I flere år hadde Karen jentekjæreste - så følte hun at noe var galt
– Er det homofil jeg er, spurte Karen Graaten som ung student.
Denne saken ble første gang publisert sommer 2021.
Karen Graaten er i dag 68 år gammel og bor på det nedlagte retreatstedet Johannesgården utenfor Lillehammer. I flere år levde hun som kristen i et lesbisk samboerskap. Til slutt måtte hun bryte ut.
– Jeg levde i et lesbisk forhold. Vi var begge personlig kristne og ville ha Jesus i livene våre. Men etterhvert merket jeg at det var noe som skilte meg fra Gud. Nærværet til Gud ble gradvis borte og det ble en kampfull tid. Jeg måtte til slutt være villig til å «miste» min identitet som homofil, for så å leve som en ny skapning i Kristus, forteller Karen Graaten til Dagen.
Hun forteller at hun etter endringen opplevde en helt ny frihet som menneske.
– Som kristen har jeg ikke min identitet i mine følelser eller min seksualitet, men i det nye livet med Jesus, forteller hun.
Sviktet av kirken
Karen Graaten forteller at hun med Den norske kirkes veivalg i homofilispørsmålet, og tankegodset som hun nå opplever i Pinsebevegelsen, føler seg sviktet av store deler av kirken.
Hun har sett i mediene at både MF-professor Terje Hegertun og pinseforkynner Marit Landrø har hatt samtaler med homofile kristne som gir uttrykk for mye lidelse og smerte. Men så langt i debatten har hun ikke registrert at noen vil lytte til hennes eller likesinnedes livsreise.
– Jeg kunne også betegne meg som et offer i dette, og mange medsøsken som ser på saken slik som meg, men offer har jeg altså ikke tenkt å bli, slår hun fast.
I stedet ønsker hun å være en stemme som snakker om en annerledes vei.
– Jeg synes det er utrolig trist at kirken har kommet slik på avveie. Men i stedet for å innta offerrollen, har jeg bestemt meg for å være en som peker på gjenopprettelsen som finnes i evangeliet.
Radikal omvendelse
Som ung havnet Karen på jordbruksskole i Molde. Det hun ikke visste, var at i Molde blomstret Jesus-vekkelsen og ungdomsarbeidet Ung Visjon, og dermed var hun omgitt av kristne både på skolen og i vennekretsen.
Alene på rommet åpnet Graaten et nytestamente, som hun hadde fått av en venn, og begynte å lese.
– Da jeg åpnet boka, kom Den hellige ånd over meg og åpenbarte for meg at dette var sant. Jeg så inn i en helt ny dimensjon, en dybde jeg ikke visste at fantes. I ett nå forsto jeg at Jesus elsket meg. Ordet traff meg og forvandlet meg, sier hun og smiler.
– Mitt første møte med Jesus var veldig radikalt og sterkt, og det endret min livsretning totalt. Jeg begynte å leve ut fra et helt annet ståsted; at jeg var elsket, verdifull og tilgitt. Og at Ordet var levende og en kilde til nytt liv for meg.
– Jeg opplevde nærværet av Jesus og Den hellige ånd uten å egentlig vite noe om dette på forhånd. Rusen og alkoholen, som jeg hadde slitt med tidligere, slapp taket, forteller Graaten, som likevel hadde kamp og fristelser.
Ble med i kristent miljø
Etter oppholdet i Molde begynte hun på hjelpepleierskolen i Kongsvinger, og for første gang ble hun en del av et kristent miljø. Sammen dro de til Oslo på lovsangskveld i Trefoldighetskirken. En av disse kveldene satt Karen på siste benk på galleriet og kjente det hun beskriver som en enorm tørst etter mer av Gud.
– Plutselig kom Den hellige ånd over meg og jeg ble døpt i Ånden. Det var så mektig, og selv om ingen i det kristne miljøet jeg vanket kunne forklare meg mye om dette, så ble denne opplevelsen en ny dåp i kjærlighetsforholdet til Gud, som også ga en fornyet åpenbaring av Ordet. Det fortsatte å drive meg framover.
Liberalt miljø
Fra Kongsvinger bar det inn til Oslo der hun startet hjelpepleierutdannelse på Diakonhjemmet.
– I begynnelsen gikk det bra. Etter hvert begynte jeg å slippe meg litt mer løs, og jeg vanket i et ganske liberalt kristent miljø. Jeg flyttet inn i et kollektiv sammen med likesinnede. Den enkle troen jeg hadde fått ble satt på prøve.
Homofili ble svaret
Inntil da hadde ikke seksualitet og legning vært noe tema i Graatens liv. Det hadde hendt at hun satte spørsmålstegn ved hvorfor hun ikke greide å etablere et ordentlig kjæresteforhold med en gutt. Hun hadde også noen godt skjulte erfaringer av tiltrekning til samme kjønn. Men det var alt.
