Knust håp



Der er ingen som feirer friheten i Batnaya. Ingen jubler fordi IS er beseiret, for i Batnaya er der ingen som kan juble. Landsbyen er tom.

Den er ubeboelig etter bomberegnet i høst, da amerikanske fly og kurdiske Peshmerga-styrker gjenvant kontrollen. Ødeleggelsene i denne landsbyen er så omfattende at lokale kirkeledere sammenligner det med bombingen av Dresden på slutten av andre verdenskrig.

Bare kirken, Mar Koriakos, står som den alltid har gjort, ruvende høyt over hustakene. På avstand ser den nesten uskadd ut. Selv korset som IS rev ned, er tilbake på kuppelen.

Ødelagte hjem

Vi kjører så langt som vi kommer. Det siste stykket til kirken går vi til fots. Veien går mellom rader av ødelagte hjem. Noen av husene er bombet til grus, andre står fremdeles på et vis, med knuste vinduer og gapende hull i vegger og tak.

Som om ikke krigens ødeleggelser var nok, er husene plyndret. Alt av verdi er tatt for lenge siden. Nå ligger det tyvene ikke vil ha hulter til bulter inni og utenfor husene. Madrasser og klær, leker og pyntegjenstander er kastet rundt og redusert til søppel.

Skydekket ligger lavt over Ninivesletten denne dagen. Det regner. Som om selv himmelen gråter.

Vi går med forsiktige skritt og bøyde hoder. Området er ryddet for miner, men vi kjenner at det likevel er tryggest å se seg for. Det er skummelt stille. Ikke et menneske er å se. Her er ikke engang soldater som holder vakt. Det eneste som høres rundt oss er fuglekvitter og metallskrap som knirker når vinden tar tak. I det fjerne lyder drønnene fra bomber som faller over Mosul. Krigen er bare to mil unna.

En ødelagt Maria

Islamistene har markert revir med grafitti på husveggene over hele landsbyen. På muren utenfor kirkeporten er budskapet klart: «Hvis du slåss mot muslimene, blir de sterkere. Lar du være å slåss, vil de rekke enda lenger», står det på en vegg. «Allah Akhbar, Islam skal utbres over hele verden», står det et annet sted.

Statuens hode er kuttet av, som en talende påminning om terrorgruppens mange halshugginger. Over oss ser vi et gapende hull i taket, etter en av bombene som traff.

Vitnesbyrd

Batnaya ligger på Ninivesletten, det åpne slettelandet mellom Mosul og Kurdistan. Dette er en del av det gamle Mesopotamia. Her finnes noen av verdens eldste kirker. Den kaldeiske (katolske) Mar Koriakos-kirken er ny til sammenligning. Den ble bygget på ruinene av et eldre kloster i 1944.

Den var like fullt en vakker kirke før IS angrep, med hvitkalkede vegger og blankpussede søyler av grå stein. Det var en gang da kirkerommet i Mar Koriakos fylte folk med ærefrykt og begeistring. I dag er den et fortvilende syn.

Alteret er knust. Stein og skrot flyter ut over forhøyningen. Korset som var malt på veggen i koret, helt oppe under taket er forsøkt skutt i stykker. Bare en liten del er fremdeles synlig. Skriftestolen ligger veltet. En bibel og flere andre bøker er strødd ut over gulvet, sammen med et maleri av Jesus der ansiktet er skåret vekk.

På søylene er det skriblet islamistisk grafitti: «Allah», står det på noen av dem. «Muhammed» på andre. På veggen fremme ved alteret står det «Allahu Akhbar».

Bakerst i kirkerommet ligger fremdeles madrassene fra da IS brukte kirken som base og treningssenter. Under gulvet har de gravd tueller, blir jeg fortalt. Hva som skjuler seg der, er det få som vet.

Men midt i kaoset finnes små tegn på håp. Noen har reist opp et hvitt kors. Et par små, religiøse bilder er satt tilbake på det ødelagte alteret. Det er et vitnesbyrd om at de kristne i Batnaya tror på en frelser som seirer over død og kaoskrefter.

Håpet i det lengste

Vil det noen gang være mulig for folk å flytte tilbake til Batnaya? De har håpet i det lengste. Helt siden IS drev dem ut av Mosul og de kristne landsbyene i Nord-Irak for to og et halvt år siden.

I over to år hadde terrorgruppen kontroll over landsbyen, helt til Peshmerga-styrkene klarte å gjenerobre den 20. oktober i fjor, med hjelp av amerikanske bombefly.

Nå vet de svaret. For folket i Batnaya er håpet knust. Like knust som landsbyen.

Føler seg hatet

Ødeleggelsene vil ingen ende ta. Et par kilometer utenfor landsbyen ligger klosteret Mar Oraha som skriver historien sin helt tilbake til 500-tallet. Det ble ødelagt av den persiske herskeren Nadir Shah i 1743, men gjenreist 200 år senere. Nå er klosteret rasert på nytt.

Utvendige vegger og tak er hele, men innvendig er ødeleggelsene totale. Også her ligger helgenbilder og figurer strødd utover. Foran det knuste alteret ligger det ekskrementer. Almisseblokken er revet opp. Den siste kollekten er stjålet for lenge siden. I et tilstøtende rom er en stabel med bøker kastet utover gulvet. En av dem er en barnebibel. Den ligger oppslått på historien om enken som gav sin siste skjerv.

Den unge mannen som er sjåfør og tolk for meg denne dagen, er selv assyrisk kristen. Dette er første gang han er i Batnaya etter frigjøringen.

– Hva tenker du når du ser dette? spør jeg.

– Jeg tenker på hvor sterkt vi er hatet i dette landet.

– Det er én ting å høre om det, men noe helt annet å se med egne øyne, svarer han stille.