I møte med min tvil
Kan man ha full visshet om noe man håper på? Kan man være overbevist om noe man ikke ser?
Det er Paulus som sier dette. «… tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» Dette verset har alltid fascinert meg, fordi jeg synes det innholder flere paradokser. Kan man ha full visshet om noe man håper på? Kan man være overbevist om noe man ikke ser?
Jeg har vært kristen hele mitt liv. Jesus, Bibelen og det himmelske perspektivet har vært like virkelige for meg som lufta jeg puster inn.
Annonse
Det har vært ulike kamper i kristenlivet, men jeg har aldri tvilt på om Gud finnes. Ikke fordi jeg har vært «hjernevasket» på noen måte. Bibelen har rett og slett alltid virket svært troverdig på meg, og forholdet til Jesus har vært reelt. Derfor ble det et stort sjokk når min første virkelige troskrise slo inn for alvor i høst.
Å studere RLE skulle bli mer utfordrende enn jeg hadde tenkt.
Vi lærte om mange forskjellige religioner og livssyn, alle med mange underretninger og med dedikerte tilhengere.
Etter hvert fikk jeg også mange intellektuelle diskusjoner med folk som hadde peiling på sine felt, både religiøse og ateister. Tanken slo meg; er det naivt av meg å tro at vi kristne sitter på den absolutte sannheten?
De kritiske røstene hadde gode argumenter, og tvilen min vokste. Etter hvert ble jeg liggende i sengen og gruble til langt på natt.
« Hvor er du Gud? Hvorfor kan du ikke bevise din eksistens en gang for alle?»
Tanken på at selve grunnmuren i livet mitt skulle vise seg å være falsk, var mer skremmende enn jeg kunne bære.
Så hva skjedde? Fant jeg en oppskrift på hvordan man oppnår en urokkelig tro?
Annonse
Ikke helt. Sannheten er vel at jeg fortsatt kjemper med den intellektuelle tvilen fra tid til annen. Likevel har denne perioden lært meg noe viktig om min relasjon til Jesus.
Grunnen til at mange avviser Jesus, er fordi han krever å være den eneste veien til himmelen. Slik var det allerede med Jesus vandret på jorden. Flere av hans disipler trakk seg unna ham når de ikke kunne tåle alt han sa.
I Johannes kap. 6 kan vi lese et eksempel på en slik situasjon:
«Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham. Jesus sa da til de tolv: Vil også dere gå bort?».
I den mest intense perioden av min troskrise har det vært som om Jesus spurte meg; «Vil også du gå bort?». Han gir meg lov. Jeg må ikke tro fordi foreldrene mine tror, eller fordi jeg har investert så mye av livet mitt i denne troen. Jeg kan gå bort.
Likevel har svaret mitt blitt det samme som Peter svarte Jesus den gangen i Kapernaum: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet du er Guds Hellige!» (Joh. 6, 68- 69)
Jeg har prøvd å se for meg et liv uten Jesus. Tomrommet blir enormt. Hvem skal jeg da gå til? Ingen annen person eller ideologi kan noen gang tilby meg den grensesprengende kjærligheten jeg mottar av Jesus på korset. En kjærlighet som er alt for guddommelig til å være oppdiktet.
Ingen kan noen gang gi meg en større mening med livet enn å tjene ham som har skapt meg i sitt bilde og ofret livet sitt for mine synder.
Annonse
Forstanden min kan ha problemer med å fatte Guds eksistens, universets opprinnelse og ondskapens problem. Men hjertet mitt kunne aldri klart å forlate Jesus.
Hjertet mitt har en full visshet og overbevisning om det som øynene mine ikke kan se og forstanden ikke kan forstå. Denne troen kan jeg ikke klare å skape av meg selv, den har jeg fått av troens opphavsmann og fullender; Jesus Kristus.
