– Jeg måtte bli katolikk slik at barnebarna mine kunne være trygge som kristne

– Jeg måtte bli katolikk slik at barnebarna mine kunne være trygge som kristne. Men mest av alt trengte jeg å få være en helt alminnelig kristen, sier fembarnsmoren Ragnhild Helena Aadland Høen (48).

Vi møter henne i hjemmet et drøyt steinkast fra Solli Plass i Oslo.

Med spektakulær utsikt over indre Oslofjord forteller hun om oppveksten i Haugesund, med en svært aktiv kristen familie.

Familien gikk i kirken hver søndag, og Ragnhild var aktiv i «all slags barne- og ungdomsarbeid».

Hun gikk i jenteforening i Misjonssambandet, søndagsskole i kirken, kor i Ten Sing og var med på Laget i skoletiden.

Som student i Oslo, Bergen og Kristiansand var hun også med i ulike kristne sammenhenger.

At hun skulle ende opp som katolikk var ikke en del av hennes forestillingsunivers før godt ut på 2000-tallet.

– I ettertid ser jeg at Den hellige ånd har ledet meg sakte mot Den katolske kirke. Guds Ånd er aldri voldsom og brå, men stille og mild, sier Aadland Høen.

Fikk næring

På sett og vis begynte det i 1998, da hun leste boken Jomfrumark av Peter Halldorf.

I møte med Halldorf – og Edin Løvås – måtte Aadland Høen spørre seg hvorfor hun opplevde å få mer «næring» av disse enn av andre kristne forfattere og skribenter.

– De hentet fra kildene, fra kirkefedrene og fra Den katolske kirkens tradisjon, konkluderte hun.

Samtidig hadde hun studievenner ved NLA Høgskolen som konverterte. En krets rundt avdøde pater Arnfinn Haram ble katolikker på slutten av 90-tallet.

– Jeg syntes det var helt forferdelig med «denne Maria- og helgendyrkelsen». De fikk virkelig hard motstand fra meg, ler Aadland Høen.

Betydningsfull togtur

Senere samme år reiste hun og ei venninne med tog i Europa, og oppholdt seg mest i Frankrike og Italia.

Der møtte hun en katolsk virkelighet som var noe helt annet enn det hun hadde hørt om.

– Vi møtte levende menigheter med fantastiske kristne. Det var så merkverdig lett å be i de katolske kirkene. Det føltes som om jeg bare koblet meg på kirkens kontinuerlige, totusenårige bønn.

Hun opplevde mye av kirkekunsten og lærte om ulike bevegelser innenfor Den katolske kirke. For Aadland Høen var det et klart pluss at det ikke bare var én måte å være katolsk på.

– De hadde klart å bevare mange trosuttrykk innenfor denne ene kirken. Det imponerte meg, husker jeg, at som katolikk trenger du ikke velge mellom å være lavkirkelig, høykirkelig eller karismatisk. Du kan like alt.

I den kjente Santa Maria in Trastevere-kirken i Roma fikk hun en sterk følelse av å være «hjemme» under en kveldsmesse.

Etter sommerferien ´98 hadde den 21-årige studenten et forandret syn på Den katolske kirke.

Så reiste hun og ektemannen rundt i verden og bodde blant annet i Kina.

Aadland Høen ble mer og mer tørst etter «det levende vannet», men opplevde ikke å få tørsten tilfredsstilt i protestantiske kirker.

Roma-reportasje

I 2004 var hun ansatt i Sjømannskirken, og skulle lage en reportasje fra en pilegrimsreise for studenter til Roma.

Mens de satt i jesuittenes hovedkirke, Il Gesu, leste studentpresten en overgivelsesbønn skrevet av bevegelsens grunnlegger, St. Ignatius av Loyola:

«Herre, motta all min frihet, min erindring,

min forstand og hele min vilje.

Alt hva jeg eier og har, du har gitt meg alt dette;

til deg, Herre, gir jeg det tilbake.

Alt er ditt, bruk det helt etter din vilje.

Gi meg bare din kjærlighet og din nåde,

det er nok for meg.»

– Det var ord som traff meg veldig kraftig. «Tenk at dette finnes i Den katolske kirke», tenkte jeg.

Men på dette tidspunktet var det uaktuelt å orientere seg mot det katolske.

– Paven var jo en vranglærer. Jeg tenkte det var fint det fantes «ekte kristne» i Den katolske kirken, men jeg ville ikke ha enhet med paven selv.

Selja-opplevelsen

Senere samme høst dro hun til øya Selja, like ved Stadt i Vestland.

Hun og ektemannen hadde forsøkt å få barn, foreløpig uten hell.

Men på Selja fortalte guiden om hvordan folk i katolsk tid hadde drukket av den hellige Sunniva-kilden og bedt, «og det fortelles at mange syke ble friske, og de barnløse fikk barn», sa guiden.

