Kan du ta imot de gode ordene?

«Det er ikke min ære men Guds.» Det er ofte sant, men andre ganger blander vi kanskje? Vi trenger å ære og anerkjenne hverandre for en god jobb. Det er dypt menneskelig, og slett ikke ukristelig. 

Anerkjennelsen kan kreves vondt eller holdes tilbake dårlig. Det kommer ikke fra Gud, men fra våre egne dype sår. Gud Far kan møte de sårene. Vi er skapt av ham for gode relasjoner. Nettopp derfor kan anerkjennelsen av hverandre få sunne dimensjoner. 

Samtidig, i Himmelen ropes det uten stans: «Hellig, hellig hellig!» (Åp 4) Om Jesus sies det: «Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.» (Rom 11) Og om ham roper de i Himmelen: «Verdig er Lammet som ble slaktet!» (Åp 5) Om vi er aldri så opptatt av tilbedelse, fatter vi enda ikke hvor mye Gud skal ha all ære.

Som kristen har du lov til både å ta imot og gi gode ord. Og samtidig legge din ære dypt ned for ham som ga alt for at du skulle leve. Jeg tror ikke hindringene for vår tro er sunn anerkjennelse av hverandre. Men heller den dype stoltheten som kan gjemme seg i oss når vi møter evangeliet.

Det Paulus sa til jødene, kan også si noe til oss kristne. Selv om vi kjenner Guds vilje og kan gjøre mye godt. «Vi vet at alt det loven sier, er sagt til dem som har loven, for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud.» (Rom 3) Paulus sier dette for at vi skal hvile i nåden, og ikke i vår egen rettferdighet.