I 40 år ba Berit om at ektemannen måtte bli kristen

– Dere kan be til dere blir blå i trynet. Dere vil aldri få oppleve å se meg kristen. Aldri, svarer Olav sine venner og familie når de sier at de ber for ham.

De siste årene har synet av Bibelen provosert den fremgangsrike miljøarbeideren og fagforeningsmannen stadig mer. Boken minner ham om alt han tok avstand fra som ungdom; dobbeltmoralen, pekefingeren og de pietistiske reglene. Hver gang kona Berit nevner noe om troen sin er piggene ute med en gang.

– Ikke kom her med den svarte boka, beordrer han.

– Få den vekk!

Olavs barnetro forsvant

Da Olav Håland vokste opp på Jæren i 50-årene hadde den pietistiske kristendomsforståelsen et solid grep om folks trosliv.

– Moren min oppdro meg med en «pekefingerkristendom», mener Håland.

Etterhvert som han ble eldre ble det stadig vanskeligere å leve opp til morens moralske standard. For noen i det kristne ungdomsmiljøet ble løsningen å snike seg ut på fest på lørdagskvelden, for å så gå på møte søndagen og late som ingen ting.

– Jeg klarte ikke følge den linjen der med en fot i begge leire. Jeg tenkte at jeg måtte være med hundre prosent. Ellers måtte jeg helt ut av det kristne miljøet.

15 år gammel valgte Olav det siste. Da var han akkurat blitt soldat i Frelsesarmeen.

– Endelig kunne jeg bestemme selv, og jeg så meg ikke tilbake. Det gikk helt av seg selv.

Brits barnetro vokste

På andre siden av landet, i Stokke på Vestfold, satt Berit på husmøte med Indremisjonen. Trosreisen hennes tok motsatt retning av Olavs.

Hun kom ikke fra et kristent hjem, men som skikk og bruk var på den tiden sendte foreldrene likevel Brit og søsknene på søndagsskolen.

– Jeg har trodd på Jesus så lenge jeg kan huske, smiler hun.

– Det var bare sånn det var for meg.

Fra søndagsskolen ballet det på seg med barnemisjon, Yngres og ungdomsmøter samt husmøter. Brit var med på alt som skjedde i regi av bedehuset.

– Den der pekefingerkristendommen Olav snakker om merket jeg ikke noe til. I det kristne miljøet der jeg vokste fikk vi komme som vi var. Jeg følte meg hjemme fra første stund.

Med alderen vokste også troen til Brit Håland, men det hindret henne ikke fra å bli nysgjerrig på den jærske sosialisten, som nettopp hadde begynt på jobben hennes. Brit smiler og klapper omsorgsfullt på ektemannens hode.

– Jeg husker jo det flotte håret ditt, da. Tjukt og mørkt var det, selv om det ikke er så mye igjen av det nå da.

Ville ha kristen kone

Det tok ikke lang tid før kollegafellesskapet utviklet seg til vennskap mellom Brit og den nye jærbuen, Olav Håland. Da var de to 20 år gamle.

Etterhvert ble de også kjærester, og i 1972 giftet de seg.

Brit hadde ingen motforestillinger mot å dele livet med en som ikke delte troen hennes.

– På den tiden var det ikke noe forkynnelse om hvem man skulle gifte seg med og ikke, så jeg tenkte ikke noe over det.

For Olav derimot, var Brits livssyn en av de tingene som gjorde ham interessert i henne.

– Selv om jeg ikke var kristen selv visste jeg alltid at jeg ville ha en kristen kone. Ikke spør meg hvorfor.

I årene som småbarnsforeldre fungerte ateisten og den troende ganske godt sammen. Han kjørte barna til søndagsskolen og ba aftenbønn med dem når kona ikke var hjemme.

Da barna vokste til og ble tenåringer, skjedde det imidlertid noe i familiedynamikken som gjorde samlivet langt vanskeligere.

Samlivet blir vanskeligere

– De siste årene gle vi jo lenger og lenger fra hverandre på det med tro. Avstanden ble veldig stor, sier Olav.

