– Jeg kunne bli redd, som da jeg visste at folk var ute etter meg
Da Olle Petter Olsen begynte å ruse seg som 11-åring var det bare en lek. – Når rusen virkelig får ta tak i livet ditt, da får man se de mørke sidene.
Denne saken ble først publisert i 2021. Vi tar den fram igjen til glede for nye lesere. Dette er del 1 av Olle Petters historie. Du finner del 2 og 3 nederst i saken.
--------
Annonse
Det er anstrengt stemning i Asker og Bærum tingrett. Tre unge menn er tiltalt for væpnet ran, vold og en rekke andre forhold. Blant dem er Olle Petter Olsen (19) fra Fredrikstad.
En etter en blir mennene bedt om å avgi sin forklaring for retten. «Forsikrer du at du vil forklare den rene og fulle sannhet uten å legge skjul på noe?» spør dommeren hver gang.
Da det blir Olle Petter sin tur tar han mot til seg og sier:
– Jeg vet dette ikke har noe med saken å gjøre, men før jeg avgir forklaring, kan jeg få fortelle om livet mitt?
Til hans store overraskelse svarer dommeren ja. Lyden av stemmen hans fyller rommet. Underveis i fortellingen endrer stemningen i rettssalen seg drastisk.
Natt til julaften, 2001
– Jeg husker at hele verden raste sammen, sier Olle Petter.
Han var 11 år og sto ved inngangen til Fredrikstad sykehus da moren sa: «Pappa er død». Olle Petter ville ikke tro det.
Annonse
– For meg representerte pappa Guds kjærlighet. Da jeg fikk beskjeden raknet bildet jeg hadde av Gud som en kjærlig far. Han ble bare en ond person som hadde tatt pappaen min fra meg, sier han.
Han husker det stille kaoset på sykehuset og døren som var lukket til farens rom. Dagen etter ventet en gave under juletreet fra pappa. Selv om de var nære, gråt ikke 11 år gamle Olle Petter. I steder følte han seg sint og bitter hele tiden. Han begynte å sniffe bensin, røyke og ta piller.
– Det gjorde at det vonde og vanskelige forsvant, sier han.
Olle Petter vokste opp i et kristent hjem hvor det ofte var bønn og lovsang å høre i stuen. Foreldrene åpnet også hjemmet sitt for rehabilitering av mennesker som slet med rusproblemer. Nå var Olle Petter i ferd med å bli en av dem.
– Jeg tror mamma så det. Jeg kan ikke forestille meg hvor mange timer hun satt på kne og ba til Gud for søsknene mine og meg, sier han.
Utstøtt
Olle Petter nektet å prate om farens død og hvordan han hadde det. På skolen følte han seg utstøtt. Han hadde gått noen år på en annen barneskole, og da han kom tilbake hadde miljøet utviklet seg videre, uten ham. Ingen ringte, ingen kom på besøk, ingen ba ham med i selskap.
– Jeg var egentlig en aktiv og sosial gutt, så det var veldig vondt. Jeg følte meg usynlig, uønsket og verdiløs, sier han.
Annonse
Da det ble kjent på skolen at Olle Petters pappa var død, ble han plutselig sett av de andre elevene. Men oppmerksomheten varte ikke lenge.
– Da kom skuffelsen igjen. Jeg tror det var én av mange faktorer som spilte inn for at jeg valgte å ruse meg, forteller han.
Ungdommene han møtte i rusmiljøet hang i byen i skoletiden og gikk gatelangs om nettene. Flere følte seg utstøtt som han selv.
– Der fikk jeg aksept og slapp å ha på meg en maske. Jeg tror alle mennesker søker å få aksept og være en del av et fellesskap, sier han.
De mørke sidene
Rusen begynte som en lek, noe som bedøvet sinnet og bitterheten han hadde i seg. Men da Olle Petter ble eldre, endret det seg.
