Jan Petter har forsket på hvorfor noen mister troen: – Vel så mye emosjonelt og kroppslig

Gjennom flere saker har Dagen undersøkt hva som skal til for å øke sjansen for at barn utvikler en kristen tro.

I denne saken møter vi en som har forsket på nordmenn som har mistet hele eller deler av troen.

Gjennom et omfattende masteravhandlingsarbeid har Jan-Petter Moberg intervjuet ni kristne som har dekonstruert troen sin.

Fenomenet var særlig aktuelt i USA mellom 2017–2020. I sosiale medier har innlegg med emneknagger som #deconstruction og #exvangelical hundretusenvis av treff.

Hva det betyr, finnes det ingen entydig definisjon av.

Men ofte er det snakk om en troskrise i evangelisk-kristen kontekst. Hvor mange det gjelder, vites ikke.

– Det kan være at begrepet nådde høyden mellom 2017–2020, mener Moberg.

«All in»

Mobergs ni informanter, én dansk og åtte norske, har en rekke fellesnevnere: de er unge, urbane og tar eller har tatt høyere utdanning.

De har også vært del av en såkalt høykostnadsreligion; altså en praktisering av troen som krever mye tid og krefter.

– Ett av begrepene som alle informantene brukte, var «all in».

Samtlige hadde gitt svært mye av livet til ulike kristne sammenhenger gjennom bibel- og misjonsskoler, gjennom tjenester i menigheter og som ansatte i kirker eller kristne organisasjoner.

– Hvorfor forlater de troen?

– Alle rapporterer om at det «bare skjer». Det oppleves som et enormt trykk for dem, og det ene tar det andre.

– De har forskjellige grunner for å dekonstruere, men det alle er enige i er at dekonstruksjon var «noe som skjedde dem», altså ikke noe de med overlegg gikk inn i.

Får fysisk uttrykk

Dette «trykket» manifesterer seg også fysisk, forteller Moberg.

– De kan få stress- eller angstanfall på gudstjeneste eller i andre religiøse sammenhenger. Slike opplevelser er gjerne katalysatorer for dekonstruksjonsprosesser.

Det er snakk om mer enn en intellektuell øvelse , ifølge Mobergs funn.

– Dekonstruksjon er vel så mye en emosjonell og kroppslig prosess. Det er snakk om dissonans på flere måter – og nivåer.

Forskeren forteller at han ble overrasket over nettopp dette.

– Jeg gikk inn i tematikken med et mentalt bilde av tvil som noe rent kognitivt.

For flere av informantene var det vakuumet som fulgte av koronarestriksjoner i 2020 som ga dem en mulighet til å «arbeide med troen».

For enkel for en kompleks verden

Flere av dem oppga også at kristne, særlig ledere som ikke levde slik de forkynte, var utløsende faktorer for dekonstruksjonen.

Andre pekte på dissonans mellom forkynnelsen og virkeligheten. En av informantene beskrev det som at kartet ikke lenger passet til terrenget.

– Teologien ble for enkel for en kompleks verden. De som kom fra karismatiske kristne sammenhenger kunne eksempelvis oppleve dissonans når mirakler uteble.

Dissonans var en rød tråd for de fleste informantene.

For moderne mennesker må stadig forholde seg til homofile, lesbiske og transpersoner. Også konservative kristne.

Denne situasjonen skaper spenninger som kan være krevende å leve i over tid, forklarer Moberg

– Dette poengterte alle informantene, fastslår han.

Høy kostnad

Vanligvis er det slik at jo lenger inne en er i høykostnadsreligion, jo vanskeligere er det å forlate den.

Med dekonstruksjonistene er det motsatt: de er tungt investert i tro og trosfellesskap, men ender opp med å forlate hele eller deler av troen.

Men at informantene skulle ha noen gevinst av å forlate troen, er Moberg usikker på.

– De mister fellesskap og vennskap i disse prosessene, forteller han.

Èn teori kan forklare

Det finnes imidlertid en teori: rational choice theory, som forklarer valget:

Det er snakk om velutdannede mennesker som omgis av sekulære, moderne mennesker med liten forståelse for deres konservative standpunkter. Dette skaper spenning.

For å minske spenningen, kan en løsning være å dekonstruere troen og komme opp med en litt mer spiselig, men liberal variant av troen – eller å forlate den helt.

– Flere fikk et mer positivt syn på Den norske kirke gjennom dekonstruksjonen, forklarer han.

– Noen begynte til og med å være aktive der.

Smertefullt

Men for hans informanter var prosessen svært krevende og smertefull – og er det fortsatt.

– Flere måtte ha profesjonell behandling, forteller Moberg.

Menneskene han har forsket på har endt opp ulike steder.

Noen har mistet hele kristentroen – og fellesskapet. Noen fortsetter å gå i kirken for fellesskapets del, mens andre har fått en annen variant av kristen tro.

Noen er «frikirkelige kristne med dissens» – de går i en frikirke, men er uenige i deler av teologien . Noen kaller seg ateister, andre agnostikere.

– Verdier som «liberal», «mindre svart-hvitt» og «nyansert» ble brukt hyppig av informantene.

– Hva kan kristne ledere og foreldre lære av dine funn?

– Mange peker på at det må være mer takhøyde for spørsmål og tvil. Jeg tror vi må tenke holistisk i måten vi snakker om tvil. Det kan ikke være en «one size fits all»-løsning for kirker som vil ta tvil på alvor.