– Jeg ønsker ikke å vise at jeg er jøde

– Jeg føler at man ikke liker religiøse mennesker i Frankrike, sier Sarah Lacombe (27).

Legestudenten står ved sengen sin i leiligheten i Paris. Foran henne ligger det en haug av bilder, klær og bøker. Et av bildene betyr ekstra mye for henne. Det viser bestefar Jacques Lacombe som bøyer seg mot sin kone Liliane og gir henne et kyss på kinnet.

– Jacques var lege, sier 27-åringen.

Hun har gått i bestefars fotspor og er snart ferdig utdannet lege, men hun er usikker om hun skal bli i Frankrike.

– Kanskje jeg drar tilbake til Jerusalem hvor jeg ble født.

Å være jøde i Frankrike er nemlig vanskeligere enn på lenge.

Voksende jødehat

Frankrike har en mørk historie med antisemittisme. Det voksende jødehatet i Europa på 30-tallet endte med at nesten en av tre franske jøder døde i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig. De siste årene har antisemittismen nok en gang økt.

Nesten 40 prosent av all vold motivert av rase eller religion rammet jøder i 2017. Dette til tross for at jødene bare utgjør én prosent av befolkningen i Frankrike.

Nylig ble jødiske gravsteder tagget med hakekors, og det ble ropt antisemittiske slagord under de voldsomme demonstrasjonene til «de gule vestene».

Etter at myndighetene la frem tall som viser at antisemittiske handlinger økte med 74 prosent fra 2017 til 2018, konkluderte den franske presidenten, Emmanuel Macron, med at antisemittismen er på sitt høyeste nivå siden 2. verdenskrig.

Samtidig som antisemittismen ser ut til å øke blir den franske staten stadig mer sekulær. Det er blant annet forbudt med religiøse symboler på offentlige steder.

Kanskje det er like greit å skjule sin jødiskhet?

Tror historien gjentar seg

– Jeg ønsker ikke å vise at jeg er jøde, sier Lacombe.

Hun er pessimistisk og opplever at det franske samfunnet går i en sirkel.

– Etter 2. verdenskrig var det ikke akseptert å være antisemitt. Nå er det mer åpent, og det vokser. Jeg tror kanskje at antisemittismen kommer til å vokse helt til det skjer noe forferdelig. Jeg tror historien gjentar seg. Samtidig ønsker jeg å være optimistisk. Jeg håper at vi lærer, men jeg ser bare ikke hvordan det skal skje.

27-åringen er ikke redd for å bli utsatt for angrep. Hun har et fransk etternavn og et ordinært fornavn. Det er ikke noe ved utseende som tilsier at hun må være jøde. Det Lacombe frykter er at det bygges murer mellom henne og sekulære franskmenn.

Unnskyldninger

– Folk synes det er greit at jeg er vegetarianer og derfor ikke vil spise svinekjøtt. Men hvis jeg sier at jeg overholder kosher, så føler jeg at folk dømmer meg. Jeg liker ikke at folk dømmer og ønsker ikke å komme inn i en diskusjon, sier hun.

Kosher er betegnelsen på mat som det er tillatt for jøder å spise, basert på forskriftene i Mosebøkene.

For å unngå konfrontasjoner finner hun på unnskyldninger.

– Jeg sier at jeg er vegetarianer. Hvis de er hyggelige og stiller flere spørsmål, forklarer jeg at jeg spiser kosher, sier Lacombe.

Unngår Davidsstjernen

Hun bærer ikke Davidsstjernen eller andre symboler som viser at hun er jødisk. Unntaket er et smykke med ordet «chai» som betyr liv på hebraisk.

– Jøder forstår hva det betyr. For folk flest er det bare et smykke, sier 27-åringen.

En fersk EU-undersøkelse viser at mange jøder i Europa tenker som Lacombe. Tre av fire jøder som av og til bærer religiøse symboler, svarer at de også bevisst unngår det.

Likevel er det ikke et alternativ for Lacombe å vende ryggen mot sin jødiske tro. 27-åringen har bestemt seg for å søke tilbake til røttene.

«Veldig ortodoks»

– Jeg ble født i Israel, sier Lacombe.

Foreldrene var ortodokse og gikk i svarte og hvite klær. På skolen lærte hun ikke historie og geografi, men hadde bare undervisning i tanach, som er den hebraiske bibelen. Den tilsvarer i hovedsak Det gamle testamentet.

– Jeg kunne ikke historie, bare bibelhistorie, forteller Lacombe.

Da hun var åtte år gammel ble familien snudd på hodet.

– Mine foreldre skilte seg.