På denne tiden hadde Brit blitt kjent med noen som gikk i Pinsekirken Tønsberg Betania. Hun begynte å gå der, og i den sammenhengen ble det også naturlig for henne å døpe seg troende. det falt ikke i god jord hos Olav.

– Da ble jo han rasende, sier hun tørt og peker med tommelfingeren i makens retning. Han nikker. Brit fortsetter:

– Det var det dummeste du hadde hørt, sa du. Det ble vel litt for alvorlig på en måte, og det var jo sårende. Veldig tungt.

I sitt stille sinn bad Brit og hennes kristne venner om at noe måtte skje med Olav, men han var ikke til å rikke.

Gir opp

Etter 40 år uten bønnesvar blir Brit innhentet av resignasjonen. Siste bønnen ber hun i 2011. Da nærmer ekteparet seg pensjonsalder og har nettopp kjøpt seg ny bolig. Før de flytter inn går Brit rundt det nye huset og inn i hvert rom og ber Gud vise sin allmakt der. Så slutter hun å be for mannen sin.

– Jeg gidder ikke mer, tenker hun for seg selv.

– Nå får han klare seg selv.

Ateist og israelvenn

Selv merker ikke Olav noe til at kona ikke lenger ber for han. Han er opptatt med lederverv i fagbevegelsen og Arbeiderpartiets lokallag i Stokke. Kampen for fattige og vanskeligstilte har engasjert ham lenge. Det samme har Israel og det jødiske folk.

– Jeg vet ikke hvorfor, men i alle sammenhenger forsvarte jeg Israel, selv om jeg var reinspikka ateist. Jødene var Guds utvalgte folk.

– Hvordan kunne du tro at jødene var Guds utvalgte folk hvis du ikke trodde på Gud?

– Spør meg ikke hvorfor. Det var bare noe der.

Ekteparet Håland tar derfor flere turer til Det hellige land sammen, men etter at Olav blir pensjonist tar alkoholen over stadig mer av turene.

– Jeg ravet jo ikke rundt, men det er klart det var ikke noe behagelig for Brit å se meg drikke så mye, sier Olav.

Da han i 2012 slenger seg på en kristen gruppetur til Israel er Brit derfor skeptisk.

– I respekt for dere kristne lover jeg å ikke røre alkohol, men da må du gi meg et løfte tilbake, sier han til kona.

– Lov meg at jeg ikke blir tvunget med på noen kristne møter eller noe sånt. Jeg skal ikke ha noen ting med det der å gjøre.

Brit lar seg overtale, men den vonde magefølelsen blir hun ikke kvitt.

Overrasker alle

Jerusalem, sommeren 2012: Olav går nedover gata i Jerusalem solsteken. Han har akkurat vært på butikken og kjøpt litt snacks til seg og kona. Plutselig blir rammet av en uutholdelig smerte.

I desperasjon roper Olav til Gud «hvis du virkelig finnes skal jeg ha bevis for det. Tar du bort smerten nå skal jeg tro på deg». Stemmen skjelver når Olav minnes hva som skjedde da.

– Boff, så forsvant smertene – med en gang. Da visste jeg at det var noe åndelig.

Helt umerkelig tar Olav Håland imot Jesus – midt på fortauet. Han sier ingenting til noen før han neste dag stiller seg i køen av mennesker som skal døpes i Genesaretsjøen. Begeistret roper noen i turfølget «Olav skal døpe seg. Han er blitt en kristen!»

Brit bare fnyser, overbevist om at det må være noe tull mannen har funnet på. Men Olav fortsetter ufortrødent mot vannet og lar seg dukke under.

– Da ble jeg ble helt satt ut. En vennene som hadde sett det kom fykende rundt halsen på meg, og jeg skjønte ingenting, humrer Brit.

Som om ikke det var nok reiser Olav seg brått opp i hotellsengen natten derpå.

– En stemme ba meg gå ned til lobbyen. Jeg tenkte jeg måtte være lydig hvis det var noe Gud ville.

Forgjeves prøver Brit å overtale sin nyfrelste ektemann til å vente til etter frokost neste dag, men Olav er sedvanlig egenrådig. Klokken tre på natten tar han heisen ned til resepsjonen. Dørene går opp og et sterkt lys flommer imot ham.

