Jesus reddet Joachim

Joachim Fagerström var 21 år gammel da hendelsen skjedde, men en hørbar stemme reddet ham i siste sekund: «Rop på Jesus, så blir alt bra.»

I dag har han vanskelig for å forestille seg at han var så langt nede at han gikk aktivt inn for å ta sitt eget liv. Forvandlingen er total. Han utstråler Jesu kjærlighet og fred.

Livet som kristen har ikke bare vært lett, men Joachims oppfordring er klar: Ikke flykt fra det som er tungt og vanskelig, men la Gud få vise sin makt gjennom alt som skjer. Den eneste rikdommen vi som kristne må investere i, er å lære å kjenne Kristus og hans trofasthet. Vi må innse at alt annet er skrap, sier han.

– Jeg kjente ikke Gud

Joachim vokste opp i en kristen familie og gikk fast i kirken på søndager sammen med foreldrene. Noen ganger frivillig, andre ganger motvillig. Han lot seg døpe da han var 14, uten at han tilla det noen særlig vekt.

– Jeg visste at Gud fantes, men jeg kjente ham ikke. Dåpen ble en sosial greie, erkjenner han.

Noen år senere ble foreldrene separert og familien splittet. Det gikk sterkt inn på Joachim. Han sluttet på skolen i en alder av 16, flyttet hjemmefra og begynte å jobbe.

– Livet mitt havarerte totalt. Jeg visst ikke hvem jeg var og heller ikke hvem Gud var.

Det var i denne perioden han utviklet angst. Han hang mye på treningssenteret og fikk god kontakt med folk som gikk på steroider. Han prøvde det ut selv og opplevde at han fikk styrket selvtillit. Men det gikk ikke lang tid før han fikk hjertebank og flere andre typer ubehag.

– Da jeg sluttet med preparater, fikk jeg sterk angst, forteller han.

Åpnet for mørke

Når han tenker på det i dag, opplever han at dopet han tok åpnet opp for et mørke i ham. Han ble utagerende. For å dempe angsten, begynte han å feste mye. Det satte ham i kontakt med folk med sterkt rasistiske meninger.

– Destruktive tanker spiste meg nærmest opp på innsiden. Til slutt våget jeg ikke å sove alene.

I denne perioden fikk han overnatte hos en slektning som hjalp ham å få tak i medisin som kunne roe nervene. Han trodde at å flytte skulle bedre situasjonen og gi ham hjelp til å starte på nytt, men det hjalp ikke.

– Jeg prøvde å flykte inn i jobb og fartsfylte aktiviteter på fritiden, men ingenting hjalp. Angsten var ekstrem, forteller han.

Tankene om Gud begynte å komme tilbake. Han begynte å stille spørsmål: «Fins du?» Og: «fins det håp for meg?»

En tordnende røst

Da en nær relasjon tok slutt, hadde ikke Joachim lenger noe sted å bo. En madrass på golvet hjemme hos broren ble løsningen. En tidlig morgen, da han var alene i leiligheten, ble han vekket av det han omtaler som en tordnende røst.

– Jeg forsto at det var Gud, for det var en sånn autoritet i den røsten. Et bibelord fra Jesaja 42,6 rystet rommet: «Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd.»

Joachim husker at han krøp inn i et hjørne av frykt for sitt eget liv.

– Guds hellighet var så sterkt til stede. Min redsel var at nå kommer dommen over mitt liv.

Den virkelige kampen

Da han våget å åpne øynene, forsto han at det ikke var noen dom, men et kall. Der og da opplevde han fred.

De neste ukene startet det som skulle bli den virkelige kampen om Joachims liv. På den ene siden kalte Gud, på den andre siden kjente han hvordan fienden holdt ham i sitt grep.

– Det var i den perioden jeg innså at angsten egentlig var syndenød. Samtidig opplevdes det som om «noe» hindret meg i å be Gud om tilgivelse.

I to uker pågikk det en kamp på liv og død. Til slutt orket han ikke lenger og bestemte seg for å ta sitt eget liv. Joachim jobbet i et budfirma på den tiden og hadde strategien klar. Han visste hvilken rute han skulle kjøre den dagen og hvilket tre han skulle kjøre inn i. Da han nærmet seg stedet og ga gass, hørte han plutselig en røst som sa: «Rop til Jesus, så vil alt bli bra.»

– Jeg knakk sammen. Jeg sto ved bilen og gråt. I desperasjon skrek jeg ut til Jesus: «Fins det tilgivelse for en som meg?»

Der og da var det som mørket slapp taket. Han fikk be om forlatelse og kunne se farger på nytt.

– Hjertet ble mykt, forklarer han.

Forbønn

Han ba inderlig om at Gud måtte gi ham en jevnaldrende venn, en som kjente Jesus og som hadde erfaring. Noen timer senere fikk han en telefon fra faren som sa: «Dette høres kanskje litt rart ut, men det er en gutt her som gjerne vil treffe deg. Han er kristen og er på din alder.»

I ettertid har Joachim fått vite at de hadde vært i forbønn for ham akkurat den dagen. Joachims nye venn hadde fått se i et syn at han var på feil vei, en vei som ville lede ham inn i en evig død. I synet så han også hvordan Gud løftet Joachim ut og fikk ham tilbake til «den sanne veien».

Da de møttes en uke senere, fikk Joachim tilbud om forbønn.

– Han ba en enkel bønn for meg og sa: «Gud, kom med din kraft». Jeg hadde fortsatt mange byrder, men under forbønnen opplevde jeg det som om Jesus kom inn i rommet. Jeg kunne kjenne hvordan han løftet av byrdene, en etter en, til jeg var helt tom. Da fylte han på med sin kjærlighet. All angst og depresjon måtte vike, forteller han.

En enorm lengsel

Opplevelsen ble etterfulgt av en enorm lengsel etter å lære Jesus å kjenne og en sterk trang til å lese Bibelen.

– Jeg fikk en åpenbaring av korset og hva frelsen innebærer. Parallelt med alt dette fikk jeg også en sterk lengsel etter å lære russisk. En natt fikk jeg også se et syn av en kvinne jeg aldri hadde møtt. Fem år senere møtte jeg henne i den internasjonale menigheten i Jönköping. Hun het Katja, og det viste seg at hun var fra Russland.

I dag er de gift og har fått ett barn sammen. Begge har et stort hjerte for Øst-Europa og reiser regelmessig dit på misjonsturer.