– En gutt i klassen var homofil, og han fikk undervisningstid på skolen for å dele om dette. Han var en av frontfigurene i Åpen Kirkegruppe på den tiden. Det han sa traff meg, forteller Karen.
– Er det homofil jeg er? Er det derfor livet mitt har vært så vanskelig? Jeg tenkte at dette var svaret på min manglende evne til å binde meg til en mann, og andre problemer som jeg hadde. Jeg hadde alltid mer eller mindre strevd med følelse av annerledeshet og å ikke passe inn.
Fikk kjæreste
– Så til tross for mitt radikale første møte med Jesus, og min iver etter å lese i Bibelen, kom jeg etter hvert inn i en sammenheng som ga meg impulser til å åpne meg mot at jeg var lesbisk. Det var til å begynne med en veldig spennende tanke, og en stor terskel å gå over. Men den ble ganske snart til handling, forteller hun.
Graaten ble med i Åpen Kirkegruppe, hvor det var full støtte for å følge den veien som nå hadde åpnet seg for henne.
– Jeg merket tydelig at når jeg begynte å fortelle at «jeg er» homofil, så etablerte det seg sterkere i meg. Jeg gikk opp i det med hele meg, og fikk også ganske fort en kjæreste. På mange måter var det en god og sterk erfaring. Det var godt å erfare kjærlighet og nærhet fra et annet menneske. Jeg ble snart med i styret i Åpen Kirkegruppe og kjempet for saken.
Gudsnærvær
Hun og kjæresten ble raskt akseptert av venner og av familiene på begge sider, og levde veldig åpent. De bodde sammen i Oslo først, men flyttet etter hvert ut av byen. Livet var lysere.
– Vi var kristne begge to og ville ha Jesus i livene våre. Jeg syntes etterhvert at det var urettferdig at vi ikke fikk gifte oss. Jeg opplevde at dette var riktig og godt, og mye falt på plass for meg.
Ble desperat
Det var på dette tidspunktet Graaten merket at noe hadde endret seg. Den enfoldige troen, tilliten og kjærlighetsrelasjonen til Jesus, som hun hadde i begynnelsen av sitt kristenliv, ble stadig mer borte for henne.
– Jeg savnet den, og det ble etterhvert desperat etter å finne tilbake til den. Jeg ropte og ba: «Hva er det som skiller oss, Gud?» Det ble begynnelsen til en ny start.
– Det første Gud viste oss var at vi levde i synd. At sex utenfor ekteskap mellom mann og kvinne, ikke er etter hans gode vilje. Fordi dette ble så klart for meg, var det enkelt å bekjenne som synd og vende om fra det. Det ble tydelig for oss begge, så vi tok et oppgjør med det, sluttet å leve sammen seksuelt, men fortsatte å bo sammen som venner.
Graaten og venninnen så fortsatt på seg selv som homofile. Men nå levde hun i overensstemmelse med Bibelen og opplevde at tilgangen til Guds nærvær ble åpnet igjen. Ordene fikk på nytt liv.
Men etter et års tid skulle det vise seg at også tanken på at hun var homofil, ble utfordret.
Identitetskamp
– Jeg syntes det stemte dårlig at Gud, som jeg hadde opplevd så livsbekreftende og god, hadde skapt meg til noe som jeg egentlig ikke fikk være fullt ut. Jeg leste mye i Bibelen og søkte Gud og hans vilje for livet mitt. Det hele munnet ut i at jeg fikk en åpenbaring om at ved å gå rundt å si «jeg er homofil», bekjente jeg meg til det falne mennesket, ikke som en ny skapning i Kristus.
«Men hvis jeg ikke var homofil, hvem var jeg da?» spurte Karen seg. Hun hadde brukt så mye krefter på å kjempe for sin identitet som homofil.
– Det svaret måtte jeg finne i Bibelen. For Bibelen sier at vi er døde med Kristus – og oppreist med han til nytt liv sammen med han. Vi er nye skapninger. Som kristen har jeg ikke min identitet i mine følelser eller min seksualitet, men i det nye livet med Jesus.
Befriende
Det endte med at hun og den tidligere kjæresten flyttet fra hverandre. Da fikk Graaten muligheten til å komme og bo og jobbe på Sandom retreatsenter.
Hun hadde hatt noen sjelesorgsamtaler med den kjente forkynneren, forfatteren og sjelesørgeren Edin Løvås. Og nå utfordret han henne til å bli med som husfolk på Sandom.
– Det var godt og befriende å bryte opp samboerskapet. Vi hadde veldig sterke bånd mellom oss, siden vi hadde levd så tett og det hadde betydd så mye. Men lengselen etter å tjene og leve for Gud var en sterkere drivkraft i livet mitt.