– Først tenkte jeg: «Dette er kult, det må jeg gjøre igjen». Men når rusen virkelig får ta tak i livet ditt, da får man se de mørke sidene.
Han ble en ungdom som folk var redd for. En som kunne bli sint hvis fremmede så på han på feil måte.
Annonse
– Jeg tror jeg var blitt 16 år da jeg virkelig kjente at nå… nå er det ikke noen vei tilbake. Jeg hadde ingen ambisjoner i livet, ingen fremtidsplaner utenom å være kriminell og ruse meg, sier han.
Mørket hadde tatt over for fullt. Olle Petter husker at han gikk til moren sin og sa: «Nå må dere slippe meg, for jeg går min egen vei». Hun ble bekymret og skjønte ikke hva han mente.
– Det gjorde jeg kanskje ikke selv heller. Vi mennesker er lært opp til å følge livets spilleregler, men nå brydde jeg meg ikke mer. Det var som å skru av en bryter, sier han.
Kynisk og brutalt
Olle Petter har ADHD, det kombinert med narkotika i blodet gjorde det vanskelig for ham å beholde kontrollen. Som ungdom var han borte hjemmefra i flere dager av gangen uten at noen visste hvor han var. Når som helst, enten det var på en høylytt fest eller i en mørk gate, kunne han gjøre noe uforutsigbart. Var han voldelig mot andre opplevde han å få respekt.
– Men jeg tror egentlig det var mer frykt enn respekt, sier Olle Petter.
Rusmiljøet i Fredrikstad kunne være kynisk og brutalt, men Olle Petter var en del av en guttegjeng som alltid holdt sammen.
– Vi var trofaste mot hverandre i tykt og tynt. Jeg var veldig trygg på de relasjonene, sier han.
Annonse
Politiets radar
Med årene kom Olle Petter og kameratene oftere og oftere på politiets radar, med lovovertredelser som vold, tyveri og salg av narkotika. Det var øyeblikk hvor den brutale verdenen han tilhørte viste sitt sanne ansikt. Da gikk det kaldt nedover ryggen til Olle Petter, som lurte på hva han gjorde i disse situasjonene.
– Jeg kunne bli redd, som da jeg visste at folk var ute etter meg. Da kunne jeg si til meg selv: «Kanskje jeg skulle ha fullført skolen». Men de øyeblikkene varte ikke lenge.
Nå og da hørte Olle Petter rykter om Evangeliesenteret, et norsk, diakonalt hjelpetiltak med mottoet «Ennå er det håp». Til slutt bestemte han seg for å prøve å håpe, men oppholdet ble kortvarig. Bare to uker senere var han tilbake på gaten.
– Jeg tenkte at dette var skinnssyke folk som snakket om Jesus og Den hellige ånd. Det var mange i rusmiljøet som dro og slet i meg for at jeg skulle komme tilbake, i tillegg savnet jeg rusen, forteller han.
Ranet
Da han var 18 år, oppsøkte Olle Petter og en kamerat en som skyldte dem penger. Han hadde gått i skjul hjemme hos sin mor i Asker, men de fant ut hvor han gjemte seg.
– Vi begynte å bære ut verdisaker fra leiligheten han var i, men den korte tiden på Evangeliesenteret hadde allerede gitt meg litt samvittighet. Jeg tenkte at det var dumt at hans handlinger skulle gå ut over moren, så vi sa at han kunne betale gjelden sin på en annen måte.
Annonse
De tre hoppet i bilen og kjørte omkring på leting etter en mulighet. Etter en stund kjørte de forbi en Shell bensinstasjon i Asker. Det var natt til mandag i august, og flere fylte bensin eller kjøpte seg mat i kiosken. De oppdaget at døren til bakrommet sto åpen, og parkerte.
Ikledd finlandshette, hansker og med våpen i hånden snek Olle Petter og kameratene seg inn døren.
Les del 2 av Ole Petters historie HER.
