Korsfest, korsfest!

Selvsagt er det store forskjeller på Sylvi Listhaug og han som ble korsfestet på Golgata. Men sannelig er det også store likheter. Begge stod opp for sannheten. Og begge ble et anstøt.

For det første, bare det faktum at Sylvi Listhaug bærer et kors rundt halsen, blir i seg selv et anstøt. I en tid hvor de fleste ikke tror eller i det minste holder troen skjult, bærer hun den åpenlyst frem.

Det er i seg selv nok til å provosere de mange. Ikke minst innenfor Arbeiderpartiet som i et århundre har gjort sitt beste for å utrydde kristendommen.

Mange tar også feil av korsets betydning. De tror at når kristne på denne måten markerer seg, så er det fordi at de selv mener å være et bedre menneske. Men det er tvert om. Korset betyr at mine synder, våre synder og Sylvi Listhaugs synder, er båret bort. Jesus dør på korset for mine synder, derfor bærer noen korset åpenlyst, andre bærer det i sitt hjerte.

Jeg finner ingen skyld hos denne mannen, sa Pilatus. Hvor stor er egentlig Sylvi Listhaugs skyld?

Hun sa bare det som var sant, i likhet med det vi andre også ville ha sagt, enten vi er justisminister eller ikke. Hun peker på det åpenbare at «Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Bakgrunnen for uttalelsen var at regjeringens forslag om å inndra passet til potensielle terrorister, var blitt nedstemt i Stortinget. I forslaget lå også et eventuelt tap av statsborgerskapet dersom vedkommende hadde dobbelt statsborgerskap.

Et slikt skritt gikk på rettsikkerheten løs, mente opposisjonen. Nei, sa Listhaug, som hadde både PST, Justisdepartementet og sin egen regjering i ryggen. Et slikt skritt vil være for tidkrevende. Dessuten kunne inndragning av pass og statsborgerskap tas opp i domstolene i ettertid, uten kostnader for saksøkeren. Rettsikkerheten var aldri truet, men en alvorlig terrorhandling kunne ha vært avverget.

Når vi studerer sakens fakta, er det åpenbart for alle at Arbeiderpartiet prioriterer «rettsikkerhet» til potensielle terrorister fremfor sikkerheten til det norske folk. Dette ble nå sagt i klartekst av landets justisminister, og hva skulle være galt med det? Har hun ikke plikt til å opplyse om følgene av Stortingets vedtak?

Arbeiderpartiet var klar over at de befant seg på tynn is. Derfor gjaldt det å få debatten inn på et vinnerspor. Det skjedde ved å koble saken til Utøya.

Dette var to saker som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men PR-folkene i Arbeiderpartiet mente at en slik kobling kunne renvaske partiet for enhver anklage om å skulle prioritere terrorister fremfor rikets sikkerhet. Strategi og kynisme er stikkordene her.

KrF sin rolle er en sak for seg. Partiet hadde lenge vært på jakt etter å korsfeste Sylvi Listhaug. Nå bød anledningen seg. Og da hun trakk seg som justisminister, stod jubelen i taket på partikontoret, ifølge pressemeldinger.

Også rådsherrene og de skriftlærde spottet Jesus der han hang på korset. En svoren fiende var borte. Gleden var sikkert stor der også. Men det spørs om ikke gleden over Listhaugs død kommer til å bli like kortvarig som den Israel fikk oppleve. Oppløsning og undergang kan ramme partiet på samme måte som Guds straffedom rammet Israel.

Men elefanten i rommet – det saken egentlig gjelder, men som få snakker om - er innvandring. Det dreier seg i virkeligheten hverken om pass eller statsborgerskap, men om hvorledes vi som nasjon stiller oss til innvandrere som fører med seg fremmed kultur, fremmed språk og ikke minst fremmed religion. Det er her Sylvi Listhaug er det store anstøt.

Parolen til dem som styrer landet, har vært at vi er et åpent og demokratisk samfunn tuftet på menneskerettigheter og humanisme. Derfor skal alle mennesker som er i nød være velkommen i dette landet. Denne tanken trekkes så videre til det multikulturelle samfunn. Verdier vi som folk er totalt fremmed for, skal nå likestilles med våre egne nasjonale verdier. Ja, verre enn som så. Nasjonalstatens tid er forbi, nå er det det multi-etniske samfunn som gjelder.

Men når bestemte vi oss for et så massivt tidsskifte? Når var dette oppe som et sentralt tema i en valgkamp?

Sannheten er at dette er en kursendring som vårt lands ledere bare har tredd ned over hodene på oss - som noe selvfølgelig. Slik skal det bare være. Noen diskusjon skal vi ha oss frabedt. Sylvi Listhaug peker på at en slik holdning knebler ytringsfriheten i landet. De som er imot denne stilltiende kursendring, blir stemplet som rasister.

Den frie meningsutveksling har forsvunnet. Det er her Sylvi Listhaug fremstår som en sannhetens apostel. Igjen peker hun bare på det som er åpenbart riktig. For dette høster hun ikke annet enn ukvemsord. Hun har våget å utfordre den fortelling som andre har pådyttet oss. For det lyder ropet korsfest, korsfest.

Jesus stod opp fra de døde, det vil nok Sylvi Listhaug også gjøre. Til syvende og sist må alle bøye seg for det som er sant og rett.