– Jesus har aldri bedt om å være det lille ekstra

Som første kvinne er hun innstilt til å bli øverste leder i Misjonskirken Norge.

– Jeg er tredje generasjon misjonsforbunder, forteller Iversen i den nyeste utgaven av Dagen-podkasten Tore og Tarjei.

Det Norske Misjonsforbund skiftet navn til Misjonskirke Norge i 2016.

Norges kristeligste øy

Livet hennes har vært sterkt preget av tilhørigheten. Hun har vært misjonærbarn i Colombia og student og lærer ved Ansgarskolen i Kristiansand.

Og hun har plantet misjonsmenigheter og vært pastor på Søndre Nordstrand i Oslo, Vågsbygd i Kristiansand og på Flekkerøya i sistnevnte kommune.

Dermed har hun ledet menighet både på Norges kanskje kristeligste øy og i en av Norges mest mangfoldige bydeler.

– Det viste seg at det var et ønske om og et behov for en frikirke også på Flekkerøya. Jeg stilte nok meg selv bakerst i køen blant dem som kunne tenke seg å være med på noe sånt, sier Iversen.

Fiskekrok i hjertet

Sammen med ektemannen tenkte hun at det måtte være «det mest ulogiske å gjøre å plante en kirke på verdens mest kristne sted».

– Men det føltes som om Gud hadde satt i fiskekrok i hjertet: Du kan sprelle så mye du vil, men til Flekkerøy skal du, sier hun og ler.

Neste høst er det ti år siden.

– Det viste seg at det kanskje var et behov likevel, både for dem som ikke hadde funnet sin plass i kirke og bedehus og for dem som ikke hadde en tro i det hele tatt, sier hun.

Etter at det kom tunnel til Kristiansand påpeker hun at befolkningen på øya er blitt fordoblet og mer mangfoldig.

– Det har vært en utrolig spennende, positiv og fin reise, sier hun.

Møtte få fordommer

På Holmlia opplevde Iversen at det ikke var nødvendig å jobbe med å bearbeide fordommer mot kristen tro. De fleste menneskene de var i kontakt med, hadde liten kjennskap til kristen tro.

– Det er befriende å møte mennesker som sier: «Jeg har aldri opplevd at noen har bedt for meg før. Kan du gjøre det? Det er veldig spennende å oppleve», sier hun.

Ofte taler for ungdom

Gjennom over 20 års tjeneste har Iversen også vært mye brukt som taler i forskjellige sammenhenger, ikke minst på kristne ungdomsfestivaler og -stevner.

Den første gangen hun var omtalt i Dagen, var i forbindelse med et KRIK-arrangement i 2001. Da fortalte journalisten at hun «snakket som en foss om Guds kjærlighet med et lass av treffende bilder».

– Det har vært utrolig verdifullt, sier hun om den omfattende erfaringen hun har fått fra forskjellige kristne miljøer.

Samtidig legger hun ikke skjul på at det har vært krevende, spesielt i kombinasjon med familielivet. Etter hvert er hun blitt flinkere til å koble av.

– Jeg gjør akkurat like mye og er like ivrig, men jeg har lært forskjellen på å ta imot livet som en gave og som en oppgave, sier hun.

– Hvis livet først er en gave, blir oppgavene mer en takknemlighetsrespons enn ansvaret for å frelse hele verden.

Stolt av sjelden blomst

I innstillingen fra komiteen som har utpekt henne som ny generalsekretær, heter det at hun «inngir stolthet på Misjonskirkens vegne».

På spørsmål om hva som gjør henne stolt, peker hun både på familiens sterke engasjement og positive erfaringer, men også Misjonskirkens selvforståelse.

Kirkesamfunnet ble etablert i 1884, men fører røttene sine helt tilbake til Norges første frimenighet i Skien på 1850-tallet.

– Vi er en litt artig blomst i kirkelandskapet selv om den ikke er kjempestor, sier hun.

Både identiteten knyttet til vekkelse og åpningen for kvinners tjeneste er noe av det hun har satt pris på.

– Det er teologi som gjør at jeg har tro på kvinner i tjeneste, det er ikke «fordi vi lever i 2021», sier hun.

Det tror hun også har gjort det lettere å møte dem som har en overbevisning om at noen oppgaver er forbeholdt menn, forutsatt at denne teologien er gjennomtenkt.

Klar for mer vekst

– Hva tenker du kjennetegner Misjonskirken?

– Mottoet vårt har nesten vært uforandret siden 1884: Guds barns enhet og menneskers frelse, sier hun.

Det mener hun både betoner vilje til samarbeid og samtidig en offensiv holdning til at det enkelte menneske trenger å ta imot evangeliet.

Fra 2010 til 2020 har kirkesamfunnet hatt et vekstprogram. Det kom etter en erkjennelse av at man hadde hatt en periode med stagnasjon. Man nådde få nye mennesker og plantet få nye menigheter.

Dette tiåret har Iversen opplevd som en fin reise.

– Vi kan si at vi har hatt vekst, men vi kan ikke skryte på oss at den er formidabel, oppsummerer hun.

Likevel synes hun det er oppmuntrende at pilene peker riktig vei.

Vil ikke være sørlandsfenomen

Vårens generalforsamling skal etter planen vedta en strategi for det neste tiåret som heter «Tro, sende plante».

– Det er et utrolig privilegium, sier hun om utfordringene hun etter alt å dømme skal gå inn i og medarbeiderne som står sammen om dem.

Veksten er ikke minst skjedd i og rundt Kristiansand. Nå finnes det ti misjonskirker i området.

– Men jeg vil ikke at Misjonskirken skal bli et sørlandsfenomen, understreker hun.

Særlig i og rundt Oslo er hun opptatt av at det trengs mange og forskjellige menigheter framover.

– Det er et litt annet jordsmonn der, men jeg tror vi bare må fortsette med det vi holder på med, sier hun.

Ikke bare lyst

Som pastor har hun sett at koronaperioden har satt preg på menighetslivet.

– Den første tiden ga et kjempeboost fordi jeg er glad i forandring, sier Iversen.

Muligheten til å utforske digital formidling var spennende til å begynne med, men tyngre etter hvert.

I samtale med pastorkolleger opplever hun at flere synes det er litt seigt å få menighetslivet i gang igjen.

– Vi går ikke i kirken fordi vi har så lyst alltid, sier hun.

Den avdøde misjonsforbunderen Edin Løvås brukte begrepet «trassig tro». Det tenker hun er aktuelt.

– Jeg går i kirken fordi jeg trenger det, og hvis ikke jeg trenger det, er det andre som trenger meg. Det er ikke bare fordi det er så fint, fordi det passer for familien eller er et bra tilbud til barna. Det er noe vi velger å prioritere fordi vi er en del av Kristi kropp, sier hun.

Mer enn «det lille ekstra»

Noen ganger synes hun «Jesus har en tendens til å bli det lille ekstra fordi det er så fint for familien vår».

– Men Jesus har aldri bedt om å få være det lille ekstra, understreker hun.

Selv om det finnes unntak, mener hun som hovedregel at forholdet til kirken avspeiler forholdet troende har til Jesus selv.

Noen ganger har Jesus en tendens til å bli det lille ekstra fordi det er så fint for familien vår

– Hvis man detter av lasset i menighetssammenheng, hva gjør det da med forholdet til Jesus og troen på lang sikt? Det tror jeg vi må tørre å utfordre hverandre på, sier hun.