Faren flyttet til Paris. Moren tok med seg Sarah og hennes fem søsken tilbake til Marseille i Frankrike, hvor moren opprinnelig kom fra. Hun hadde lite utdanning og måtte forsørge seks barn. For første gang skulle Sarah gå på en jødisk skole med ordinære fag.

Mindre jødedom

Etter hvert som Sarah ble eldre fikk hun mindre undervisning i jødedom, og moren ble mindre og mindre religiøs.

– Mamma sluttet å overholde sabbaten og droppet å spise kosher ute blant folk. Det var en vanskelig overgang, sier Lacombe.

Da Sarah var 16 år gammel, ønsket hun å flytte til Paris hvor faren bodde. Også han hadde forlatt den konservative ortodoksien til fordel for en mer privat tolkning av loven.

– Pappa holdt sabbaten på sin egen måte. Han giftet seg på ny med en muslimsk kvinne og sier at de tror på samme Gud. Nå spiser han halal-mat.

Halal betyr «tillatt» og betegner både mat og handlinger innenfor islam.

Mens foreldrene har beveget seg lenger bort fra den ortodokse jødedommen, har Lacombe gått i motsatt retning. Hun har begynt på torah-lesing for kvinner, overholder sabbaten og lytter til jødiske forkynnere.

Nå har hun nettopp flyttet inn i en leilighet sammen med to andre jøder. Fellesskapet er del av en voksende bevegelse kalt «Moishe House».

Jødisk fellesskap

«Moishe House» er et hus eller en leilighet for unge jøder som ønsker å lære mer om jødedommen.

I bytte mot subsidiert leie skal de jødiske studentene arrangere en håndfull aktiviteter hver måned, som å feire jødiske høytider, spise sabbatsmåltid og huse sosiale sammenkomster. Det fins 106 slike hus i 25 land over hele verden. I Paris fins det to.

Denne kvelden har studentene invitert en jødisk professor til å undervise. Lacombe har dessverre ikke mulighet til å være med, men leiligheten fylles opp av unge jøder som ønsker å vite mer.

Begynte å søke

– Da bestemor døde for fem år ­siden, begynte jeg å søke etter ­mine egne jødiske røtter, forteller Chloé (35).

Hun er på besøk i «Moishe House» for andre gang. I kveld er det undervisning i Ruts bok, en kjærlighetshistorie om moabitten Rut, som gifter seg med jøden Boas.

Stoler blir plassert rundt tre bord, og syv jødiske kvinner og en mann slår seg ned.

Professor Liliane Vana støtter seg til krykken sin og finner en plass øverst ved bordet. En av de som lytter oppmerksomt er Chloé.

Hun vokste opp med en jødisk mor og en fransk far. Besteforeldrene var jøder, men Chloé gikk aldri på jødisk skole.

Til vanlig er hun produsent ved en radiostasjon og har nå startet en podcast hvor hun utforsker jødisk identitet. Heller ikke Chloé ønsker å vise offentlig at hun er jødisk.

– Den økende antisemittismen påvirker meg, selv om jeg ikke har opplevd at noen har sagt stygge ting til meg, sier hun.

Ved siden av Chloé sitter Beatrice. Hun følte seg som en fremmed da hun for første gang gikk til torah-undervisning.

Handler om identitet

– Jeg har alltid følt meg jødisk, men da jeg kom til undervisningen følte jeg meg ikke hjemme. Jeg hadde ikke den grunnleggende kunnskapen som gjorde at jeg klarte å følge med, sier hun.

Denne opplevelsen førte til at Beatrice dro til Israel for å finne ut av sin jødiskhet.

– Det var en åpenbaring. Jeg innså at man kunne være jødisk uten å ha så mye kunnskap om religionen, sier hun.

Beatrice vokste også opp med en jødisk mor og en fransk far. Heller ikke hun gikk på jødisk skole eller fikk en jødisk oppdragelse.

– Jeg følte meg mer inkludert som jøde etter å ha bodd i Israel et år. Nå ønsker jeg å forstå tekstene og skriftene bedre.

Har ikke sterk tro

For Beatrice handler ikke jødedommen bare om tro, men om identitet.

– Jeg er en troende, men ikke en sterk troende. For meg handler det om kulturen, identiteten og historien. Kanskje jeg vil få mer tro etter hvert.

Selv om antisemittismen øker i Frankrike, har ikke Beatrice merket det på kroppen. Hun går ikke med jødiske plagg eller symboler og jobber på en arbeidsplass med ateister, kristne og jøder.

– De er åpne. Det er ikke akseptabelt å si noe stygt om jøder der, sier hun og mener det er mindre antisemittisme hos de som har høyere utdanning.

