– Jeg kunne dø, og jeg kunne leve videre

Punktert lunge, knust kjeve og blødninger i kranium og hode. Sunniva Gylvers brutale møte med en bil 5. mai i fjor kunne endt med døden.

Det er grått og glatt i Oslo sentrum. Biltrafikken tar ikke høyde for at det er hull i asfalten og sender en lang sprut som treffer meg langs hele venstre side. Gylver har foreslått å møtes på kafé, et par hundre meter unna Fagerborg kirke der hun arbeider som sokneprest. Lokalet er fullt, men vi finner noen ledige seter i en hullete sofa. Gylver bestiller varm sjokolade laget på lettmelk og uten krem. Vi har aldri møttes før, men praten flyter lett.

5. mai i fjor ble et vendepunkt for soknepresten. Hun syklet nedover en bratt bakke, like ved kirken, da sykkel og bil kolliderte. Ifølge Aftenposten skal vitner ha fortalt til politiet at bilisten som kom imot, brøt vikeplikten og svingte til venstre. Deretter kjørte den over hodet hennes.

Sju måneder etter den dramatiske påkjørselen sliter hun fortsatt med senskader. Hun har bare en smal korridor av klart samsyn rett fram. Halve ansiktet er numment, men det vises ikke, og hun sliter med tørrhet i munnen. Ryggen spiller heller ikke alltid på lag. Det er grunnen til at vi forflytter oss fra en sofa med rett rygg til den slitte, brune skinnsofaen innerst i lokalet.

«Jeg har det grunnleggende bra og er takknemlig for livet»

Takknemlig

– Jeg har det grunnleggende bra og er takknemlig for livet, innleder hun, og ut strømmer det ord som «fantastisk og forferdelig», «det gode og det mørke», «stjerner og ekskrementer». De siste er ikke Gylvers egne ord, men tatt fra en bok hun har lest.

– I tillegg var det sterkt å oppleve at min erfaring som prest har vært til stor hjelp. Selv om jeg ikke har vært gjennom noe lignende før og aldri har kjent smerten på den måten, så har jeg vært tett på andre menneskers kriser, forklarer hun.

Som prest og medmenneske streber hun etter å være tilstede i øyeblikket med hele seg. Det er noe hun har øvd seg på og som hun har tro på. Men smerten etter ulykken i fjor var så vond at hun bare ønsket seg vekk fra alt.

«Det kunne gå begge veier. Jeg kunne dø, og jeg kunne leve videre»

– Det ble for vondt å være der jeg var, konstaterer hun.

Hun hadde punktert lunge, knust kjeve og blødninger i kranium og hode. Blødningene satt for langt inne i hjernestammen, så de kunne ikke operere henne.

– Det kunne gå begge veier. Jeg kunne dø, og jeg kunne leve videre. Alt jeg kunne gjøre var å ligge helt stille. Samtidig var det da jeg hadde min sterkeste opplevelse av at jeg var på plass i livet mitt.

– Kan du utdype det?

– Jeg hadde levd det livet jeg ønsket å leve. Jeg hadde ikke noe uoppgjort med mennesker, og det var ikke noe jeg måtte se og oppleve. Bortsett fra å se ungene bli store da.

Venner og Gud

– Hva har vært mest betydningsfullt for deg i året som har gått?

– Venner og Gud. Jeg tror på en Gud som er der både i liv og død og som vil bære meg ut på «den andre siden». En Gud som ikke fordømmer meg og ber meg ta meg sammen, men som samtidig holder meg fast i det store perspektivet.

– I oppveksten pleide jeg ikke å ha venner, så jeg vet hva det vil si å være alene og føle at man ikke blir tatt inn i fellesskapet. På skolen hendte det at ingen snakket til meg på en uke, fordi klassens ledere hadde bestemt det. Da måtte jeg klype meg i armen mens jeg tenkte: «Fins jeg egentlig?» Når man har med seg slike erfaringer, tar man det aldri for gitt å ha et stort nettverk av folk som bryr seg. Etter ulykken ble det bedt for meg i kirker og moskéer over hele landet. Folk kom på døra med mat i ukevis og skjemte bort ungene mine. Fadderne stilte opp, og folk tilbød seg å ta barna med på kafé. Samtidig hadde jeg besøk hver dag både på Ullevål og på Sunnaas sykehus, der jeg tilbrakte til sammen nesten tre måneder.

I den perioden opplevde hun konkret at hvile er mye mer enn å ligge i en seng med lukkede øyne og verk i hele kroppen.

– Det kan være hvile i en samtale med en god venn eller i en treningsøkt. Når det blir «bråk» på utsiden, kan det godt bli stille på innsiden, sier Gylver.

Livredd akademia

Hun arbeider for tiden 50 prosent som sokneprest, men håper å kunne jobbe fullt etter hvert.

– Jeg har lyst til å gjøre ferdig doktorgraden min. Jeg vet ikke om jeg greier det og skal ikke dø i forsøket, for det er det ikke verdt. Men jeg vil prøve. Både fordi jeg har lyst til å lære mer, og fordi Menighetsfakultetet (MF) fortjener det.

