Kjærlighet er å lytte til Jesu ord

Denne søndagens prekentekst inneholder den velkjente episoden om Marta og Maria. De to søstrenes hjem er også kjent fra avsnittet om oppvekkelsen av Lasarus i Joh 11+12. Kommende søndags prekentekst står hos Lukas i kapittel 10. Det er et disippel-utsendings-kapittel. Derfor har teksten en undertone fra samme emneområde: Disippelskap og misjon.

Teksten har også en annen undertone fra tekstsammenhengen. Etter at de 70 utsendte disiplene var kommet tilbake, kom det en lovkyndig til Jesus (se Luk 10,25ff). Han samtalte med Jesus om det dobbelte kjærlighetsbudet.

Jesus førte flere samtaler med skriftlærde jøder om det dobbelte kjærlighetsbudet. Begge parter var vanligvis enige om hva som er det største budet i Thoraen (= Mosebøkene): Budet om å elske Gud av hele sitt hjerte (5Mos 6,5). Og budet om å elske sin neste som seg selv (3Mos 19,18b).

Men i den samtalen som går foran vår tekst, problematiserer den lovlærde adressatspørsmålet i nestekjærlighetsbudet. «Hvem er da min neste?» spør han. Og Jesus svarer med den definisjonen som bor i lignelsen om Den barmhjertige samaritanen: Å vise seg som en «neste» er å ligne på Den barmhjertige samaritanen. Derfor er den lignelsen en utleggelse av nestekjærlighetsbudet.

Men deretter henger det et tilsvarende spørsmål i luften knyttet til det første av de to kjærlighetsbudene: Hva vil det så si å «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte…»? Og det er dét spørsmålet fortellingen om Marta og Maria har til oppgave å svarer på, sitat:

38 Mens de var på vandring, kom han inn i en landsby, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i huset sitt.

Fra Joh 11+12 vet vi at landsbyen het Betania og lå øst for Jerusalem. Under høytidene var landsbyen sikkert «soveby» for tilreisende pilegrimer. Og Jesus og disiplene har sikkert hatt Martas hus som fast overnattingssted under høytidene.

Navnet «Marta» er arameisk og betyr «husfrue». Og Marta var ganske sikkert husets eierinne og husfrue (selv om det neppe berodde på at hun het Marta). Søsteren Maria introduseres slik:

39 Hun hadde en søster som hette Maria. Hun satte seg ved Jesu føtter og lyttet til ordene hans.

Uttrykket «sitte ved NNs føtter» betegner å være student eller disippel hos en rabbiner. I dette tilfellet er det Maria som er studenten og Jesus som er rabbineren, læreren. Det verserer en del kommentarer på dette punktet som hevder at jødedommen generelt ikke tolererte kvinnelige rabbinerdisipler.

Men den påstanden stemmer neppe. En fagmann har skrevet at det tvert imot fantes minst like mange teologisk lærde og velutdannede kvinner som hos oss i vår tid. (Derimot finner vi på jødisk hold samme slags Thora-baserte motstand mot kvinnelig rabbiner-tjeneste som hos Paulus i 1Tim 2,11–15).

Også uttrykket «lyttet til Jesu ord» er viktig her i vers 39. Det handler om en intens, aktiv og konsentrert form for lytting. Og det er i dette uttrykket vi finner svaret på avsnittets utgangsspørsmål om hva det vil si å «elske Herren din Gud av hele ditt hjerte». Det er å sette seg i disippelposisjon og lytte oppmerksomt til Jesu ord.

Legg også merke til en annen viktig sak: Kjærlighetsbudet handler i utgangspunktet om Faderen. Men Marias forbilde handler om å lytte til «Jesu ord». Lukas vil her ha oss til å oppdage at Faderens ord og Sønnens ord er samme ord, og at det første kjærlighetsbudet handler om både Faderen og Sønnen.

Så kommer vi til storesøster Marta som opptrer annerledes enn Maria:

40 Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun gikk da bort til dem og sa: Herre, bryr du deg ikke om at søsteren min har latt meg bli alene med å tjene deg? Si da til henne at hun skal hjelpe meg!

41 Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.

Det er viktig at vi her tenker riktig om Marta og ikke misbruker denne delen av samtalen så den blir bare et argument, eller kanskje endog et verbalt slagvåpen, i vanlig småkrangel om hvem som skal gjøre hva i heimen.

Hvis det var dét som var denne fortellingens poeng, kunne man faktisk nokså fort tenke at det er Marta som egentlig er denne fortellingens heltinne. For husarbeidet må jo gjøres i alle heimer. Og når vi lurer oss unna, bør vi ikke få kvasi-bibelsk hjelp til å tenke at unnaluring er en spesielt from og oppbyggelig ting.

Martas forbilde handler om en husfrue med ambisjoner om virkelig å stelle i stand en fin fest for Jesus og disiplene. De byr jo på litt av en invasjon i huset, så mange som de er. Det krevde virkelig mye husarbeid. Marta gjør ikke noe galt idet hun så sterkt ønsker å by på det beste hun har for Jesus og de andre gjestene.

Det er bare i ett perspektiv Jesu vennlige korreks til henne har gyldighet: Når hun «stresser og virrer omkring» (som kanskje kunne være en modernisert gjengivelse av «merminás kai thorybádsee»), da greier hun ikke samtidig å lytte konsentrert til Jesu åpenbaringsord.

Her bør jeg nå nevne at ordlyden i vers 42 nedenfor – byr på et knippe tekstvitenskapelige problemer. Blant annet fins det versjoner som handler om at «få ting, eller bare én ting, er nødvendig» (som om Jesus hadde kritisert Marta for å servere altfor mange matretter!). Men følgende tekstversjon står faglig sterkest:

42 Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode delen, som ikke skal bli tatt fra henne.

Også i dette verset fremheves konsentrasjon om Jesu guddommelige åpenbaringsord, akkurat som i vers 39. Det er det eneste nødvendige. Det er oppfyllelse av Første kjærlighetsbud. Det er grunnvollen under all misjon.

Uttrykket «den gode delen» er sikkert egentlig superlativ, «den beste delen». Ordbildet handler om en arv som er oppdelt i flere deler, hvorav ordet fra Jesu munn er «den beste arvedelen».