– Jeg prøvde ikke først og fremst å bli kvitt homofile følelser, jeg ville bare leve for Gud.
– Altfor mange jobber hardt for å prøve å fikse på det gamle mennesket. Eller at Gud skal komme å fikse på det. Og den grøfta er det lett å falle i for alle og enhver. Eller enda verre; vi prøver å fikse andre. Nei, vi må alle gå vår egen vei og ta ansvar for vårt liv og våre valg. Som kristne utfordres vi til å la oss forvandle ved at sinnet fornyes etter Guds ord.
Ny identitet i Kristus
– Mitt sanne jeg var at jeg var blitt en ny skapning i Kristus. Jeg var født på ny. Skapt til kvinne, og hvis jeg noen gang skulle leve i en intim relasjon igjen, så var det med en mann i et ekteskap.
Karen Graaten legger ikke skjul på at endring tar tid, og at det dreier seg om prosesser. For henne har det vært helt avgjørende å «gi Gud rett i det han sier i sitt ord», også til tross for hva følelsene sier.
– Da får Ordet kraft i våre liv, sier hun og siterer fra Paulus brev til Efeserne kapitel 4, vers 22 og 24:
«Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket som blir ødelagt av de forførende lystene. Bli nye i sjel og sinn! Kle dere i det nye mennesket, som er skapt i Guds bilde til et liv i sann rettferd og hellighet».
– Det er ingen puslete kraft vi har på vår side når vi vil følge Jesus.
Guds ord leder oss rett, men hvis følelsene er kompassnåla, føres vi lett på avveie, forklarer hun.
Ikke lettvint
Karen mener ikke å si at det er lettvint.
– Det er en kamp å velge på tross av følelser. Men det er et valg vi stilles overfor mange ganger gjennom livet, og på mange områder, mener hun.
– Det er ikke følelsene som er problemet, men hva vi gjør med dem.
Tilga sin mor
Under prosessen opplevde hun at Gud viste henne at hun måtte tilgi sin mor, som hun på grunn av en vanskelig oppvekst, hadde tatt avstand fra.
– Jeg var opptatt av at jeg ikke ville bli som henne, og dermed kastet jeg ut av livet mitt alt hun representerte, også det kvinnelige. Jeg ville være gutt.Da jeg tilga mor, skjønte jeg ikke at forholdet til henne hadde hatt direkte innvirkning på min tiltrekning til samme kjønn. I ettertid fikk jeg se hvordan lengselen etter mors favn, ble seksualisert da jeg kom i puberteten. Altså en helt legitim følelse, men som sporet i feil retning.
– Det kan gjøre vondt å dø, å miste sitt liv, å gi opp egenviljen og kontrollen. For meg var det nesten tøffere å komme til det punktet, enn å vende om fra seksuell synd. Men jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg! Jeg er barn av min himmelske Far. Det er min sanne identitet. Han er en god Far som aldri gir oss opp, uansett hvor mye vi har rotet til livet. Det er alltid rom for å vende om og komme seg inn på Hans spor.
Karen etterlyser mer forståelse for at vi har å gjøre med en hellig og levende Gud.
– Han vet hvordan synden bryter oss ned. Han vet også hvilken rik og herlig arv han har frigitt for oss, når vi er villige til å gi opp vår egen vei og hengi oss til Han. Åndens frukt er kjærlighet, glede og fred. Den kjærligheten som vil den andres beste, og ikke den som er mest opptatt av å tilfredsstille egne lyster og behov. Hva med å gi Guds ord rett? Ydmykhet innfor en hellig og allmektig Gud er å bøye seg for Hans vilje og gi ham rett, på tvers av følelser.
Startet retreat
Karen forteller at året på Sandom ble et viktig år for å komme videre i livet. Så viktig at hun etterhvert selv bygget opp Johannesgården og startet med retreat der.
– Jeg levde i Ordet og bønnen og nattverden, og fastet også jevnlig. Jeg fikk en god venninne som også jobbet der. Det betydde mye for meg å få en nær venninne uten at noe seksuelt var innblandet. Hun ble også senere med å drive retreatene som vi hadde på Johannesgården.
Forelsket i en mann
Senere opplevde Karen å bli forelsket i en mann.
– Det varte faktisk et par år, med påfølgende kjærlighetssorg. For selv om det aldri ble oss to, ble det en god erfaring og gjorde mye med min identitet som kvinne.
– Samtidig brukte jeg tid på denne prosessen. Jeg måtte kle av meg det gamle livet og ikle meg det nye. Jeg sorterte og plasserte tanker; hva kommer fra Gud og hva gjør ikke det. Jeg byttet ut løgn med sannhet. Det er alltid en pågående prosess å ta våre tanker til fange i lydighet mot Kristus. Det er ikke en anstrengelse, men det nye livet innenfra, som forvandler oss.