Som ung var hun livredd akademia. «Hele MF» visste når Sunniva Gylver skulle opp til eksamen. Men da hun fylte 50, la hun ut på det hun omtaler som sin «ekskursjon over Nordpolen».

– Jeg måtte ta grep og møte min egen frykt for å ikke være nok fagteolog, forklarer hun.

– Har du vært kristen hele livet?

– Jeg tror det. Mor er tremenningen til Kjell Magne Bondevik, så jeg er vokst opp med mye prester og lærere på morssiden. På fars side, som er dansk, er det mange som ikke tror. Personlig hadde jeg nok ikke et veldig bevisst forhold til tro før i konfirmasjonstiden. Det, kombinert med en søster som døde da jeg var 16 og hun var 15, ga meg en bevissthet rundt hva som er viktig og mindre viktig i livet, og hvilke svar jeg kan leve med.

I den perioden lovet hun seg selv at hun aldri skulle snakke lettvint om de vanskelige sidene ved tro og liv. Hun husker godt kristne som skulle forsvare Gud med bibelvers: «Alt tjener dem til gode som elsker Gud», og «Herren gav, Herren tok».

– Jeg skjønner at mange mente det godt, men det var ingen mening i at en 15-åring skulle ha det så vondt i fire år og dø av det. En del kristne klarer å hvile i at Gud er allmektig og at alt som skjer derfor har en mening. Om vi ikke ser den meningen nå, vil vi se den en gang. Bibelen og teologien gir dekning for det. Men så har du de av oss som ikke helt klarer å hvile i det, som protesterer og må gå mange runder med «det ondes problem». Selv har jeg tillit til at det ikke er en mening med alt, samtidig som jeg tror at Gud kan skape mening selv i de vanskeligste ting.

Religionsdialog

Når hun underviser studenter ved MF i prekenlære, ber hun dem alltid om å dele eller skrive ned tre erfaringer som har preget dem og måten de forkynner på, eller vil forkynne.

– En slik øvelse kan hjelpe oss å koble liv, tro og teologi i vår forkynnelse, og bevisstgjøre oss på hva som preger oss, både som mennesker og prester. En del sitter ofte som spørsmålstegn. Det er da jeg deler min opplevelse med Gunnvors død og med Marianne i åttende klasse. Marianne var humanetiker og en av mine beste venner da. Hun ble med meg på andakt i regi av det kristne skolelaget. De som ledet hadde nok ikke forestilt seg at det satt noen der som ikke var «innafor». Jeg syntes det var så pinlig. Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri ville snakke om tro på en måte som ikke kan tåles å bli hørt utenfra.

Kanskje er det den erfaringen som har gjort at Gylver har engasjert seg så sterkt i religionsdialog med muslimer. For tiden jobber hun sammen med venninnen Bushra om en kristen-muslimsk andaktsbok. Hun forteller at de har skrevet hver sine andakter med et ønske om at både kristne og muslimer, gjerne andre også, kan lese dem fra sitt eget trosståsted, sammen med naboer eller venner av annen tro/livssyn.

Soknepresten har insistert på at det ondes problem, himmel og helvete må med i boken, fordi det et tema som stadig går igjen når hun snakker med ikke-troende.

– Men Bushra er ikke sikker på at de temaene er like ofte oppe for alle muslimske lesere, fordi mange har som utgangspunkt at Gud faktisk er allmektig og vil oss vel. Da hun sa det, slo det meg hvor preget jeg selv er av en type tankegang der vi problematiserer disse tingene.

Tålmodig og tydelig

– Vil ikke en kristen-muslimsk andaktsbok bidra til å relativisere forholdet mellom islam og kristendom?

– Min erfaring er at det å møte andre mennesker som tror annerledes enn meg selv, har både gitt meg ny lærdom om deres tro, og gjort meg enda mer bevisst på hva som er dyrebart og umistelig i min egen. Når jeg skal fortelle og så langt mulig forklare påsken for en muslimsk venninne, er ingenting selvsagt. Jeg møter andre utfordringer enn når jeg skal gjøre det samme overfor en sekulær nordmann. Samtidig synes jeg dialogen med annen tro på mange måter er enklere enn den interne dialogen i den kristne kirke. Når vi er to kristne som tenker helt forskjellig om hva kristen tro og kristne verdier går ut på - Trump og jeg, for eksempel - kan det oppleves som at noen «kupper» troen min. Når jeg er i dialog med mine muslimske venner, vet jeg at vi aldri vil bli enige om alt, men da er det også jeg som får definere den kristne stemmen. Sånn sett tar jeg vel heller med meg erfaringene fra religionsdialogen inn i den løpende samtalen internt i kirken, og prøver å være både tålmodig og tydelig på eget ståsted.»

Gylver er overbevist om at kontakten hun har med muslimer har ført til at hun har fått en tydeligere tro.

– Jeg har lært å kjenne min egen tro og tradisjon litt mer utenfra og en annen litt mer innenfra. Det både inspirerer og utfordrer meg. Jeg har fått troen enda mer ned i kroppen og inn i hverdagen, slik mine muslimske venner har. Hvis troen befinner seg i et eget lite religiøst hjørne av livet som jeg knapt har ord for, så blir ikke troen den skatten og kraften som den kan bli, konkluderer hun.

