Keiseren kappet hånden og tungen av teologisk geni

Som ung mann var Maximus (580-662) i tjeneste for keiseren i Konstantinopel, men ga opp dette livet og gikk i kloster i Kartago i Nord-Afrika.

– Han er geniet som samler hele kirkefedrenes arv, men er ganske ukjent, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.

Det betyr ikke at han er ubetydelig.

– Hvis du sier at du har lest og forstått Maximus, da er du blant de beste teologene i alle fall her i landet, sier førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen.

Jesus i alt

Selv om skriftene til Maximus ikke er de mest tilgjengelige, mener begge teologene at han har hatt svært stor betydning for ettertiden. Særlig dreier det seg om å forstå storheten i Jesu identitet.

– Det er ingenting som til syvende og sist ikke handler om Jesus for Maximus, sier Solberg.

Derfor tror han den kristne tenkeren ville stilt seg uforstående til spørsmålet: «Hvem er Jesus for deg?».

– Jesus er alt. Han er ikke bare grunnen til at jeg sto opp i dag, men at jeg i det hele tatt våknet.

Solberg legger til at Maximus ikke bare knytter Jesus sammen med frelsen, men med skapelsen og alle tings eksistens.

Enkelt grunnspørsmål

Tekstene hans spenner over et stort spekter av sjangre. Ofte svar på spørsmål som han har fått. For eksempel kunne han bli spurt hva det betyr at det i Bibelen både står at «de rene av hjertet skal se Gud» og at «ingen kan se Gud».

Men han har også formulert 400 utsagn om kjærlighet, basert på Bibelen og kirkefedrene, og han har skrevet en kommentar til Vår Far. De kan være oppbyggelige og livsnære, men også ta inn svimlende teologiske og filosofiske perspektiver.

Grunnspørsmålet er likevel enkelt:

– Hvordan skal vi leve? Hvordan skal vi i det hele tatt praktisere kristen tro, forklarer Solberg.

Politisk motivert

Ett teologisk spørsmål skulle komme til å prege livet til Maximus på en spesiell måte og koste ham mye kamp.

Det bysantinske rikets krig med perserne gjorde at keiseren følte akutt behov for å skape enhet, også teologisk. Han ønsket å samle kirkene i riket som hadde glidd fra hverandre på 400-tallet. Da hadde de ikke greid å bli enige om forholdet mellom Jesu menneskelige og guddommelige natur.

Løsningsforslaget til keiseren at de kunne enes om at Jesus har to naturer, men bare én vilje.

– Maximus så dette som en alvorlig vranglære, sier Grosås.

Selv om dette kan virke spissfindig og teknisk, fremholder Solberg at spørsmålet har store konsekvenser for kristen veiledning og sjelesorg.

– Det handler om hvem vi er og hvordan vi blir frelst.

Trøst i sjelesorg

Hvis Jesus bare hadde guddommelig og ikke menneskelig vilje, får det betydning for hvordan vi forstår vår egen menneskelige vilje i relasjon til Guds vilje.

– Som en moderne Maximus-kommentator uttrykte det: Tanken om at Jesus bare hadde én vilje skaper kristne som enten blir deprimerte eller opprørske. For hvor skal vi gjøre av vår egen vilje? Må den undertrykkes for å følge Guds vilje, spør Solberg.

– Jesus viser oss at det er mulig å ha en fullkomment fri menneskelig vilje som samtidig samsvarer med Guds vilje. Det er vår syndige vilje som står imot Gud, ikke vår dypeste, gudskapte vilje, fortsetter han.

Alle menneskets lengsler, alt vårt begjær, all vår frykt – slike ting påvirker viljen vår, fiølge de to teologene. For Maximus var det viktig at Jesus kjente til slike erfaringer, men i alt dette frivillig – som menneske – henga seg til sin Far, sier han.

– Hva er det han advarer mot?

– At vi innbiller oss at Gud vil undertrykke vår vilje. Han viser hvordan Jesus kan være en trøst for meg hvis jeg vil det onde, sier Solberg.

Han viser til hvordan mennesket kan vite hva som er godt, men likevel erfare at det vil det onde.

Frigjøring av viljen

Da Jesus ble fristet av djevelen, betyr ikke dette ifølge Maximus at han manglet kunnskap om det gode eller evne til å gjøre det. Men han kjente de menneskelige vilkårene kårene.

– Jesus vet hva fristelse er, sier Solberg.

Grosås understreker at dette ikke innebærer at det er en motsetning mellom guddommelig og menneskelig vilje i Jesus.

– Hele forståelsen til Maximus er frigjøring av viljen, sier han.

Maximus understreket at Jesus ikke som syndige mennesker har en vilje som går imot Gud, men likevel at han erfarte de menneskelige vilkårene som frister oss til å tro at Guds vilje er mot oss og ikke med oss. Tydeligst blir dette i kampen i Getsemane, der han før korsdøden ber: Ikke som jeg vil, men som du vil.

– For meg er det så trøstende å lese om at Jesus hadde to viljer. At han i sitt offer som menneske hengir seg fullt og helt frivillig, understreker Grosås.

Avviste kompromiss

I sin samtid var Maximus en mye lest og kjent veileder. Keiseren kom fram til at han ikke kunne utsette ham for samme straff som paven: Døden.

– Han måtte heller prøve å ydmyke Maximus, sier Grosås.

Hvis Maximus ville godta kompromisset om Jesu vilje, ble han tilbudt å bli erkebiskop av Konstantinopel. I overtalelsesforsøket ble det også vist til at de fleste kirkelederne i Det bysantinske riket var uenige med ham i at det var umulig å komme til enighet.

– Men Maximus sier: Jeg tar ikke feil, jeg sier det Skriften og fedrene sier, oppsummerer Grosås.

Resultatet ble at keiseren, som var kommet i embetet allerede da han var elleve år og nå var i 20-årene, avgjorde at Maximus skulle få kuttet av høyre hånd og revet av tungen. Sidan han ikke umiddelbart døde av dette, fikk han status som «bekjenner» og ikke «martyr».

Kort tid senere døde han ved Svartehavet, i dagens Georgia.

Drevet av kjærlighet

For ettertiden mener Solberg at Maximus er viktig ikke bare som teologisk tenker, men som en åndelig veileder.

– Jeg kan ha med Gud å gjøre fordi Gud i Jesus har gjort det mulig. Maximus er opptatt av å veilede kristne som vil vokse i sitt åndelige liv.

Han legger til at en slik søken må begynne med gudsfrykt, men målet er at kjærligheten skal overvinne frykten og skape en dyp hengivelse til livet med Gud.