«Jeg skal gi mitt liv til Jesus, så får vi se om det virker,» sa Oddmund til vennene sine

I romjulen hadde Dagen en større artikkel om vekkelsen på Stad i 1972. Da talerne innbød til frelse, var Lillian Nygård den første som tok imot Jesus.

– At Lillian reiste seg, var steinen som løste ut skredet, sier Jorunn Glomnes, som var sentral i vekkelsen den gangen.

I alle vekkelser må noen være «den første». Hva får det å si for den videre vekkelsen? Dagen har snakket med tre som tok det første steget.

Evangelist Nils Kåre Strøm, som har stått i flere vekkelser, understreker betydningen av at noen våger å være den første.

– Det kan være toneangivende og gi andre frimodighet til å våge, sier han til Dagen.

«Gud er ikke glad i meg, og jeg er ikke glad i han»

Oddmund Ro var 17 år gammel da han ble kristen i vekkelsen på Veland bedehus i Nordhordland. Han vokste opp i et kristent hjem, men som 13-åring tok han en prat med moren og sa at «det kan godt hende Gud finnes, men han er ikke glad i meg, og jeg er ikke glad i han».

Han minnes at en av kameratene ble skikkelig syk etter at de hadde drukket. Ro foreslo å legge ham ned, bøye kne og be for ham. Mens de ba for kameraten, gikk et kristent ektepar forbi. De fikk med seg at Oddmund ba og sa til hverandre at «han må vi be for».

Mor til Oddmund ba også mye om at de unge måtte bli frelst. Hun profeterte nærmest at sønnen kom til å lede nyttårsfesten på bedehuset i 1969.

«Om det er sant det de kristne sier, er vi på vei til helvete»

Samme høst ble det arrangert møteuker på Veland bedehus. Ro hadde fått vite at det skulle være ungdomssamling på bedehuset en lørdag kveld. Fredagen før tilbrakte han sammen med 30-40 andre ungdommer.

«Om det er sant det de kristne sier, er vi på vei til helvete. I morgen er det samling på bedehuset. Jeg foreslår at vi går dit alle sammen. Jeg skal gi mitt liv til Jesus, så får vi se om det virker.»

«Går det an da?» ville de andre vite.

«Ja, vi prøver,» lød svaret fra Ro.

– Da jeg kom hjem den fredagskvelden, kan jeg huske at det skjedde noe inne i meg. Jeg bøyde kne ved sengen og sa til Gud at «om du finnes, så gir jeg deg en sjanse i morgen. Da får du livet mitt.»

«Ett eller annet hadde skjedd»

Neste kveld, etter talen, reiste han seg opp på bedehuset og ga følgende erklæring: «Dere vet hvem jeg er. Dere mener jeg er på vei til helvete. Men om du finnes, Gud, så har du livet mitt.»

Idet han satte seg, kom gråten. En venn var sikker på at han hadde drukket. Da en av vennene spurte om han var blitt kristen, svarte han som sant var at han ikke visste. «Men ett eller annet har skjedd,» sa han.

Seks uker senere hadde 34 ungdommer gitt livet sitt til Jesus. På en annen møteaksjon, hos pinsevennene, ble flere kristne omtrent samtidig.

– Der var det flere, også eldre, som ble troende, forteller han.

– Et sterkt Jesus-fokus

Etter et år på bibelskolen, ble Ro ungdomsarbeider i Finnmark. Han var bare 20 år den gangen og var totalt uforberedt på det som skulle skje. I løpet av kort tid tok rundt 40 ungdommer imot Jesus.

Noen år senere var han blant dem som startet opp gospelnight i Fjell, vest for Bergen. Også der var det mange unge som ble kristne.

– Det var en spesiell tid på 60- og 70-tallet. Det var noe med hele atmosfæren, sier han.

Ro husker at det var et sterkt «Jesus-fokus» på den tiden.

– Vi var mer opptatt av det sentrale, av evangeliet. De siste årene har jeg funnet tilbake til det i mitt eget liv, forteller han.

Som ringer i vann

Evangelist Nils Kåre Strøm, som reiste for Misjonssambandet, sier at det blir «som ringer i vann» når noen tar det første skrittet og blir kristen.

– Det får betydning for venneflokken, og det gir økt frimodighet til å invitere med seg ikke-kristne på møte.

Ryktene går fort når noen blir kristne, ifølge Strøm.

Ingen planer om å bli kristen

Sist gang han sto i vekkelse var i Aksdal i Tysvær kommune tilbake i 2008. Den første som ga livet sitt til Gud den gang var Geir Arne Eriksen. Det skjedde 4. september i kirken i Aksdal.

Eriksen forteller til Dagen at han hadde slitt lenge med psykiske problemer og et anstrengt forhold til alkohol. Det gikk ut over forholdet til kona og hans nærmeste.

– Jeg ønsket ikke å leve lenger, men da jeg fant en lapp i postkassen om at det skulle være møter i kirken, foreslo jeg at jeg kunne være med henne på noen møter.

