Barn og unge: Egentlig burde en menighet som har mange barn og unge i sin midte, være jublende glad.

Kamp om plassen i menigheten

«Det er viktig at barna og de unge får en naturlig plass i menigheten. Men jeg syns nok at i vår menighet får de unge en for sentral plass. Alt dreier seg nesten om dem. Kan dette være en rett prioritering? Hva tenker menighets doktorene om dette?»

Publisert Sist oppdatert

Denne problemstillingen er velkjent. Det å kjenne at menigheten prioriterer enkelte aldersgrupper, kan være sårt.

Mange godt voksne har lagt ned mye tid og krefter i menigheten og synes at de fortjener å bli tatt mer hensyn til både med tanke på musikkstil og ellers innhold i menighetens møter.

Det er en utfordring å forene alle generasjoner slik at alle trives – men vi tror det går an. Menigheten skal jo være som en familie dere alle generasjoner kan være til stede og trives. Men det kreves både visdom og raushet for at det skal lykkes.

Kanskje alle burde stille seg disse ransakende spørsmålene:

Hva er målet for menighetens arbeid?

Hva kan vi i fellesskap gjøre for å nå disse målene?

Dersom mine forventninger og ønsker til menigheten ble innfridd, ville det føre oss nærmere målsettingen for menigheten? De fleste er vel enige om at målet med menigheten er å få med seg nye på vei til Himmelen. Samtidig skal de som allerede er med i menigheten trives. Er det mulig å forene disse to målsettingene?

Her er noen tanker som kan føre i rett retning:

1. Snakk sammen om målsettingen for menigheten. Kom gjerne fram til denne målsettingen i fellesskap. Vær konkret, da vil det bli større forståelse for hvorfor menigheten prioriterer som den gjør.

2. Snakk om stil og smak. En stil er ikke mer åndelig enn en annen. Dersom dette ikke snakkes om, kan det bygge seg opp en indre frustrasjon hos enkelte i menigheten. Det kan virke ødeleggende på sikt.

Her er den vanskelige øvelsen å sette seg selv til side. Det aktuelle spørsmålet blir: Når menigheten de målene de har satt seg med sin møtestil og musikkstil? Dersom min stil og mine behov kommer først, er det vanskelig å bygge en harmonisk flergenerasjonsmenighet. For da kommer lett konflikter til overflaten, forårsaket av stil og meninger.

3. Se hvordan andre menigheter har løst flergenerasjonsutfordringer. Vi vil nevne et godt eksempel på en forsamling som har løst dette problemet. Det er Fredheim forsamling i Sandnes.

Forsamlingen tilhører Indremisjonsforbundet (ImF). Forsamingen er organisert som en menighet. Den ønsker å være raus, åpen og tydelig. Deres rause innstilling gir et godt arbeidsklima for barne- og ungdomsarbeidet.

Fredheim forsamling er gjennomsyret av en positiv holdning generasjonene i mellom. Det er en generasjonsforsamling der de fire generasjonene er godt representert. Det er en forsamling uten generasjonskonflikt!

Løsningen i denne menigheten er samarbeid og fellesskap mellom generasjonene. Uten at det ligger noen spenning i bunn, så har menigheten to gudstjenester om søndagen. Den som holdes om kvelden har et ungdommelig preg, og kan samle rundt 140. Deres bevisste satsning på å bruke tidligere års konfirmanter som neste års konfirmantledere, har ført til et voksende ungdomsarbeid.

4. Husgrupper kan være avgjørende for trivselen. I en menighet er det viktig med husgrupper der en kommer sammen for å dele troen og det sosiale fellesskap. Der bør en tilpasse undervisningen etter gruppas sammensetning og behov.

Nære relasjoner i husgrupper, der man kan komme til ordet og bli sett og se andre, er viktig for trivselen i menigheten. Denne delen av menighetens arbeid er like viktig som de offentlige møtene. Sørg for at du er en del av et fellesskap der du opplever å få plass. Fellesskapene bør være livsnære og ha evnen til å multiplisere seg.

5. Få perspektiv på menighetens arbeid! Egentlig burde en menighet som har mange barn og unge i sin midte, være jublende glad. Vi kan betro leserne at vi har vært på steder der menighetens hovedutfordring og nød er at barna og de unge mangler!