– Jeg kunne jo prøve, tenkte Aadland Høen.

Hun drakk av kilden, og mens hun sto i klostervinduet og ba, fikk hun en klar indre overbevisning om at hun skulle få en datter. Neste måned ble Sunniva til.

Som Dagen har skrevet om tidligere, endte hun senere opp med å selge alt hun eide for å sikre jord til at det kan bygges et kloster på Selja.

Selja-opplevelsen føyde seg inn i rekken av mektige opplevelser på Aadland Høens trosreise.

Enhet

I årevis ble hun også sterkt berørt av Jesu bønn om enhet i Johannesevangeliet kapittel 17.

To prinsipper utkrystalliserte seg: hun måtte jobbe for enhet og gå i retning av sannhet.

«Noe er sant», tenkte hun.

– Alt som ikke er sant vil smuldre opp. Det er bare sannheten som er en fast grunn, og det var den jeg var på jakt etter. Sannheten er én, derfor må nødvendigvis Kirken også være én.

Prinsippet om enhet gjorde at det aldri var aktuelt for henne å bli ortodoks.

– De ortodokse greier ikke engang å samles til kirkemøter på grunn av nasjonalisme og politisk uenighet. De er så splittet at det er vanskelig å se at de er én kirke.

Det var heller ikke aktuelt å gå til den nordisk-katolske kirken.

– Jeg forstår dem som gjorde det, men det ble for små forhold for meg.

På denne tiden snakket flere om å «gå i livbåter» for å overleve i Den norske kirke, altså at en måtte ha «konservative, bibeltro oaser» å hente kraft fra, samtidig som en brukte Den norske kirke til å nå nordmenn med det kristne budskapet.

– Men man overlever ikke i en livbåt. Jeg ville heller gå ombord i ei skute som har seilt gjennom århundrer.

Hensynet til barna

La oss hoppe til 2007.

Ekteparet Aadland Høen hadde ett barn og nummer to var på vei.

De var med i det hun beskriver som en god menighet.

Men erkjennelsen av at de måtte forlate den, hadde allerede landet i dem.

– Vi kan ikke være her lenger. Det er helt uaktuelt å oppdra barna våre her. Det er ikke trygt, erkjente Aadland Høen om deres daværende kirkesamfunn, Den norske kirke.

Hensynet til barna var en helt avgjørende faktor for at hun og ektemannen valgte å konvertere.

– Jeg så hvilken vei det bar med Den norske kirke, og jeg så at det hadde allerede vart i 500 år.

– Hva mener du?

– Helt siden reformasjonen har det vært en teologisk oppløsning som har ledet til at det blir mindre og mindre igjen av det innholdet i troen som vi opprinnelig fikk overlevert. Jeg klarte ikke å se for meg at barnebarna våre var trygge der, og definitivt ikke mine barnebarns barnebarn.

Fylden av troen

Aadland Høen syntes det var krevende å la seg overbevise om at Den norske kirke var de som forvaltet den universelle kristne tro.

De vurderte flere lutherske kirkesamfunn, men anså dem til å være rundt 20–30 år bak Den norske kirke i utviklingen, og dermed ikke aktuelle.

– Du finner mye sannhet i Den norske kirke. Du finner mye sannhet i en pinsemenighet. Du finner til og med sannhet i andre religioner. «Stråler av sannhet» kalles det av Det andre vatikankonsil. Men hele fylden av sannheten forvaltes i Den katolske kirke.

Samtidig som ekteparet Aadland Høen hadde jobbet seg gjennom teologiske utfordringer med synet på Maria, helgener og paven, utforsket de alternativene som de hadde.

At det ble Den katolske kirke handlet til slutt om at alle andre muligheter var uaktuelle.

– Vi hadde eliminert alt annet. Bare én kirke gjensto.

Fra juli 2007 begynte familien å gå til messe i St. Paul menighet i Bergen.

I januar 2008 ble de tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

Rask prosess

I utgangspunktet er det anbefalt å «leve det katolske livet» i minst ett år før en tas opp, og en skal ha mottatt hele læren – katekesen – før en er klar for å ta på seg forpliktelsen det er å gå inn i Kirken.

– Men jeg hadde studert så mye kristendom på forhånd, og vi gjennomførte hele katekesen på forkortet tid, så det gikk fint. Konverteringen var ikke noe innfall, ler Aadland Høen.

Når det nærmet seg innlemmelsen i Kirkens fellesskap, vibrerte hun av spenning.

– Jeg lengtet etter å motta kommunionen (nattverden, red.anm.).

Den kan bare mottas av medlemmer i Den katolske kirke.

Aadland Høen hadde konkludert: Dette er den kirken Jesus grunnla.

