I mange år levde de med en alvorlig syk ektefelle. – Å være trofast til døden var en selvfølge

Han levde i 25 år med en alvorlig syk kone. Hun levde i 12 år med en alvorlig syk mann.

De har begge erfart hva som ligger i ordene å være trofast «til døden skiller dere ad».

– Har problem med å huske de gode dagene

– Vi hadde et godt, men også veldig spesielt ekteskap. I dag har jeg problem med å huske de gode dagene før Anne Berit ble syk. De ligger bak en «enorm vegg», sier forkynner, pastor og programleder Arild Ove Halås.

Fra venner og kjente fikk Randi høre at de beundret henne fordi hun taklet sykdommen så godt. Hun husker at det provoserte henne.

– Sykdommen ble kastet på meg, så det var ingen bragd og heller ikke noe jeg hadde valgt. Men jeg forstår samtidig dem som sa at «det kunne ikke jeg ha klart».

Tekstmeldingen

Han var 48 år da kona døde og tenkte ikke et øyeblikk på at han kom til å gifte seg på nytt.

Men et drøyt år etter at Arild Ove ble enkemann, tikket det inn en tekstmelding på mobilen hans fra en kvinne han hadde møtt i jobbsammenheng: «Kjære Arild Ove. No må eg berre skrive nokre ord til deg og lufte tankane mine».

Han var midt i trekningen på en basar da meldingen kom, men forsto straks hva den handlet om.

– Jeg skjønte at Randi ønsket å finne ut om det kunne bli oss, sier han.

Arild Ove forteller at han brukte noen timer på å tenke gjennom om han enda en gang ville «påta seg forpliktelsen og bruke all energi på å gjøre en kvinne lykkelig resten av livet».

Men etter å ha tenkt en stund, var han klar til å sende den første tilbakemeldingen.

Ble kjærester samme dag

Han og Randi møttes først et par uker senere. Da hadde de sendt meldinger fram og tilbake, og ifølge Arild Ove var det «en utvikling» i det de skrev.

De møttes i Valldal, der hun hadde campingvogn, og ble kjærester samme dag. To dager senere bestemte de seg for å gifte seg. Fire måneder senere var de gift.

I dag bor Randi Fagerhol Lauvås og ektemannen Arild Ove på Emblem utenfor Ålesund, med «stedets fineste utsikt», ifølge han.

Ekteparet har tidligere delt sin historie om det å leve med en alvorlig syk ektefelle og om det å finne lykken sent i livet.

Fikk to friske år sammen

Arild Ove og Anne Berit fikk to friske år sammen før hun gradvis ble dårligere.

Randi og ektemannen Terje fikk 25 år sammen før han fikk diagnosen ALS. Han havnet i rullestol før det første året var omme. De siste åtte årene var han fullstendig pleietrengende.

Arild Ove forteller at han var 19 år gammel da han forelsket seg i Anne Berit. Det skjedde mens de gikk på Bildøy bibelskole vest for Bergen. Han husker det første kysset og ordene hennes som druknet i sterke følelser: Om han giftet seg med henne, måtte han forberede seg på at han med stor sannsynlighet ikke ville bli pappa, og at han kom til å bli tidlig enkemann.

– Hun hadde en nyresykdom og var godt fungerende den gangen, men hun visste at den ville utvikle seg over tid. Hun mente nok det hun sa, men kanskje trodde verken hun eller jeg at det kom til å bli sånn, sier han.

Et stort øyeblikk

De siste 11 årene av livet var hun så dårlig at hun ikke kunne stå på beina lenger. De siste seks årene var hun pleiepasient og bodde hjemme.

– Hun hadde fryktelig mye smerter de siste årene og pintes. Seks uker etter at hun fylte 50, døde hun.

Randis ektemann havnet i rullestol allerede det første året etter at han fikk konstatert ALS. De første fire årene bodde han for det meste hjemme. Da valgte han å få respirator, slik at livet ble forlenget. De siste åtte årene vekslet han mellom å bo på sykehjem og hjemme.

