Ervin Kohn var bare fem år da han kom til Norge. Han husker med glede undervisningen i hebraisk og i jødisk tro og historie.

Jødenes viktigste bønn

Det er det første han sier når han våkner, og det siste han sier før han sovner.

Publisert Sist oppdatert

Ervin Kohn husker godt de første årene med undervisning, eller bar. Han kom til Norge og Oslo som femåring, og faren var kantor i den jødiske menigheten i hovedstaden.

Menigheten hadde ikke rabbiner i den perioden og faren steppet inn som underviser, forteller han.

– På grunn av min far lå jeg langt foran i undervisningen. Så det jeg satt aller mest pris på var fellesskapet i timene, forteller Kohn som i dag er forstander i det som er den klart største jødiske institusjonen i Norge, Det mosaiske trossamfund.

– Vi bodde jo i ulike deler av byen og hadde ikke en jødisk barnehage slik vi har det i dag. Derfor var det ekstra fint å komme sammen med andre jødiske barn, minnes han.

Gud er én

Søndag er det Såmannssøndag i kirkeåret, og en grunnleggende bønn for jødedommen dukker opp. Den er hentet fra boken vi kjenner som femte mosebok, den siste boken i jødenes Torah, og som der kalles devarim, hebraisk for «ord».

Bønnen er kalt «shema» etter første ord i bønnen, som betyr «hør!», og den gjennomsyrer enhver jødes liv.

– Dette er vår viktigste bønn. Vi sier den først når vi våkner og det er det siste vi sier før vi sovner. Den er i to av våre daglige bønner og det er det siste vi sier på dødsleiet.

Bønnen lyder slik, hentet fra Bibelselskapets oversettelse fra 2011: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»

Søndagens tekst

Dette er de budene, forskriftene og lovene som Herren deres Gud har pålagt meg å lære dere, for at dere skal leve etter dem i det landet dere går inn i og skal legge under dere. Du skal frykte Herren din Gud så lenge du lever, og holde alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg, både du og din sønn og din sønnesønn, og du skal få et langt liv. Hør da, Israel! Legg vinn på å leve etter dem! Da skal det gå deg vel. Dere skal bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovet deg, i et land som flyter av melk og honning.

Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.

5 Mos 6,1-9

Opplæring

En mer utvetydig opplæringsparagraf enn shema og teksten som omslutter den, skal en leite lenge etter. Israel får klar beskjed om å gjenta dem for sine barn, snakke om dem overalt hvor folket går, ja til og med skrive dem på dørstolpene og på portene.

Faktisk kan en argumentere for at det var disse ordene som var utgangspunktet for at Det mosaiske trossamfund ble stiftet i 1892, altså for nøyaktig 130 år siden i år.

– Menigheten ble etablert for å få råd til å ansette en lærer. 28 familier gikk sammen for å spleise på det, forteller Kohn.

Da menigheten feiret sitt 100-årsjubileum i 1992 ble markeringen hetende nettopp «Du skal fortelle dine barn».

Holder folket sammen

Det er liten tvil om at den strenge opplæringen har vært viktig for å bevare det jødiske folket som nasjon gjennom mange årtusen. Slik er det fortsatt, mener Kohn, som viser til et eksempel.

– Et av problemene vi har i den jødiske verden er blandede ekteskap, sier han og forklarer:

– Vi har undersøkelser fra USA og Storbritannia som tyder på såkalt «outmarriage» på over 70 prosent. Det er to variabler som avgjør og det er antall år med undervisning og antall besøk i Israel, sier Kohn.

Monoteisme

Det er ikke feil å kalle shema for den jødiske trosbekjennelsen. Mens de fleste kulturer rundt dem holdt seg med flere guder, har det jødiske folk insistert på at det kun finnes én Gud - i ordets rette forstand.

Og shema har vært samlingssteinen for denne troen, som det jødiske folk altså besøker flere ganger, hver eneste dag.

– Shema bærer troen på én Gud, en tro som er hentet rett fra De ti bud. Herren er én, sier Kohn.

Troen på én Gud som har skapt himmelen og jorden er også noe av det som gjør jødene spesielle i religionshistorisk perspektiv. Den fortalte jødene at de ikke bare tilba en stammegud, slik mange andre gjorde, men at selve Skaperen hadde åpenbart seg for dem. Som det heter noen vers lenger nede i teksten:

«Dere skal ikke følge andre guder, slike guder som nabofolkene deres følger.»

Hverdagslig

Forstander Kohn forteller at det er språk som er den store bøygen i opplæringen som jødiske barn og unge får. Det er ikke alle barnehagebarn som får opplæring i hebraisk, men i den jødiske barnehagen i Oslo lærer barna bønner, vers og sanger på hebraisk.

Bønnene er praktiske og hverdagslige, og de har sine spesifikke formål. Som bønnen for grønnsaker. Kohn illustrerer ved å be en grønnsaksbønn på hebraisk, og oversetter: «Vi takker Gud som har gitt oss frukter fra jorden.»

– Bønnen for brød er den vanligste. Et måltid regnes ikke som et måltid om det ikke inneholder brød, sier han og fortsetter:

– Bønn er det som skiller oss fra dyrene. Det gjør oss siviliserte, bevisst på hva vi driver med, sier Kohn.

Powered by Labrador CMS