Han hadde ingen planer om å bli kristen selv. Forslaget var en siste desperat handling i håp om å få hjertekontakt med kona. Så skulle han ta livet sitt.

Han forteller at han kjente på en sterk motstand mot de kristne. På det tredje møtet skjedde det imidlertid noe som skulle forandre livet for alltid.

«Geir Arne, hva har du imot meg?»

– Jeg fikk et syn. I synet så jeg en svær mur, og at jeg var murt inne. Men plutselig åpnet den seg. Idet dette skjer, kommer Jesus inn fra høyre side. Han kommer mot meg, og jeg ser øynene hans. «Geir Arne, hva har du imot meg? Jeg vil deg bare godt,» sier han.

I frykt for at «muren skulle lukke seg igjen», gikk han fram og tok imot Jesus den kvelden.

– Jeg kunne ikke la sjansen gå forbi meg, for innerst inne visste jeg at jeg var på vei vekk herfra, sier han.

Eriksen beskriver det som å bli født på ny.

– Opplevde du motstand før du tok valget?

– Det pågikk en kamp da jeg fikk synet av muren. Men da Jesus så meg inn i øynene, var jeg ikke lenger i tvil.

24 personer ble kristne

Han forteller at han kjente en sterk fred da han reiste hjem fra møtet, og han hadde ingen dragning til alkohol lenger. Han sluttet også å ta beroligende piller.

– Jeg tok meg ikke sammen. I mitt tilfelle ble det en gave og en radikal helomvending, forteller han.

Rundt 24 personer ble kristne i vekkelsen på Aksdal. I nær familie ble tante, svigermor og barn kristne den gangen. En del år senere sa en av sønnene til ham: «Du ble jo helt forandret».

I dag har han et hjerte for mennesker som har det vondt, og for de som går med selvmordstanker.

– De tror selv at de vil det, men det er en løgn. Jeg trodde også at jeg ønsket å dø, men nå takker jeg Gud for livet, sier han.

– Du blir en tilskuer til at Gud griper inn

Nils Kåre Strøm har ikke sluttet å reise som evangelist. Enkeltpersoner blir fortsatt kristne, men han har ikke opplevd gjennomgripende vekkelser på 15 år.

– Men jeg har ikke mistet håpet om at det kan bryte gjennom. Fra kirkehistorien vet vi at når folk kommer i nødstider, begynner mange å tenke nye tanker. Det er krig i Europa og vi har nettopp vært gjennom en pandemi. Mange strever med seg selv og med å finne mening og fred. Så hvem vet hva som kan skje, sier han.

Hver gang han reiser til et nytt sted, har han i bakhodet at «det kan bli noe her».

– Jeg har ikke gitt opp håpet. I tidligere vekkelser ante jeg ingenting på forhånd. De kom ganske uventet. Når du er midt i en vekkelse, blir du en tilskuer til at Gud griper inn, sier han.

Avla vitnesbyrd samme kveld

Åshild Hilleren fra Veitostrand i Luster kommune var 34 år gammel da hun ble en kristen i en liten vekkelse tilbake i 1989. Hun var travel småbarnsmor den gangen og kjente på «et voldsomt kall».

– Jeg hadde vært kristen i barndommen og hadde kristne foreldre. Da møteaksjonen på bedehuset ble forlenget, var jeg den første som kom med, forteller hun.

Kirsten Sekkingstad og Inger Lise Smenes fra Indremisjonsforbundet sto for møtene. 15. mars dro de på husbesøk til Hilleren. Da var hun ikke sein med å gi livet sitt til Gud.

– Vi var bønder. Jeg husker at jeg gikk i fjøset og gråt, fordi jeg opplevde at Gud kalte meg. Samme kveld som jeg tok imot Jesus, avla jeg et vitnesbyrd på bedehuset, forteller hun.

– Kommer aldri til å glemme de ukene

Hilleren husker godt den indre kampen før hun tok steget. Etterpå ønsket hun bare å fortelle alle om det som hadde skjedd.

– Frimodigheten til å dele kom med en gang. Jeg fortalte det først til min mann som ikke var kristen. Barna fikk også vite det. Etterpå ringte jeg rundt for å dele nyheten. Mor og far som hadde bedt for meg i mange år, var blant de første jeg kontaktet.

Hun minnes at alle gledet seg med henne. Selv var hun lykkelig for at hun omsider hadde tatt steget.

Vekkelsen pågikk i fem uker. I en bygd med 120 innbyggere var det sju som tok imot Jesus.

– Jeg kommer aldri til å glemme de ukene, og jeg skulle ønske at jeg fikk oppleve det flere ganger. Hver kveld var det møter. Det var det som var viktig i den perioden. Jeg skulle ønske at jeg hadde den samme gløden nå, sier hun.

En bror og svigerinne ble kristen, i tillegg til en tante og onkel. En god venninne tok også imot Jesus.

– Det var så herlig. Det kom en ny giv på bedehuset, og det ble startet opp musikklag som jeg ble med i, sier Åshild Hilleren.