Jesusvekkelsen på 70-tallet

Denne sommeren fikk jeg oppfylt en drøm. Det var en beskjeden drøm, men like fullt tok det noen år før det ordnet seg. Inne i skogen et par timers kjøretur fra Stockholm finnes et gammelt hippierede kalt Hannagården. I dag kan man leie seg inn der hvis man er heldig, for en natt eller to, eller lenger. Det brukes som retreat.

LES: 18 år med mat og latter i Jesu navn

Stedet er et sammensurium av en bygning, litt kirke og litt som bestefars gamle gård i skogen. Man ser det ikke før ved nærmere øyesyn. Det ligger skjult inne blant trær og mose. Utenfor ligger små hytter tilhørende gården, som leies ut til de som ønsker. Hyttene er enkle, lukter 70-tallet og er omgitt av skog og frisk luft. Vi leide en av dem.

Inne i hovedbygningen spiste vi frokost i et stort bibliotek, enkelt og spartansk. Vi passerte et kjøkken og selve kirkerommet, med talerstolen på veien til biblioteket. I 2. etasje satt ungdom og sang og spilte gitar. Ungdommene som bodde der var som barn av sanne hippier. Biblioteket var verdt turen alene. Jeg satt oppe sent for å lese etter å ha blåst støvet av bøkene. Blant de jeg bladde i var Margareta Melins «Vara Den Jag är». « Vi föds som original och dör som kopior», leste jeg.

Georg og Ylva Eggehorn kjøpte gården i 1971 for at «Jesus hippies» skulle ha et sted for hvile, kreativitet og åndelig veiledning. Tusenvis besøkte gården fra hele verden. En liten pamflett forteller historien til Hannagården. Ånden var fremdeles til stede, 40 år senere.

Neste bilde på netthinnen er fra en bok jeg leste for mange år siden kalt «Jesus-revolusjonen» av Edward Plowman. En dag i april 1970 dukket han opp, barbent, med gitaren sin på universitetet i California, Berkeley. Det var under en periode med SDS-misbruk, som rådgiveren Roger Heyns betraktet som «den verste i skolens historie».

Da SDS-ledere forsøkte å forhindre et lovlig annonsert kristent studentmøte, gikk Paul Stookey fra Peter, Paul & Mary til mikrofonen og begynte å synge. En veldig skare studenter og folk ellers fra den nærliggende telegraph Avenue stimlet sammen omkring ham. Paul var slett ikke fremmed for venstreorienterte synspunkter, men nå begynte han å tale om de rent personlige kamper han i det siste hadde hatt for å finne sannheten. SDS-agitatorene marsjerte vekk i protest.

Paul sa at han hadde prøvd LSD og østlige religioner, men til slutt søkte han råd hos folkesangeren og vennen Bob Dylan. Dylan foreslo at han skulle lese Bibelen, og Paul tok imot rådet. Kort tid etter, under en opptreden i Abilene, Texas, snakket en student med ham bak scenen om Kristus.

«Nå begynte det å skje noe,» sa han. Han omtaler hendelsen som et meget dramatisk øyeblikk. Når Peter Svalheims bok «Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» landet i postkassa i forgårs ryddet jeg alt annet til side. Jeg leser aldri bøker ferdig, utenom dikt. Det har flere årsaker. Tålmodighet er ikke blant mine dyder. Dessuten tilsier altfor mange aviser daglig at tida ikke strekker til.

LES OGSÅ: Jørgen (68) er fortsatt tent av Jesusvekkelsen

Dessverre er jeg født ti år for sent til å ha vært «hippie». Første gang jeg var avbildet i en avis var i Fædrelandsvennen, knipset utenfor Nærkjøp i Kobberveien i april 1970. Vi hoppet paradis. Jeg var nettopp fylt 7 år. Utenfor min verden skjedde det store ting. Og etter nærmere ettertanke er jeg glad for at jeg ikke er ti år eldre. De fleste vil jo utsette aldring og dermed tida som går.

«Det går den veien fua blåser», pleide en arbeidskamerat å si tidlig på 80-tallet. Han er fremdeles det jeg kaller «hippie». Han maler, har det samme lange håret og det samme ustelte skjegget og bor fremdeles på bygda. Men helsa har skrantet de siste årene. Jeg har flyttet meg mer og mer tilbake til 70-tallet ettersom tida har beveget seg fremover.

Fascinasjonen for dette opprørske tiåret tror jeg skyldes at det bød på en kraftig dose motgift mot dagens klassesamfunn, økende ulikhet, dagens pengefokus og ditto overfladiske levemåte. Det var den gang. Det er verre nå. Jeg trives rett og slett ikke i tida, slik jeg gjorde det da jeg var en ung mann med langt hår og slengbukser.