Legger bort mobilen

Å feire sabbaten har blitt en viktig del av uken for Sarah Lacombe.

Det betyr at hun ikke kan bruke mobilen sin fra fredag ettermiddag til lørdag ettermiddag. Hun kan heller ikke bære noe når hun går ute, eller trykke på knappen som åpner døren på gateplan, for da bruker hun elektrisitet, noe som ikke er tillatt. Det krever en del planlegging.

– Jeg synes det bare er deilig, sier 27-åringen.

– Hvis du glemmer telefonen er det stressende, men når du velger å legge den bort på sabbaten er det befriende. Da glemmer du også dine bekymringer. For du kan ikke gjøre noe med dem.

Lacombe merker at sabbaten styrker fellesskapet. Man blir mer opptatt av hverandre.

– Vi spiser sammen, spiller spill eller bare leser i en bok. Det er en veldig fin dag, sier hun.

Men å feire sabbaten er ikke alltid lett for jøder i Frankrike.

Nektes sabbat

– Jeg kjenner flere som opplever at studiesteder og arbeidsgivere gjør det vanskelig for jøder å feire sabbaten, sier Lacombe.

Hun forteller at noen universiteter har eksamen fredag ettermiddag eller lørdag formiddag.

– Da blir det jo nesten umulig for jøder å delta uten å bryte sabbaten.

Noen arbeidsgivere vil ikke gi jøder fri fra jobb på sabbaten. Det resulterer i at man må finne seg en annen jobb.

– Det opplever jeg som antisemittisme, sier Lacombe.

27-åringen pleier ikke å gå i ­synagogen på sabbaten, men ­spiser sabbatsmåltid ute med venner­ eller­ i leiligheten.

For en annen ung jøde i Paris har synagogen nærmest blitt som et hjem.

– Alle kan se at jeg er jøde

Det er fredag ettermiddag, og en stor lampe lyser opp glassmaleriene over de tre store dørene inn til Buffault-synagogen i Faubourg-Montmartre-kvarteret.

Innenfor dørene står det et tjuetall unge jøder og prater. De fleste av dem er kledd i svarte og hvite klær og mennene bærer sine jødiske kippaer på hodet.

Blant dem står Rehouven Street (23). Han studerer økonomi, spiser kosher og studerer Toraen to ganger i uken. Hver morgen går han til synagogen for å be. Fordi det er sabbat kan han ikke la seg fotografere.

Street har et typisk jødisk utseende. Han er slank, har sorte krøller og nesen er litt større enn hos nord-europeere flest.

– Jeg har aldri opplevd antisemittisme, men jeg har hørt om venner som har blitt trakassert, sier han.

Under sabbaten går Street alltid med svart dress og kalott på hodet.

– Da kan jo alle se at jeg er jøde.

Skal gifte seg

2300 jøder utførte Aliyah mellom januar og oktober i fjor, ifølge en fersk rapport. Aliyah er et ord som beskriver jøder som flytter til Israel.

Street har ikke noen slike planer.

– Hele familien min er her i Frankrike og jeg snakker ikke hebraisk. Det er også vanskelig å finne jobb i Israel, sier Street.

Han forteller at den beste plassen å finne en å gifte seg med er i synagogen. Det var her han fant kjærligheten.

– Nå er jeg forlovet og skal snart gifte meg med en jødisk kvinne, sier han.

Grunn for å flytte

Sarah Lacombe har tenkt på det samme - mange ganger. Men livet i Frankrike er egentlig ganske bra akkurat nå.

– Jeg spiller basketball og har begynt å danse. Jeg liker meg her. Paris har jo alt, sier hun.

– Men hva med den økende antisemittismen? Undersøkelser viser at jøder forlater Frankrike nettopp av den grunn?

– Jeg synes ikke det er en god grunn, sier Lacombe.

Hun mener at de som drar på grunn av jødehat ofte kommer tilbake til Frankrike.

– Livet i Israel er vanskelig. Folk finner ikke jobb, de finner seg ikke til rette i kulturen. I Frankrike bruker vi høflige fraser, men i Israel gjør de ikke det. Det er annerledes. Jeg føler ikke at jeg som jøde må bo i Israel, men noen ganger ønsker jeg det. Jeg savner landet jeg vokste opp i, sier hun.

----------

Da Dagen skulle publisere denne saken, ba huseier om at vi ikke trykket bilder av inngangspartiet­ eller avslørte adressen «av ­sikkerhetshensyn».

Slåss mot antisemittisme i sosiale medierAntisemittisme på sosiale medier