For begge var det et stort øyeblikk å følge sine respektive ektefeller til graven i visshet om at de hadde vært trofast hos dem like til døden.

– En lettelse at Anne Berit fikk dø

– For meg var det en stor lettelse da Anne Berit fikk dø. Både over at hun fikk slippe å leve med store smerter og for at jeg fikk slippe fra situasjonen vi hadde levd i så lenge, sier Arild Ove.

Anne Berits nærmeste familie kjente ikke på de samme følelsene, for de var mest opptatt av at hun nå var død.

Også for Randi ble det en lettelse da ektemannen Terje døde.

– Lettelsen handlet mest om at jeg visste at jeg hadde stått ved ekteskapsløftet, sier hun.

– Godt vi lever i en bestemt rekkefølge

Arild Ove sier han er glad for at vi ikke vet hva livet bringer av gleder og sorger. Han vet ikke hva han ville gjort om han på forhånd visste hvordan livet med Anne Berit kom til å bli.

Han vet heller ikke hva som er best og verst: å få en alvorlig diagnose i løpet av noen timer eller å leve med en sykdom som gradvis forverres over mange år.

– Det er godt at vi lever livet i en bestemt rekkefølge, konkluderer han.

Randi tenker for sin egen del at Terje var heldig som hadde henne, fordi hun taklet sykdommen godt.

– Det var aldri i min tanke å gå fra ham, sier hun.

Hun husker at legen en gang antydet at hun kanskje kunne møte en ny, men den tanken avviste hun tvert.

– Det var en tanke jeg ikke kunne leke med, sier hun.

Tanken på en ny mann

Tanken på å møte en ny mann, meldte seg noen måneder etter at Terje døde.

– Men jeg hadde ingen hast. Håpet var å møte en jeg kunne bli eldre sammen med.

Arild Ove ble enkemann ni måneder etter Randi og innstilte seg på å bli alene resten av livet. Han syntes han hadde det godt og nøt den nye friheten. Men savnet etter å ha noen å dele hverdagen med, kom gradvis.

– Jeg tror at man må ha vært i et ekteskap og blitt alene for å forstå hvor tomt det blir i huset. Selv om det meste handlet om sykdom, så hadde vi et liv midt oppi alt.

Noen ganger tvang han seg selv til å være hjemme en hel helg, i et forsøk på å trives der han var. Samtidig nøt han friheten ved å komme og gå når han ville.

– Alt i alt hadde jeg det bra, men det ble mange timer som skulle fylles med innhold, sier han i dag.

Bryllupsbilde

Dagen besøker ekteparet i huset der Randi og Terje bodde. Samme dag som hun og Arild Ove ble kjærester, tok han avgjørelsen om å selge huset på Vestnes og flytte inn hos henne.

På en vegg i stuen henger bilder fra den lykkelige dagen da de giftet seg 29. september i 2017. Dagen ble feiret med forlovere, prest og ektefeller til de respektive.

Seks uker senere feiret de sammen med familie og venner.

– Å forelske seg i voksen alder er mye likt det å forelske seg som ung. Samtidig er det noe helt annet, fordi vi befinner oss på et helt annet sted i livet, oppsummerer han.

En frisk ektefelle

– Hvordan oppleves det å være gift med en frisk ektefelle?

– Det er nok en ting som folk flest ikke tenker så mye over. At Randi kan stå selv og kle på seg og gå på do uten hjelp, er fantastisk, sier Arild Ove.

Randi skyter inn at de har det høyt i bevisstheten og at det fyller dem med takknemlighet.

– Vi setter utrolig stor pris på alt vi kan gjøre i lag, sier hun.

Begge liker å reise, og de deler gleden over å jobbe i hagen sammen.

– Vi er utrolig takknemlige for livet og helsen, for vi vet at det kan snu i morgen. Men per nå er livet godt å leve, sier Arild Ove.