«Woodstock», «Message Of Love – the Isle Of Wight Festival», Ragnarock, musikkfilmene fra de store festivalene som fant sted i grenselandet mellom 60- og 70-tallet har jeg beskuet utallige ganger. Jeg har selvfølgelig sett de andre filmene, har digget musikken og lest lyrikken.

Filmen «Gjøkeredet» basert på boka til hippie-ikonet Ken Kesey, «Den Siste Revejakta», «Efter Revolutionen», «Lasse og Geir», «The Trip», «Psych Out» og mange flere. Jan Bojers diktbok «Radio Lys», visstnok skrevet i LSD-rus, diktsamlingene «Lotus», «Syrinx» og «Verden er Goliath» til «det siste blomsterbarnet» i norsk lyrikk Tove Lie, Eivind Reinertsens biografi om hippietida «Reise Uten Ankomst».

De er alle blant mine mest dyrebare eiendeler. Høres det sykt ut? Klart det gjør. Men banalt eller barnslig er kanskje et bedre ord. Jeg kom heldigvis ikke lenger enn til noen få rever.

«Hippiene» røykte seg bort i for mange rever, LSD-trippene ble for voldsomme. Janis Joplin døde. Jim Morrison døde. Jimi Hendrix døde. Hippiene døde ut. Trist, men sant. Budskapet til mange av dem var noe vi så sårt hadde trengt i dagens samfunn. Skjærer du bort rusen, seksualmoralen og en del av utopien, sitter man likevel igjen med noe som kunne blitt veldig fint i dag. I alle fall hvis man er troende eller tvilende, økologisk anlagt eller motstander av pengesamfunnet.

Peter Svalheim spør innledningsvis i boka: «Uansett fortellermåte, avtegner 1970-tallet seg som et knekkpunkt i historien. Og jeg får en følelse av at ikke bare Jesusbevegelsen, men at hele denne epoken er underkommunisert. Har vi gjort oss for raskt ferdige med dette tiåret? Har vi fullt ut forstått hva denne epoken har gjort med ettertiden?» Svalheim spør om vi sjenerer oss over utbruddene av ungdommelig galskap som motkulturene og alternativkulturene på denne tiden var.

Han har kanskje et poeng, eller har vi bare ikke visst det. Eller er det ikke sånn at disse skikkelsene som vi kjenner igjen fra denne tiden, nå nær eller allerede passert pensjonsalder, i dag nyter dagens velferdssamfunn så godt at de er glidd umerkelig inn i massene. Mange av dem er blitt maktmennesker, sin egen verste fiende.

1971 var året Jesusbevegelsen fikk sitt navn. 9. februar det året konstaterer magasinet Look at «the Jesus Movement is upon us». Dermed var det oppfunnet et nytt ord. «I juni tar Time Magazine kaka. Jesus pryder en av magasinets bredeste forsider noensinne. Ordene The Jesus Revolution står som en slags glorie eller portal rundt et portrett av Jesus, som tydelig er inspirert både av kirkens eldgamle ikonkunst og samtidens superhippe, psykedeliske, LSD-inspirerte pop art,» skriver Svalheim.

Han danner et utfyllende bilde av bevegelsen internasjonalt og drar den med seg inn i Norge et stykke ut i boka. «Det er et bittert behov for fornyelse», sa daværende biskop Per Lønning, da han ble spurt med denne vekkelsen.

INSPIRASJON: Vekkelsen alle snakket om

Musikken har en selvsagt plass i starten av boka. Bob Dylans «The Times They Are A Changin», The Whos «My Generation», Jefferson Airplanes «White Rabbit». Svalheim nevner at hippiene var tvers igjennom religiøse, til fortvilelse for den akademiske eliten som mente at religion snart ville endelig fordufte fra det moderne, sekulære samfunnet.

«Men hippienes religiøsitet var annerledes enn den gjengse, amerikanske kirkereligiøsiteten. De hadde en affinitet for indiansk visdom, østens mystikk og Buddhas lære. Men også Jesus og Frans av Assisi figurerte blant idealene», skriver han.

Så rører det meg som stifter av Protestfestivalen at også en av våre inspiratorer blir trukket frem. «I september 1967 har VG en kronikk om hippiefenomenet. Kronikkforfatteren Rolf J. Gudevold forklarer hippiekulturen med norske lesere for øye. Hvis vi sier at Henrik Ibsen som psykologisk type har beatnik-preget over seg, og at Bjørnson symboliserte provoen, så er Henrik Wergeland med sitt blomsterelskende, verdensomfavnende, almuevennlige gemytt, symbolet på hippien, den smilende opprører», skriver han.