– Da jeg ble overbevist om dét, ble det veldig alvorlig. Da kunne jeg ikke stå utenfor lenger. Jeg måtte få motta Herrens legeme i nattverden, og få full enhet med hans legeme, Kirken.

Forsto ikke alt

Ett siste steg sto foran henne: generalskriftemålet.

Aadland Høen måtte komme på alle synder hun hadde gjort og tenkt gjennom livet, og bekjenne dem for en prest.

– Jeg gruet meg veldig og trodde jeg ville bli nedtrykt.

Da hun var ferdig, føltes det som om hun for første gang i livet pustet helt fritt.

– Ånden min var satt fri. Det var en utrolig sterk opplevelse.

25. januar 2008 ble hun innlemmet i Den katolske kirkes fulle fellesskap.

Men hun hadde ikke helt fått på plass «alt dette med Maria».

Aadland Høen slo seg likevel til ro med at hun kunne love å tro og bekjenne det Den katolske kirke lærte på tross av at hun ikke forsto alt.

I konverteringen anerkjente hun nemlig Kirkens autoritet, og lovet at hun ville tro det som Kirken tror.

– Man skal uansett bruke resten av livet til å få alt «på plass». Jeg må bruke hele livet mitt på å søke sannheten. Nå har jeg et nært forhold til Maria, som bare leder meg nærmere Jesus.

Ordensdame

De møtte lite motstand for konverteringen fra protestantiske venner. Nettverket deres ble bare utvidet som følge av den nye menighetstilknytningen.

– Det er over en halv milliard sekunder siden jeg konverterte, og jeg har ikke angret ett eneste av dem, smiler hun.

– Jeg føler jeg har fått en rikere utgave av den troen jeg er vokst opp med. Gjennom Den norske kirke og de lutherske organisasjonene fikk jeg kjernen. Det var det som satte meg i stand til å kjenne sannheten, sier Aadland Høen.

Nylig ble hun tatt opp i en orden, slik mange katolske kristne blir.

Aadland Høens orden heter «Ridderordenen av den Hellige Grav i Jerusalem».

At ordenen har et særlig ansvar for Det hellige land, betyr mye for henne. Det var nemlig i Israel hun møtte Den katolske kirke for første gang, i 1996. Der ble hun kjent med historien om keiserinne Helena som sto for byggingen av fire kirker i Det hellige land – blant annet Fødselskirken i Betlehem og Den hellige gravs kirke i Jerusalem.

– St. Helena er et stort forbilde, så da jeg konverterte var det naturlig for meg å velge Helena som konfirmasjonsnavn. Jeg visste ikke da at hun er en viktig helgen i gravridderordenen.

Å bli dame eller ridder av ordenen innebærer et ekstra bønne- og giveransvar for kirken i Det hellige land.

Løftene en gir når en tas opp, er for resten av livet.

– Det var en mektig opplevelse å få være med i den tre dager lange feiringen nå i Sankthans-helgen. Vi var tolv nye riddere og damer fra Norden som ble tatt opp i ordenen.

– Alle ordener har som mål å dra medlemmene lenger inn i helligheten. Og det bør jo være et mål for alle kristne: å bli mer og mer helliggjort. I denne ordenen får jeg hjelp til det. Det er en stor gave å få være med og hjelpe de kristne i Det hellige land.

Håp

Aadland Høen har håp, både for Norge og for Kirkens enhet. Hun tror Den katolske og Den ortodokse kirke vil finne sammen igjen. Men trolig ikke i hennes levetid.

Når det gjelder Norge er hun overbevist om at mange vil følge etter henne, og hun mener allerede å se en klar tendens til at også nordmenn konverterer.

– Det var Den katolske kirke som kristnet Norge. Den har kraft til å gjøre det igjen.

Hun tror flere vil se at reformasjonen og de lutherske dogmenes frukter ikke bare er gode.

– Hva har Skriften alene-prinsippet gitt oss? 500 år senere har vi over 30.000 protestantiske kirkesamfunn som har hver sin versjon av sannheten.

– Og innenfor hver av dem er det en pastor som har mer makt enn paven har. Men paven har en lang historie og en sterk struktur rundt seg som holder ham i sjakk. En frikirkepastor har ingen autoritet over eller ved siden av seg, så han har mer makt til å definere sannheten.

Hun opplever det befriende å være en del av det hun mener er den kirken Jesus grunnla:

– Kristen tro er ikke noe du kan finne opp selv ut fra din forståelse av Den hellige skrift. Oppgaven vår som kristne er å være trofaste mot den overleverte, apostoliske, kristne tro. Den kan du bare ta imot. I Den katolske kirke får jeg apostlenes tro i gave.

– Kirken bærer meg. Det erfarer jeg hver dag. Det er ikke jeg selv som bærer meg. Det er Kirken og Kirkens tro, avslutter Ragnhild Helena Aadland Høen.