Blir bedre når man øver

– Trives du med å forkynne?

– Ja, jeg elsker det. Jeg kan virkelig kose meg med å skrive en preken, så jeg er heldig der. Selvfølgelig er der bibeltekster der jeg lurer på hva jeg skal si, men det å skrive prekener er som alt annet i livet: man blir bedre når man øver. Det tilfører mye til egen tro, og når jeg fremfører prekenen har den nærmest gått gjennom min egen kropp. Det tror jeg merkes.

En periode skrev hun prekener på en kafé på Grønland. Da hendte det at hun oppsøkte de ved nabobordet for å spørre om hjelp. «Jeg er prest og skal skrive om nåde. Kan jeg spørre hva dere tenker på når dere hører ordet nåde?» Slik ble prekenen til i dialog med andre.

I Fagerborg menighet er Gylver sokneprest for drøyt 17.000 medlemmer. Ukentlig kommer rundt 100 på gudstjeneste.

– Vi har en utfordring i Den norske kirke som handler om å nå mennesker. Vi er ikke de som er mest vant til å drive gate-evangelisering eller dra med oss folk inn i kirken. Som prest møter jeg menigheten på mange ulike steder, på gata, på gudstjenesten, i forbindelse med dåp, på kafé og i sørgesamtaler. Jeg snakket om det senest på søndag, at det er en kunst å finne en måte å brenne på uten at vi brenner ut eller brenner andre. Problemet noen steder i Den norske kirke er vel kanskje at vi brenner for lite, i hvert fall for usynlig. Forkynnelsen blir noen ganger så allmenn at det kan være vanskelig å få tak i budskapet.

På en religionsdialogisk pilegrimsvandring for ti år siden møtte Gylver en muslim som hadde konfirmert seg i Den norske kirke. Vedkommende kom inn i en eksistensiell krise og «ble plukket opp» av radikaliserte muslimer i Profetens Ummah. Nå er han ute av det miljøet og er en vanlig, praktiserende muslim som jobber med ungdom i faresonen for å radikaliseres.

– Jeg utfordret ham på hvorfor han ikke søkte tilbake til kirken da krisen rammet ham, og fikk følgende svar: «Vet du, det ble for utydelig. Jeg klarte ikke å få grep om hva det handlet om.» Personlig tenker jeg at det gjelder å finne en balanse mellom å bli så utydelige eller allmenne at folk ikke får tak på hva troen er, eller så sort hvitt og forenklet at vi ikke snakker sant om troen og livet. Bare god selverkjennelse kan gi oss en pekepinn om hvilken grøft vi er på vei mot, tror hun.

Synd og nåde

– Som prester må vi snakke om synd og nåde og om en oppstanden Gud. Vi må ta opp vanskelige tema, som himmel og helvete, for ellers er vi ikke troverdige.

Hun vegrer seg ikke for å snakke om tro med ikke-troende, og i samtaler med dåpsforeldre møter hun ofte en sterk frykt for indoktrinering. Et vanlig svar er at de ønsker at barnet skal bli døpt, men «det må selv finne ut hva det vil tro når det vokser opp».

– Når jeg hører slike svar, prøver jeg å få dem til å reflektere over hva de ville gjort hvis 16-åringen skulle deltatt i et prøvevalg. Ville de ikke latt tenåringen få vite hvilket program de ulike politiske partiene står for først, latt dem lytte til og møte noen politikere og snakke med dem om hva politikken gjør med hverdagen deres? Jeg forteller at hvis barnet skal kunne gjøre et informert valg når det gjelder tro og livssyn, så må vi gi dem kunnskap, erfaringer og relasjoner, både med den kristne tro og tradisjon de døpes inn i, og andres.

Gylver kan berolige dåpsforeldre med at hun ikke kommer til å krysse av for hvor mange søndager de går i kirken, men hun vil gjerne at de skal fylle sitt «ja» til dåpen med et innhold de kan ha eierskap til og som gjør dem til gode samtalepartnere for barna også på dette feltet.

– I de fleste miljøer i Oslo tenker jeg at hvis vi som foreldre ikke er på banen og snakker om og praktiserer hverdagstro med ungene våre, så oppdrar vi egentlig barna våre til å være ateister i praksis. Jeg sier ikke at det er galt, men det er heller ikke nøytralt.

– Hvilke tilbakemeldinger får du?

– Mange responderer positivt. De har bare ikke tenkt på det på den måten. Vi er nok mer preget av en sekularisert ånd enn vi er klar over.

Tiden har gått fra oss. Gylver har en avtale med domprosten og må småspringe på glatte fortau ned til sentrum. Hun savner intenst å kunne sykle.

– Det går for sakte å gå, sier hun. – Det er helt motstridende, så jeg driver bare og småløper. I tillegg savner jeg å danse ordentlig og å lese bøker på papir. Men det fine med lydbok er jo at du nærmest er på date med forfatteren. Det er fantastisk det også, sier hun.