Jesus preker til predikanter

Tekstene for kommende søndag handler om falsk lære og om botemiddelet: læretukt. Foran vår tekst har Jesus akkurat formant tilhørerne om å velge den smale veien som fører til livet. Så følger denne søndagens formaning om hvordan den smale veiens vandrere må beskyttes mot å bli forledet over på den brede veien. Sitat:

15 Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver.

Grunnteksten bruker ordet «psevdoprofeétai» (= «løgnprofeter»), på bibelhebraisk «navi’ei hasjæker». Jesus tar her opp et velkjent GT-begrep og stadfester det. GTs falske profeter førte både Nordriket og Sørriket i ulykke. De narret folket til ikke å vende om fra frafallets veier. De sa «fred!» enda der ikke var noen fred. Og de sa «Hør Herrens ord!» enda de selv ikke hadde vært i Herrens fortrolige råd. Jesus gir i dette verset GTs advarsler ettertrykkelig rett. GTs advarsler gjelder ikke bare i den gamle pakt, men også i den nye, betyr dette.

Jesus begrunner budet med en opplysning om de falske profetenes sanne vesen. De kommer «i fåreham, men innvendig er de rovgriske ulver». Bildet skildrer en forskjell mellom ytre skinn og indre virkelighet. «Får» er et velkjent bilde på troende menighetslemmer. «Ulv» er et velkjent bilde på Satan. (I parallellordet i Johs 10:12 har bildet en nyanse til: «får» = troende, «leiekar» = vranglærer og «ulv» = Satan selv.)

Opplysningen om de falske profetenes indre hjerteforhold er bare tilgjengelig for en som selv kan granske menneskers hjerter og nyrer (= Jesus selv). Derfor er dette ment som motivasjon for læretukt, ikke som metodeanvisning. Ingen av oss kan teste andre menneskers hjerteforhold med troens målestokk. Men Jesus gir oss i stedet et mer ytre kriterium:

16a På fruktene skal dere kjenne dem.

Både i vers 16a og vers 20 gir Herren oss dette læretuktkriteriet: «fruktene». De fleste tenker da straks på de moralske fruktene som nevnes i Gal 5:22. Men i så fall sier Jesus at vi ikke vil kunne avsløre vranglærere før de er begynt å demonstrere offentlig synlig moralsk brist. I så fall gir Jesus oss et nokså «sent» vranglære-kriterium. Trolig bør vi heller belyse frukt-begrepet ut fra frukt-lignelsene i vers 16–19 i vår tekst og ut fra kriteriene i de andre læretukttekstene: «hele Guds råd», «Den gode hyrdens røst», «Jesu Kristi evangelium» og «den sunne læren» (se Apg 20:27, Joh 10:1ff, Rom 16:17 og 1Tim 1:10 etc.). Falske profeter skal da kjennes på forkynnelses-fruktene sine.

Jesus utdyper kriteriet med tre små fruktlignelser. Slik lyder den første:

16b Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?

Her tar Jesus utgangspunkt i identitet-sammenhengen mellom treslag og fruktslag. Tornebuskens treslag kan ikke bære druerankens fruktslag. Og tistelbuskens treslag kan ikke bære fikentreets fruktslag. Poeng: Et indre hjerteforhold som er av ulvens slag, kan ikke forventes å produsere ytre og synlige frukter av ekte og edelt slag. Når vi tester oss selv ut fra dette, bør vi allerede her begynne å ane uråd.

Neste lignelse:

17 Slik bærer hvert godt tre god frukt, men et dårlig tre bærer dårlig frukt.

Her tar Jesus utgangspunkt i kvalitetsforskjellene innenfor hvert treslag. Det er kvalitetsforskjell på gode trær og dårlige trær. Gode trær bærer gode frukter (og kjennes på det). Dårlige trær bærer dårlige frukter (og kjennes på det). Anvendt på mennesker: Det rår en absolutt forskjell mellom gode og dårlige mennesker. Hver den av oss som måtte ha båret én dårlig frukt i livet, må nå innse at Jesus sier: Du er av dårlig slag. Derfor begynner kretsen av kandidater til betegnelsen «falsk profet» her å bli skremmende stor blant oss.

I tredje lignelse blir dette enda klarere:

18 Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt.

Sverre Aalen kalte dette «matteisk helhetsantropologi», den absolutte forskjellen mellom gode og dårlige mennesker. W. Michaelis skriver at vi alle må lese dette verset «med frykt og beven». Hans Kvalbein skriver (i et tidlig Matteus-stensilat): Disse bildene er «sjokkerende sterke».

Og det har disse fagfolkene helt rett i. For her sier jo Jesus i realiteten at den farligste kjetteren i kristenheten har hver av oss i vårt eget bryst. Ifølge dette verset må vi konkludere med at det bare fins ett menneske i hele verden som med rette kan kalles «et godt menneske»: Herren Jesus selv.

Når Jesus kan si noe så radikalt i en lignelse om læretukt, er det ikke rart at Paulus i læretuktteksten i Gal 1:6–9 endog anbefaler galaterne å øve læretukt mot Paulus, og mot engler fra himmelen, (nemlig hvis de forkynner «et annet evangelium» enn det Gud selv har åpenbart).

Til sammenligning: I Matt 16:13ff avlegger Peter en læremessig rett Kristus-bekjennelse (= «frukt»). Jesus sier: «Kjøtt og blod har ikke åpenbart deg dette, men Faderen.» Straks etter, i Matt 16:21ff, suger Peter en læremening av sitt eget bryst. Da sier Jesus til samme Peter: «Vik bak meg, Satan.»

Den eneste redningen vi har, vi som av natur alle er falske profeter, er å holde oss nøye til Guds egen åpenbaring, det vil si, Bibelens ord i GT og NT. Derfor er selve skriftprinsippet læretukt-kriterium. Og alle vi som ut fra eget hjerteforhold rammes av Jesu dom over falske profeter i denne teksten, vi må botferdig søke tilgivelse ved Kristi kors. Det bor en dypt alvorlig preken til predikanter i denne teksten, en preken med følgende endestasjon:

19 Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.

I dette verset feller Jesus dom over alle ubotferdige, falske profeter. Jesus ordlegger dommen i passiv: «Blir hogd ned og kastet på ilden.» Det logiske subjektet er ikke «kirken» eller «staten», men Gud selv. Verset foreskriver ikke kjetterbål. Men Gud vil selv utføre denne dommen etter sitt eget himmelske råd, hvis vi ikke vender om.

Oppsummeringsvers:

20 Derfor skal dere kjenne dem på fruktene deres.