– Hvis jeg lever i fordømmelse, taper jeg, fordi jeg prøver å få til noe i egen kraft og kommer under lovens krav og fordømmelse. Det er viktig hele veien å holde fast på at vi ikke kan gjøre noe for at Gud skal elske oss mer. Gud må til enhver tid få møte oss akkurat der vi er, hva vi enn kommer med. Han er full av nåde og sannhet. I Kristus er det ingen fordømmelse. Vi får kjenne sannheten, og sannheten er det som frigjør oss, mener Karen.
Nåde og omvendelse
Graaten er fornøyd med at Pinsebevegelsen fra lederhold står på et konservativt syn i debatten som nå har blusset opp.
– Evangeliet ønsker alle velkommen, uansett hvilken bagasje du har med deg til korset. Jesus møtte kvinnen som var grepet i hor med nåde, sannhet og kjærlighet. Sannheten om hennes liv slik hun levde, nåde over syndene og den kjærligheten som forvandler; «Gå bort og synd ikke mer».
– Uansett bibeltolkninger, så står evangeliet fast: «Lev et liv i Ånden, da følger dere ikke begjæret i den syndige naturen». (Gal 5,16). Begjæret får aldri nok. Hvis begjær og sjelelige følelser skal få styre oss blir det en evig jakt etter tilfredsstillelse. Som kristne skal vi forvandles til Guds likhet, vi skal ikke forvandle Gud til vår likhet! Jeg lever i en kjærlighetsrelasjon til Jesus, der jeg er opptatt av å elske og ære Han.
Mennesket i sentrum
Graaten er bekymret over at når vi setter mennesket i sentrum i teologien, tilpasses Ordet til våre menneskelige ønsker og behov.
– Vi kommer på avveie når vi setter vårt eget foran Guds ord. Dessverre er mange troende i dag styrt av følelser framfor skriften. Det handler om hvorvidt vi er villige til å overgi oss til Guds vilje og bli forvandlet til nye mennesker, eller følge våre begjær og våre lyster. Dette er et valg alle må ta selv, presiserer hun.
– Når vi hører mer på menneskers sukk enn på Gud, beveger vi oss i feil retning. Mange homofile sliter, det vil jeg ikke bortforklare, men det er det også mange andre som gjør. En del homofile bruker offerrollen som brekkstang for å få aksept og sympati. Det kjenner jeg godt igjen fra min egen tid i Åpen Kirkegruppe i 1979/81, sier Graaten og fortsetter:
– Hensikten var å få aksept, stå fram, jobbe for saken og støtte hverandre i å leve det ut. Det var ingen klangbunn for dem som ønsket å leve i sølibat – ut fra en overbevisning i Guds Ord. Og når jeg selv, etter å ha fått oppdage en ny vei til frihet, i begeistring delte det i Åpen kirkegruppe, ble jeg møtt med en kald skulder og følte meg ikke lenger velkommen.
Hun viser til hvordan mediene i dag løfter fram historier om hvordan homofile har blitt møtt i karismatiske menigheter.
– Noe er dessverre kanskje sant, men hensikten er nok å henge ut menighetene mest mulig, i håp om å bringe dem i knefall for full aksept for homofili på linje med heterofili, mener Graaten.
– Men uansett hvor mye man presser, kan ikke Gud velsigne synd. Han elsker imidlertid synderen, og det skal vi alle være glade for. Guds godhet driver oss til omvendelse. Guds nåde oppdrar oss, og det er livslange prosesser.
Undergraver Bibelens troverdighet
– Det alvorlige i dag er at vi neglisjerer ordet fra Gud og undergraver Bibelens troverdighet. Vi hever oss over Skriften og lager nye kjøreregler ut fra hva vi føler og presset fra samfunnet. At seksuelt samliv skal leves mellom to personer, mann og kvinne, i ekteskap, er noe av det mest åpenbare i Guds ord. Men det er jeg som må tillate at Gud får kjørerett i mitt liv.
Gud tvinger ingen, fremhever Graaten, og det skal heller ikke vi som menighet gjøre. Gud har gitt mennesket en fri vilje. Men av hele mitt hjerte og erfaring, tror og vet jeg at Guds vilje leder til liv. Det gir gode frukter.
– Følelsene sitter i sjelen, og de styres utenfra. Det er ikke synd å ha følelser, men som etterfølgere av Jesus må Guds ord være vår viktigste autoritet. Som kristen handler det om et før og nå. Min identitet er ikke i min seksualitet, men i Kristus, sier Karen Graaten.