Han kommer heller ikke utenom en av bevegelsens forgrunnsfigurer Lonnie Frisbee, som var blant den inderligste av dem alle, men som skjulte en mørk barndom og et senere komplisert liv, blant annet i homofile miljøer. Han festet lørdagen og gikk i kirken søndagen. Jeg googler Frisbee med nysgjerrighet og finner ut at han dør av aids i 1993.

Det er laget en film om livet hans «The Life And Death Of A Hippie Preacher». Jeg googler flere av forgrunnsfigurene. Arthur Blessit som bærer et trekors rundt i verden. Og så leser jeg om Children of God, menigheten som startet det hele, men med ledere med hodet på feil sted. Fri sex er ikke forenlig med Jesu lære, slås det fast. Heller ikke streng lydighet.

«Bevegelsen eskalerte enormt. Det begynte i frikermiljøet, blant hippiene. De utgjorde frontlinjen, og de gjorde denne blandingen av motkultur og nytestamentlig Jesus-begeistring til sitt varemerke. Men det tok ikke lang tid før «streitingene» – «the straight people» ble del av det. Alminnelige, trygge kirkeungdommer gav bevegelsen en fasthet og tyngde den ellers ville manglet,» skriver Svalheim.

Hva var så ideen til bevegelsen? «Et stramt levesett. Vi må som kristne gi avkall på overflodsbruk og luksusartikler, det forhindrer oss fra å komme nærmere Gud,» sa en av dem. «Hvordan kan vi som kristne tåle at en liten del av jordas befolkning lever på bekostning av de store, sultende massene? Kan vi være likegyldige overfor de massemordene som foregår, for eksempel i Vietnam?

Må vi ikke for samvittighets skyld protestere, ble det også sagt. Rockelegenden Larry Norman, som var en av de sentrale i den amerikanske bevegelsen sto på Vaktbua på Odderøya og sang kort tid før han døde av hjerteproblemer i 2008. Han siteres:

Let’s stop marching for peace

and start marching for Jesus

and peace will take care of itself

Ylva Eggehorn har deltatt på Protestfestivalen to ganger. Den gang satte hun tema som økologi og sosiale tendenser på dagsorden. Jeg brenner av det jeg leser. «Hippiebevegelsen» fascinerer meg. «Jesusbevegelsen» enda mer.

Så slår det meg når Svalheim ankommer Norge med den norske del av bevegelsen, at mange av de sentrale aktørene fremdeles er fremtredende i det norske samfunnet.

Artisten Rune Larsen, platedistributøren Oddvar Hjelvik, Vårt Land-redaktør Helge Simonnes, spesialrådgiver i Regnskogfondet, Dag Hareide, artisten Ivar Skippervold, leder av Hypokonderklinikken, Ingvard Wilhelmsen, presten Knut Grønvik, artisten Arnold Børud, forfatter og professor Jan Inge Sørbø, tidligere Maran Ata-forkynner Viggo Abrahamsen og Grete Salomonsen, filmregissøren i Kristiansand, som sammen med mannen Odd Hynnekleiv har drevet sin egen lille «hippiebevegelse» innen filmmiljøet, mye basert på idealisme.

Viggo Abrahamsen var nøkkelperson i trosbevegelsen på Sørlandet på 80-tallet der hundrevis av ungdommer ble kristne. Inkludert undertegnede. Salomonsens betydning i Jesusbevegelsen var ukjent for meg, og ikke minst at det var hun som fremfor noen var med på å velte «sekten» Children of God sammen med sin far. I miljøet ble hun bare kalt «Batseba».

Jeg leser fra boken for kjæresten min som er mer bibelvant enn meg. Hun stanser meg, reagerer sterkt på kallenavnet. Hvorfor fant hun seg i det? spør hun. Jeg vil fortsette å lese, men hun gir seg ikke, selv om jeg aldri hadde hørt om Batseba i Bibelen. Hun hadde vel ikke noe valg, svarer jeg. Etter hvert får jeg fortsette.

I januar 1972 fikk Faith Dietrich, yngste datter til sektlederen David Berg, overtalt Grete til å bli med på «Children of Gods bibelskole» i London. Hun blir fort «gjenstand for særlig oppmerksomhet» skriver Svalheim. Men snart får Grete mistanke om at noe er feil. Hun hadde vært uvitende om det som skjedde i den omdiskuterte sekten.

