaganda for islam». I møte med slik retorikk kan det være på sin plass å oppfordre til å puste med magen.

Tro & Medier er en kristen medieorganisasjon som arbeider for kristen tro og gode verdier i mediene. Vi ønsker å gjøre Jesus synlig i medielandskapet. Betyr det at vi dermed bør være kritiske til at NRK hadde en markering av en muslimsk høytid? Nei, ikke nødvendigvis.

Det kan være klokt å lytte til Os Guinness, forfatter, dr.phil fra Oxford og apologet, som i boka Global Public Square: Religious Freedom and the Making of a World Safe for Diversity tegner opp tre ulike modeller for samfunnets relasjon til livssyn: «The naked public square», «the sacred public square» og «the civil public square».

«The naked public square» vil forfektes av dem som ønsker å holde religioner og religiøse uttrykk borte fra det offentlige rom. Frankrike vil være et eksempel på en mild variant, mens Nord-Korea er et eksempel på en hard og brutal versjon av «the naked public square». I vårt land vil vi finne antydninger til dette ståstedet, for eksempel i argumentet om at «tro er en privatsak».

«The sacred public square», derimot, er en offentlighet der gitte religioner eller ideologier befinner seg i en monopolistisk eller foretrukket posisjon på bekostning av andre livssyn.

Guinness trekker frem The Church of England som en mild versjon av denne modellen, og for oss i Norge er det naturlig å se til Den norske kirkes posisjon gjennom flere hundre år. Mens i den strenge enden, finner vi brutale eksempler på modellen i land som Iran, Saudi-Arabia og Afghanistan under Taliban.

Guinness hevder: «Det som er klart er at ingen av de to modellene, med sine varianter på begge sider, oppfyller kravene for frihet og rettferdighet for alle i møte med det eksploderende mangfoldet i vår globale tidsepoke» (min oversettelse).

Som et alternativ til de to modellene, lanserer Guinness «a civil public square». Dette er en offentlighet der borgere av alle trosretninger og livssyn står fritt til å engasjere seg i «det offentlige torg». Guinness påpeker at dette må gjøres på en måte som ivaretar rettferdighet og frihet for alle andre livssyn.

I Norge har Stålsett-utvalget vært inne på noe av det samme i rapporten «Det livssynsåpne samfunn» fra 2013. I ett av åtte grunnleggende prinsipper sier de:

«Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom» og utdyper: «Utvalget mener at religion og livssyn ikke bare hører hjemme i folks private rom og liv – eller i lukkede fellesskap knyttet til tros- og livssynssamfunnenes interne virksomhet. Tros- og livssynspraksis må også kunne utfolde seg i det offentlige rom.»

Guinness peker på at det finnes forskjellige feller å gå i i møte med en slik modell. For eksempel viser han til en vanlig misforståelse at «a civil public square» oppnås gjennom å lete etter en minste fellesnevner, enten ved å fjerne alle «merkelapper» eller særegenheter, eller ved å kun vektlegge religionsdialog.

Førstnevnte avskriver Guinness og understreker viktigheten av at man i denne modellen beskytter og debatterer ulikheter, ikke eliminerer dem. Religionsdialog, på sin side, er nyttig, men rekker bare et stykke på vei.

Det kan ligge viktig forsoning i slik dialog, men som oftest vil dette kun inkludere noen religioner og ikke alle. Og sekularister vil vanligvis ikke bli inkludert i slik religionsdialog, hevder Guinness.

Religionsdialog vil også fort kunne overse ulikhetene, og vi trenger å utforske nærmere hva disse ulikhetene betyr i virkeligheten. Forskjeller gjør en forskjell, sier Guinness, både for individer og for hele samfunn og til og med sivilisasjoner.

Ulikhetene er viktige, og de må bli diskutert ærlig og fryktløst. Han påpeker også at «the civil public square» beskytter friheten til å være trofast, ikke minst trofast mot egne trosoverbevisninger.

I lys av dette er NRKs sending «Festen etter fasten: Id mubarak» viktig. Dette er ikke «propaganda for islam», men en allmennkringkaster som tar på alvor at vårt land består av flere ulike livssyn, og som bidrar til et livssynsåpent samfunn.

Livssynsformidling og livssynsjournalistikk er to svært viktige deler av medienes samfunnsoppdrag, noe som ofte havner i medienes blindsone.

Vi må hente disse frem, heve statusen på dem og forstå hvor viktig det er at mediene bidrar til økt forståelse for menneskers tro og livssyn. For forståelse forebygger fordommer.

Så var «Festen etter fasten» mer formidling enn journalistikk. Det er helt i orden. Journalistikken og religionskritikken kan komme ved andre anledninger.

Tro & Medier mener ikke at alle religioner dypest sett er like og at mange ulike veier fører til Gud. Vi tror det er viktige vesensforskjeller mellom islam og kristen tro. Og forskjellene utgjør en forskjell, for å sitere Guinness.

Derfor vil vi frimodig og trygt formidle budskapet om Jesus, Guds sønn, som eneste vei til Gud, som den eneste frelser. Men vi ønsker ikke å gjøre det i en «monopol-situasjon».

Vi ønsker å stå sammen med mennesker fra alle livssyn, på det åpne torget, der alle har like rettigheter og like muligheter til å komme til orde. Og her, i det livssynsåpne samfunnet – også med NRK som en viktig plattform – har både forkynnelse, religionsdialog og religionskritikk sin rette plass.

Det betyr at man både kan ønske muslimer «Id mubarak» samtidig som man har en aktiv, offentlig debatt om hvilken tro og hvilke verdier som er godt for mennesker og samfunn. Jeg er trygg på at det kristne budskapet består prøven i møte med all verdens livssyn.