– Det første som slo meg var at jeg hadde fått jerusalemsyndromet, men der stod Jesus altså, sier en beveget Olav.

Han forteller han blir grepet av en voldsom redsel, faller på kne og begynner å strigråte. En forferdet resepsjonist kommer løpende bort og lurer på om Olav har drukket, men Olav insisterer «ser du ikke Jesus?», spør han. Så kommer samme stemme som vekket ham.

«Frykt ikke, for jeg er med deg».

Først da senker roen seg hos Olav, og resepsjonisten følger ham til sofagruppen. Så kommer lovsangene. De strømmer ut av munnen på ham, lovsanger han aldri har hørt før. I tre timer sitter han slik i bønn og lovsang. Før han rekker å gå opp til kona igjen hører han samme stemme på ny, denne gangen med en oppfordring: «Gå ut».

Brit tillater seg ikke å kjenne begeistring når en overbegeistret Olav kommer og deler hva som har skjedd i resepsjonen på nattestid. I underbevisstheten gnager frykten om at omvendelsen bare er midlertidig.

Endret syn på muslimer

I dag, ni år senere, har Olav Håland gjort konas frykt til skamme.

Troen til Olav fremstår like lidenskapelig i dag, og engasjementet for å dele den med andre er stort. Nå er det særlig én gruppe mennesker som står hans hjerte nært: nye landsmenn generelt og muslimer spesielt.

– Før dro jeg alle muslimer over en kam. Syntes det var søppel, alt sammen, men Jesus viste seg for meg og sa «elsk muslimer.» Litt senere viste Gud meg et hus jeg skulle banke på, og da måtte jeg bare gjøre det.

Etter to måneder med banking åpnet en hijabkledd kvinne døren og tok nølende imot matposen fra Olav. Siden den dagen har jungeltelegrafen, om den kristne mannen som deler ut gratis mat til muslimer, spredd seg blant kvinnens trosfeller i området.

– Hva gjør det med troen din å være så tett på muslimer?

– Det har styrket troen min. Jeg er blitt overbevist om at Jesus står for kjærlighet. Kjærlighet, kjærlighet, kjærlighet. Nå får jeg lov å sitte til bords sammen med muslimer og be sammen med dem. De er veldig opptatt av bønn, men jeg er tydelig på at det finnes bare én vei til Gud, og det er gjennom Jesus, sier Olav.

Tips i møte med ikke-kristne

– Hvordan kan kristne være gode ambassadører for troen sin i møte med andre?

– Det må være sammenheng mellom liv og lære. Det er veldig, veldig viktig, sier en alvorlig Olav og legger til:

– Og så må vi ikke være redde for å tale tydelig om evangeliet, om rett og galt.

– Hvordan unngå at det fører til pekefingerkristendommen du selv tok avstand fra?

– Ikke bare snakk om alt som er synd. Gleden må også være med, om vi skal ta det kristne budskapet på alvor. Vi må være både glade og tydelige.

– Savner du noen gang friheten du søkte som ung?

– Aldri, kommer det kontant.

– Friheten jeg søkte i syndens verden fant jeg ikke før jeg kom tilbake til troen. Det er vel verd å merke seg.

Ikke forgjeves

Mye har skjedd på de ti årene som er gått siden Brit ga opp håpet og bønnen om at ektemannen skulle bli kristen.

–Hadde jeg visst hvor vanskelig ekteskapet med en ikke-troende hadde blitt, hadde jeg nok trengt mer betenkningstid før jeg gikk inn i det, vedgår Brit.

Forgjeves var det likevel ikke. Ekteparet er i dag aktive i Pinsekirken Tønsberg Betania. Endelig kan de sammen dra på kristne stevner og lese i «den svarte boka», som Olav nå kaller Bibelen. Alkohol har han heller ikke drukket siden israelturen i 2012. I stedet har han fått med seg kona på Evangeliesenterets arbeid blant rusmisbrukere i Tønsberg.

Brit Håland smiler forsiktig til ektemannen, som studerer hendene sine.

– På en annen side hadde du kanskje heller ikke vært kristen i dag, om vi ikke hadde giftet oss. Gud viste sin allmakt, akkurat slik jeg ba om i 2011.