For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

5 uker - 5 kroner Du kan betale med vipps

Deretter kr 299,- pr måned. Automatisk månedlig fornyelse til ordinær pris. Ingen bindingstid, du sier selv opp når du ønsker

Er du allerede abonnent?

KJØP

Prekenhåndboken

BØNN: Tro er en tom, avmektig hånd som vi i bønn rekker til Jesus idet vi bekjenner også vår vantro åpent og ærlig for Jesus. For all vantro er synd mot Gud, skriver Odd Sverre Hove.

«Jeg tror, hjelp min vantro»

Publisert Sist oppdatert

På Kristi Forklarelsesdag var begynnelsen av Mark 9 prekentekst. Bare tre av disiplene var med Jesus opp på det høye fjellet og fikk se ham forklaret. I mellomtiden var de andre ni blitt igjen nede i lavlandet. Der fortsatte de å hjelpe folk som trengte helbredelser og demonutdrivelser.

Men en slik episode var gått helt galt for dem og endte i kaos. Det er skildret i de tre versene foran vår tekst (vers 14–16). De hadde prøvd å drive ut en demon, men greide det ikke. I stedet havnet de i ordstrid med noen fariseere. Så fikk folkemengden øye på Jesus og de tre disiplene som var kommet ned igjen fra fjellet. Det utløste kollektiv opphisselse. Folk skyndte seg i møte med Jesus og hilste ærbødig. For så sterk var personligheten hans i møte med folk. Jesus spurte hva de trettet med disiplene om. Og slik lyder svaret Jesus da fikk:

17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd.

Powered by Labrador CMS