Åndelig mørke

Han arbeidet som forkynner og misjonsleder da Anne Berit døde. I flere år befant han seg i et åndelig mørke og orket verken å be eller å lese i Bibelen. Han og Anne Berit hadde lenge bedt om at Gud måtte gjøre henne frisk igjen, men for hver gang opplevdes det som at hun ble et hakk dårligere.

Så begynte han å be om at hun måtte få slippe å leve lenger, men heller ikke den bønnen opplevde han at Gud hørte.

Han forteller at folk over «halve Norge» ba om at hun skulle få leve og bli frisk igjen. Selv tapte han på sett og vis den bønnekampen.

– Etter hvert tenkte jeg at hvis jeg lot være å be og tenke på Gud, så ville han kanskje slutte å plage meg.

– Lov å være sint på Gud

At de to hadde noe ulikt syn på sykdommen, opplevdes også som en belastning. Hun var overbevist om at det var Guds vilje at hun skulle være syk. Det var ikke han, men han kunne ikke snakke med henne om det.

– Det som berget meg i den tiden var rådet fra en kristen bror. Han sa at det er lov å være sint på Gud, og at jeg kunne få være det med god samvittighet.

Arild Ove brukte å gå på tur med hunden i skogen. Flere ganger ropte han i sinne og fortvilelse til Gud.

– Jeg er ikke stolt av det i dag, men jeg tror at sinnet berget helsen min på mange måter.

– Hvordan var det å skulle forkynne når du verken ba eller leste i Bibelen?

– Jeg følte meg mange ganger som en skuespiller, for man må jo levere for å kunne motta lønn. Det var en del tema jeg aldri berørte; som Guds omsorg og bønn. Jeg holdt meg stort sett til å forkynne korset, fordi det ikke berørte følelsene i like stor grad.

En god hjelp å lese Salmene

For Randi ble det en god hjelp å lese i Salmene i Bibelen.

– Jeg er snill pike og bruker sjelden sterke ord. Derfor var det en hjelp å lese i Salmene der det uttrykkes sterke følelser, som sinne og fortvilelse. Det var også godt å kunne slutte seg til de ordene som avsluttet mange salmer: «men så er jeg likevel hos deg».

Hun kjente godt til løftene i Bibelen. De trodde hun på, selv om ikke følelsene spilte på lag.

I ettertid tenker Arild Ove at han kanskje aldri har bedt så mye som det han gjorde de siste årene Anne Berit levde.

– For bønn er ikke ord og tanker. Det handler om å få være hos Gud, sier han.

«Her er han»

Når han forkynner om bønn i dag, bruker han ofte et bilde av seg selv som liten. I huset til besteforeldrene kunne han krype opp i fanget til bestemoren.

– Der forsto jeg at jeg var trygg, og at det ikke var noen krav til meg.

Randi forteller at hun ofte søkte forbønn på bedehuset. I tillegg fant hun stor trøst i bibelteksten der Marta og Maria sier til Jesus at Lasarus er syk.

– Det var alt. De sa ikke noe mer, for de tenkte at alt var opp til Jesus.

Selv syntes hun det var vanskelig å be om helbredelse eller om at Terje måtte få dø.

– Da var det godt å kunne si til Gud: «Her er han».

Har beriket livet

– Har troen blitt styrket midt i alt det vonde dere har opplevd?

– Ja, jeg opplever det. I dag kan jeg faktisk være takknemlig. Ikke for alt, for der er opplevelser jeg gjerne skulle vært foruten. Men alt i alt føler jeg at det jeg har vært gjennom har beriket livet mitt, sier Arild Ove.

I starten av forholdet spurte han Randi om hva det var som gjorde at hun våget å satse på ham. «Når du sto ved siden av Anne Berit så lenge som du gjorde, så må det være noe godt i deg,» lød svaret.

Det samme kan han si om henne.

– Det er ikke et mål å glemme det som var, for det er en stor del av livet vårt, men det er ikke en del av livet vårt nå, sier Arild Ove.