Jesu tegnspråk og Jesu helbredelse

Når døve snakker med hverandre, bruker de tegnspråk. Moderne tegnspråk er blitt svært avansert. Mer klassisk tegnspråk består dels av munnavledning og dels av håndbevegelser som «tegner» i luften det ordet man former med munnen.

Kommende søndag viser prekenteksten at tegnspråk er en meget gammel kommunikasjonsform. For i søndagsteksten fører Jesus samtale med en døv mann ved hjelp av begge bestanddelene i klassisk tegnspråk: Håndbevegelser pluss munnavlesning. Jesus helbreder dessuten hørselen og frigjør taleevnen til den døve mannen. Helbredelsesunderet skal preke, også for oss som er hørende, om åndelig døvhet. Og siden Jesus, som innledningsverset viser, er på reise i ikke-jødisk land, gir teksten oss også et forvarsel om hedningmisjon. Sitat:

31 Da Jesus drog bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet.

Byene Tyrus og Sidon ligger ved Libanons middelhavskyst. Fra disse to byene beveger Jesus seg i en bue østover inn i landet, langs Hermon-fjellets sørskråninger og sørover mot Galilea-sjøen. Denne reiseruten bringer ham inn i Dekapolis-landet. Sammensetningsordet «deka-polis» er gresk og betyr «ti-by». Her lå det ti ikke-jødiske byer med et sterkt gresk-hellenistisk kulturpreg og med gresk som talespråk. Jesus selv snakket sikkert ofte gresk i tillegg til hebraisk og arameisk. Kanskje var også den døve mannen i vår tekst ikke-jøde. Han introduseres slik:

32 De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham.

Om denne døve mannen står det på gresk at han var «mogi-lalós». Det betyr «ha vanskelig for å tale». Noen sier at den døve mannen var «døvstum». Men det avspeiler en misforståelse. Mannen var sikkert født døv. Derfor hadde han aldri hørt sin egen stemme når han snakket. Og derfor hadde han aldri greid å lære seg å uttale ord skikkelig. Men fysisk stum var han neppe. På dette punktet tar så Jesus i bruk tegnspråk:

33 Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans.

For det første står det at Jesus tok mannen med «avsides, bort fra folket». Det gjorde han sikkert for at ikke mange synsinntrykk skulle forstyrre den døves oppmerksomhet.

For det andre står det at Jesus stakk fingrene sine i den døves ører. Det er nok ment som et tegnspråk-tegn. Jesus henleder den døves oppmerksomhet på døvheten han lider av.

For det tredje står det at Jesus spyttet og rørte ved den døves tunge. Det er et nytt tegnspråk-tegn. Det skulle henlede den døves oppmerksomhet på taleproblemet han led av. Markus fortsetter:

34 Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp!

For det fjerde løftet Jesus øynene mot himmelen og sukket. Det er sikkert også et tegnspråk-tegn. Jesus viser på den måten at han vil be en bønn til Faderen.

Til sammen sier da Jesus med denne lille serien av til sammen tre-fire tegnspråk-tegn omtrent som så: «Jeg vil be til Faderen for både hørselsproblemet ditt og taleproblemet ditt».

Deretter kommer vi for det femte til det ene ordet som Jesus ikke kan formidle til den døve i form av tegn alene, men som han må forstå ved hjelp av munnavlesning. Det er ordet: «Éffata!». Sett fra tegnspråk-synsvinkel velger Jesus her et ord som det er lett for døve mennesker å munn-avlese. (Prøv selv foran et speil!)

Ordet «éffata» minner om det hebraiske verbet «patakh» som har grunnbetydningen «åpne», «lukke opp». Men helt problemfri er verbalformen ikke. Jan Rantrud skriver: «Ordet «effata» i vers 34 er litt problematisk. Ut fra den greske transkripsjonen er det uråd å si om det opprinnelige ordet har vært en aramaisk ethpeel-form, en ethpaal-form (henholdsvis alminnelig passiv og intensiv passiv), eller en hebraisk nifal-form.

Pesjitto-oversettelsen gjengir det med en ethpaal og trenger selvfølgelig ikke å forklare betydningen. Bruken av denne konjugasjonen i rabbinsk litteratur har betydningen «bli overtalt/lokket til å la noe skje». I så fall er Jesu ord her adressert til himmelen, slik det framgår av umiddelbar sammenheng, og ikke til mannens øyne og ører. Ordet «effata» er altså en bønn til Gud om å åpne for sine helbredende krefter fra himmelen.»

Kanskje kombinerer effata-ordets grammatiske form både bønn og befaling, slik den greske oversettelsen antyder: «Lukk deg opp» (eller strengt tatt: «Bli lukket opp»). Så kommer vi til tekstens sluttvers:

35 Straks ble ørene hans åpnet, og tungens bånd ble løst, slik at han talte rent.

36 Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent.

37 De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.

Her kunngjøres det budskapet som dette underet forkynner. For det første vitner det om Jesu identitet som ett med Faderen og som innehaver av Faderens egne skaperkrefter, det vil si budskapet om Jesu som samtidig både sann Gud og sant menneske.

For det andre retter akkurat dette helbredelsesunderet søkelyset mot hørende mennesker som er åndelig døve. Når vi er åndelig døve, hører vi ikke Guds ord skikkelig når det forkynnes. Dermed svekkes også trosvitnesbyrdet og misjonsengasjementet vårt. Og da sier Jesus her til oss: «Kom til meg med den åndelige døvheten din og la meg åpne ørene dine igjen og befri tungen din.»

Et lignende poeng møter vi i GT i avsnittet om den gamle overpresten Eli (1Sam 2). Han skjønte først ikke at det var Herren som talte til unggutten Samuel. Overpresten Eli illustrerer en beslektet type åndelig døvhet: å bli så altfor husvarm i Guds hus. Les ellers også GT-profetiene om forstokkelsesforkynnelse, for eksempel Jes 6:9 etc.

Budet i vers 36 om å vente med å fortelle om underet, kan bero på at det skulle vente til hedningmisjonens tidsalder var kommet, det vil si etter Jesu oppstandelse og himmelfart.