«Det var vakter ved dørene. Ingen kunne forlate bygningen uten tillatelse. Det tolket hun som et hensyn til de som hadde vært rusavhengige før. Men hun syntes det var verre da «Bishop Joshua» dukket opp: «En overgriper-type som forkynte lydighet. Han ga meg en skikkelig dårlig følelse», forteller hun i boken. Grete Salomonsen rømte påsken 1972. Hun hadde tilbakelagt to hektiske og forvirrende måneder sammen med Children of God og fant seg selv igjen som Grete, står det i boken.

«Da jeg kom til Oslo, syntes jeg det var helt forferdelig å se de narkomane ungdommene i Slottsparken. Jeg ante ikke om noen gjorde noe for dem, men jeg følte et ansvar, sier Grete i boken. I kjelleren til faren – presten – samlet hun dem. Det kom til å vrimle av nyfrelste narkomane.

Jesusvekkelsen hadde tatt fullstendig av i Norge. Children of God satte det i gang, men de norske ungdommene hadde bare sett de beste sidene, oppriktig hektet på Jesus. Grete fortalte hva hun hadde sett til faren. Etter det skjedde ting raskt. Leif Salomonsen fikk med seg flere sentrale folk i kirken. Allerede i juni 1972 ble en ny «bevegelse» Jesusvekkelsens fremste front og kirkens motbrann mot Children of Gods ekstreme utslag. Children of God i Norbygata 45 ble senere erstattet av Guds Fred, knyttet til huset Fredens Bolig, på Krokskogen utenfor Oslo.

Knut Grønvik bodde der senere, til han ble nødt til å flytte i 1988. Guds Fred gikk fredelig for seg til den «bevegelsen» også opphørte brått og fredelig i 1980. Skandalene rundt Children of God må ha tappet ungdommene som var ivrige og oppriktige for krefter, men helt frem til tidlig på 80-tallet fant de stadig nye veier. De var inderlige i det de hadde opplevd og holdt fast i det de trodde på.

Vi kunne nok trengt en bevegelse som dette i dag, men sitter igjen litt slukøret etter å ha lest boken. Boken er fengslende og grundig, men det var en ungdomsbevegelse, og for oss på 50+ er det lett å gi seg hen til avmakten. Aldri har vel samfunnet vært så pengefokusert og likegyldig som i dag uten at noen står opp og lager revolusjon av den grunn, slik hippiene og Jesusbevegelsen gjorde. Finnes det håp for dagens unge, mon tro?

«Jesusvekkelsen – en fortelling fra 70-tallet» er ikke bare fengslende lesning, men et historisk dokument vi trenger. Vi kan lære av hvordan et engasjement eller en bevegelse starter. I en tid som dette er det faktisk helt nødvendig. Svalheim har klart å binde alt sammen, til tross for at det nok ikke har vært lett å samle trådene til det som til dels var en stor undergrunnsbevegelse.

Han tar for seg noen av nøkkelpersonene og miljøet der de vanket, Oslo, Hamar, Porsgrunn, Haugesund. Disse historiene bringer frem minner fra en svunnen tid også i mitt liv, fra Kristiansand. Min deltakelse i bevegelsen var som nevnt umulig av naturlige årsaker, men det som fulgte ble jeg sterkt delaktig i, på flere områder.

Boka til Peter Svalheim er klappet igjen, men bør leses av flere. Jeg tenker videre. Når Guds Fred var borte, tok det ikke lang tid før en ny brennende vekkelse spredde seg som ild i tørt gress, ikke minst på Sørlandet. Denne vekkelsen kom i likhet med Jesusvekkelsen fra USA.

Evangelisten Kenneth Hagin var en av inspiratorene. Dette skulle bli den foreløpig siste kristne vekkelsen. Trosbevegelsen lokalt i Kristiansand vokste frem i et bolighus hus i Vennesla, som like gjerne kunne vært et av kaffehusene i Los Angeles for snart 50 år siden.

I åra 1983 til 1987 var flere hundre ungdommer fra en beryktet bydel i byen blitt kristne. I en periode kjørte vi rundt i en «hippiebuss» for å hanke inn narkomane fra gata, reiste rundt, ba og vitnet med mye sang og musikk rundt oss. Vi hang sammen nesten døgnet rundt. Det ble flere og flere. Samfunnshus og haller var fylt til randen.

Snart forsto vi at vi ikke var de eneste. Det var tusener som tilhørte den samme vekkelsen. Men det er en helt annen fortelling.