Dersom det å ha mange barn og unge i menigheten, skaper frustrasjon av noen art, er det veldig viktig å få snakket om det. Misnøye kan skape partier i menigheten. Misnøye kan være som gift i et menighetsfellesskap. Derfor kan det ikke sies nok at det må snakkes for å få større forståelse.

Blir man kjent med hverandre og etter hvert glad i hverandre, kan gode broer bygges til menighetens beste! «Kjærligheten dekker over en mengde synder», sier Skriften! Man må for all del ikke komme dit at man mister kontakten med de yngre generasjonene.

Som en grunnregel mener vi at selve gudstjenesten bør være samlende på menigheten. Der bør en ikke dyrke en spesiell stil, men den bør være åpen, forståelig og relevant for dem som kommer.

Det er ikke bare de unge som skal trives i gudstjenesten. Gudstjenesten er for hele menigheten. Her trengs det visdom og raushet fra både de voksne og de unge!

Men så er det nå engang slik i alle hjem, dersom det kommer smårollinger, så er det de som får størst fokus. Det er de som blir tatt mest hensyn til. Men det gjør ikke så mye, for man er jo så utrolig glad i barna.

Løsningen må ligge i nettopp dette: Kjærlighet mellom generasjonene!

Menighetsdoktorene

Lurer du på noe om menighetsliv?

I en fast spørrespalte i avisen Dagen kan du få svar.

Send ditt spørsmål til menighetsdoktoren@dagen.no

Les også:

Enhet eller mangfold i lederskapet? Har menigheter behov for ledere som er enige og like, eller er det mangfoldige og ulike ledere som utvikler menigheten? Enhet eller mangfold i lederskapet? Har menigheter behov for ledere som er enige og like, eller er det mangfoldige og ulike ledere som utvikler menigheten?

Prestens gudstjeneste? «Menighetsrådet og mange frivillige ønsker å fornye gudstjenesten med mer variert musikk og flest mulig involverte, mens presten helst vil holde tradisjonelle høymesser. Striden dukker opp i stadig nye varianter og skaper ofte dårlig stemning på menighetsrådsmøtene. Hva gjør vi?» Prestens gudstjeneste?

Når gudstjenesten splitter menigheten «Menighetsrådet og mange frivillige ønsker å fornye gudstjenesten med mer variert musikk og flest mulig involverte, mens presten helst vil holde tradisjonelle høymesser. Striden dukker opp i stadig nye varianter og skaper ofte dårlig stemning på menighetsrådsmøtene. Hva gjør vi?» «Menighetsrådet og mange frivillige ønsker å fornye gudstjenesten med mer variert musikk og flest mulig involverte, mens presten helst vil holde tradisjonelle høymesser. Hva gjør vi?»

Hjelp – kirken er full! «Også denne julen venter vi mye folk i kirken. Dette er en fantastisk anledning til å nå mange mennesker med evangeliet, men vi føler ikke at vi har lyktes med dette i årene som har gått. Har menighetsdoktorene noen gode råd om hvordan vi kan ­formidle juleevangeliet slik at det når inn til hjertene hos mange som ikke har noe personlig forhold til Jesus?»

Nådegaver i statskirken «Jeg er med i et menighetsråd i Den norske kirke. Etter hvert er medlemmene av rådet blitt mer kjent med hverandre og trygge på hverandre, og arbeidet er blitt mer interessant. Noen i menighetsrådet har begynt å spørre om vi kan fordele oppgaver ut fra hvilke nådegaver Gud har gitt den enkelte. Når det skjer, øker temperaturen i møtet. Ordet nådegaver vekker sterke negative følelser hos noen av medlemmene. De vil bare snakke om evner, anlegg og talenter og droppe hele ordet nådegave. Hvordan skal vi komme videre?»

Kamp om plassen i menigheten «Det er viktig at barna og de unge får en naturlig plass i menigheten. Men jeg syns nok at i vår menighet får de unge en for sentral plass. Alt dreier seg nesten om dem. Kan dette være en rett prioritering? Hva tenker menighets doktorene om dette?»

Sten Sørensen er baptistpastor, styreleder for Troens Bevis og forlagsredaktør i Hermon Forlag.

Ommund Rolfsen er leder for Naturlig Menighetsutvikling.

115238.jpg NYTT SAMARBEIDSPROSJEKT: Parhestene Sten Sørensen (t.v) og Ommund Rolfsen har skrevet flere bøker sammen. Nå skal de svare på spørsmål fra norske menigheter i Dagen-spalten «Livshjelp for menigheter».

Powered by Labrador CMS