Jubel på husmøte
Året er 1961. Det er husmøte i trønderbygda. Møtelederen ønsker velkommen og sier: «Vi villj åp’n møtet me’ å søng’ på nummer 48.»
De fleste vet hvilken sang det er. Men de slår opp, også de som kan sangen utenat.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ved husorgelet sitter Bjørg og tråkker på pedalene. De frammøtte stemmer i. Mellom veggene i storstua lyder nå Lina Sandells sang fra 1861. En jubelsang.
Men den starter med en bønn: Bønnen om åpne øyne så vi igjen ser hva vi har å juble for.
«O, Jesus, åpne du mitt øye
så jeg kan se hvor rik jeg er.
Jeg har en Fader i det høye som faderomhu for meg bær’.»
Etter sangen er det «åpningsord» ved møtelederen. Kanskje griper han tak i vers en: «‹Min Fader i det høye› er ingen hvem som helst. Han har skapt verden. Han er hellig og allmektig.»
Så kremter han. «Men … han har bøyd seg ned til meg og gitt meg retten til å kalles Guds barn. Jeg får påkalle Gud som min far. Hør her: «Alle dem som tok imot ham (Jesus), ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn» (Joh 1,12). Vi får være barn av Gud og søsken til Jesus.»
Han forsømmer forresten ikke å ta opp en tenkt motforestilling fra tilhørere: «Men jeg er jo en synder …?»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
«Ja, det er du. Men her får du del i noe ufortjent. Vi som ‹tror på hans navn›, er tilgitt. Du får være et kongebarn og … og … bade i Guds omsorg for deg. I medgang og motgang. Hver eneste dag. Helt til du er framme.»
I neste andakt skal vi løfte fram vers to i sangen.
