Islam må aldri få fotfeste i Europa

IS, som det arabiske Daesh blir kalt i europeisk språkbruk, får støtte fra millioner av mennesker som har tillatt dette ondskapens fenomen å ekspandere. IS kunne aldri ha oppvist den enorme energi, standhaftighet og motstandskraft som kalifatet rommer, dersom fenomenet ikke først og fremst hadde hatt sunnienes ideologiske støtte.

Al-Qaidas angrep på New York i 2001 var forløperen til nåtidens kalifathunger. Da 3000 mennesker ble drept i skyskraperne var det ondskapens verk, og det hadde islams stempel på seg. I Oslo omfavnet de hverandre, noen av våre ellers aktverdige pakistanske Oslo-borgere, sunnimuslimer som fant grunn til å juble den grusomme formiddagen!

De hadde neppe lært av europeisk historie. For alltid tidligere er ondskapen heldigvis blitt slått tilbake. Europa har aldri gått med på et muslimsk overherredømme, hverken fra maurere i Spania og Portugal – eller fra de tyrkiske osmanene i Hellas og på Balkan. Ondskapen ble alltid slått tilbake. Historiens dom over ekspansjonismen i Allahs navn har aldri fått gjennomslag i våre segmenter av «bokens folk». Men det tok stundom særdeles lang tid.

Vi må ikke tillate oss å la ondskapen atter få fotfeste. Vi må ikke på ny gi ondskapen tid og muligheter på vår egen dørstokk og i våre hjem.

Allah vil krig, vold og streng straff. Allah vil ha total underkastelse. Det gjelder alle som tror på ham, men ikke de vantro. De skal drepes, ifølge «profeten» Muhammed i Koranen, Sura 8, vers 12: «I de vantros hjerter vil jeg kaste skrekk! Derfor hugg av dem hodene og fingrene.» Dette er Muhammeds budskap, som ble utropt i ørkenlandsbyen Medina tidlig på 600-tallet etter Kristus.

Statsviteren Kjell Skartveit siterer betimelig Martin Luther i avisen Dagen (16. januar 2017) ved innledningen til den kristne reformasjonens 500 års jubileum: «Martin Luther sa i sin tid at Europa måtte forvare seg mot den ondskapens mørkehær islam representerte.» Skartveit mener det er på tide å gjøre Luthers ord til praktisk politikk. Den svenske apologeten Stefan Gustavsson forklarer: «Allah kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen.» (Kjell Skartveit i Vårt Land 19. mars 2016).

Luther, Skartveit og Gustavsson har selvfølgelig rett. Ingen kan tolke Allah på noen annen, begripelig måte. Men Muhammed kunne avgjort tolke annerledes. Sa han selv.

Han vendte seg etter hvert vekk fra Jerusalem og gjorde vending mot vest – mot Mekka. Tross hans erklærte hengivenhet overfor de gamle jødiske profetene begikk hans trofaste tilhengere utallige drap på jøder. Drapsbølgen skjøt fart etter vendingen hans mot Kaba, som han kalte Abrahams helligdom i Mekka. Og kalifene som overtok budskapet etter hans død i 632, sørget helt fra starten for å iverksette en omfattende krigføring mot Det Hellige Land.

Motviljen mot jødene hadde bakgrunn i det faktum at enkelte av de jødiske samfunn nektet å bøye seg for Muhammed og hans mer jordiske ambisjoner. Dette var jødiske familier og klaner som hadde slått rot på den arabiske halvøya allerede i århundrer, innen det østromerske rike (Bysants) og Persias konger startet rivaliseringen om jødenes kjerneområde.

Sverdets krigere under den første kalifen Abu Bakr hadde hærførere som matchet dette. De rykket nådeløst inn i det samme området, og de seiret i tre militære slag etter hverandre. Dette ble starten på nye erobringstokt og en ekspansjon som endte med islams ufattelige utbredelse i Midtøsten, Afrika og det vestlige Asia.

Islam var påskuddet. Maktbrynde og sult etter mer rikdom, jord, slaver og kvinnelig forlystelse dannet den egentlige drivkraften. Kalifene arvet Muhammeds romantiske innstilling, levendegjort i Koranen og Hadit’enes sterke poetiske bilder – og de mente derfor å kjempe en rettferdig kamp.

Dagens og morgendagens europeiske befolkning – våre etterkommere – har ikke råd til å tape når kampen før eller senere igjen skal føres på Europas jord. Vi må alltid erkjenne at islam er ingen religion.

«The only thing necessary for the triumph of evil…is for good men to do nothing.» Edmund Burke (1729–1797).

Les også: