Prekenhåndboken
BØNN: Tro er en tom, avmektig hånd som vi i bønn rekker til Jesus idet vi bekjenner også vår vantro åpent og ærlig for Jesus. For all vantro er synd mot Gud, skriver Odd Sverre Hove.
Adobe Stock
«Jeg tror, hjelp min vantro»
På Kristi Forklarelsesdag var begynnelsen av Mark 9 prekentekst. Bare tre av disiplene var med Jesus opp på det høye fjellet og fikk se ham forklaret. I mellomtiden var de andre ni blitt igjen nede i lavlandet. Der fortsatte de å hjelpe folk som trengte helbredelser og demonutdrivelser.
Men en slik episode var gått helt galt for dem og endte i kaos. Det er skildret i de tre versene foran vår tekst (vers 14–16). De hadde prøvd å drive ut en demon, men greide det ikke. I stedet havnet de i ordstrid med noen fariseere. Så fikk folkemengden øye på Jesus og de tre disiplene som var kommet ned igjen fra fjellet. Det utløste kollektiv opphisselse. Folk skyndte seg i møte med Jesus og hilste ærbødig. For så sterk var personligheten hans i møte med folk. Jesus spurte hva de trettet med disiplene om. Og slik lyder svaret Jesus da fikk:
17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd.