– Kristenretten snudde opp ned på hverdagen til folk flest fra vugge til grav

I år blir det feiret tusenårsjubileum for tinget på Moster i 1024.

– Enkelt sagt: Hva er kristenretten?

– Kristenretten er et sett med regler som styrer ytre atferd i tråd med kristen morallære, og en betegnelse vi gjerne reserverer for kristendomsbolkene i de gamle landskapslovene, sier Torgeir Landro.

Han har doktorgrad på kristenrettens innhold og opphav fra Universitetet i Bergen. I dag jobber han som prorektor for forskning og formidling ved NLA Høgskolen.

Kompromiss og forhandlinger

De fire landskapslovene var gulatingsloven, eidsivatingsloven, frostatingsloven og borgartingsloven.

– Mens kirkeretten er kirkens egen rett, der kirken har selvstendig lovgivnings- og domsmyndighet ved egne domstoler, er kristenretten en hybrid i den forstand at det er bøndene på tinget som skal dømme.

– Hvorfor fikk vi forskjellige kristenretter i Norge?

– I løpet av vikingtiden, fra cirka 800 til 1050, vokste lagtingene frem, og Norge ble inndelt i fire lagdømmer eller lovområder med hver sin lov og dermed hver sin kristenrett. Man har nok lenge vært av den oppfatning at Olav den hellige sin kristenrett fra Moster var utgangspunktet for de fire eldste kristenrettene, som fikk noe forskjellig utforming grunnet tilpasning, kompromiss og forhandlinger med bøndene på hvert lagting. I dag tror vi nok at lovreglene fra Moster var relativt få, og at kristenrettene ved stadige tillegg har utviklet seg i hver sin retning.

Kontakt med England

– Hvor kom denne rettstenkningen fra?

– På 900- og 1000-tallet begynte det å sirkulere stadig større kirkerettssamlinger innenfor middelalderkirken. Innholdet i disse samlingene hadde svært ulike bakgrunner og kunne stamme fra teologiske utredninger fra kirkefedrene, liturgiske manualer, botsbøker, vedtak fra kirkemøter, pavelige uttalelser med mer, sier Landro.

Det geografiske opphavet er mer usikkert.

– Tradisjonelt har man ment å finne bevis for sterk angelsaksisk inspirasjon i kristenrettene, men rettslig sammenligning er en krevende øvelse. Kontakten til engelske kongedømmer var tett på 900- og 1000-tallet, og det er derfor nærliggende å rette blikket i den retning. Men det er vanskelig å belegge denne påstanden med rettslige argumenter, sier Landro.

Fra øst og vest

Historikeren forklarer at paven hadde gitt enkesetet Hamburg-Bremen ansvaret for kristningen av det skandinaviske området, og det var også tett kontakt med Østkirken.

– Vi vet at både engelske, tyske og misjonærer fra østlige områder har betraktet Norge som sin misjonsmark. Og i lovmaterialet finner vi lovregler som kan ha sin opprinnelse i det frankiske riket og i Østkirken. Likevel er det sannsynlig at kontakten har vært tettest mot England.

– Hvem tok kristenretten til Norge?

– Kristningsprosessen, i alle fall det vi kaller for den organisatoriske fasen som innledes på 1000-tallet, med mer offisielle kristningsfremstøt, er nok preget av at konger og høvdinger med rikssamlingsambisjoner forsøker å overtale et elitesjikt av stormenn, gjerne med tinget som rammen rundt forhandlingene, sier Landro.

Kongelig «hastverksutdannelse»

Norge hadde tre kristningskonger: Håkon den gode, Olav Trygvasson og Olav Haraldsson, med tilnavnet Den hellige. Disse hadde besøkt kristne kongedømmer som Wessex i England og var inspirert av den kristne keiseren Karl den store, som stadig utvidet sitt rike.

– Ute i Europa hadde de sett en samfunnsmodell med den kristne kongen som kirkens overhode og som Guds utvalgte. Men disse kristningskongene hadde jo begrenset teologisk og kirkerettslig kompetanse. Det har blitt sagt at Olav den hellige hadde en «hastverksutdannelse», sier Landro.

Derfor hadde de prester og biskoper med seg i sitt følge. Olav den hellige hadde eksempelvis med seg både Bernard, Sigfred, Rudolf og Grimkjell, der sistnevnte er særlig kjent.

– Ved hjelp av biskopenes kompetanse og kongens autoritet ble kristenretten diskutert og vedtatt på lagtingene, forklarer han.

Grunnstein for kirkeorganisasjon

– Hvorfor er Moster så viktig?

– Det er historisk sus over Moster. For det første antar man at Olav Tryggvason steg i land på Moster i 995, og holdt messe der før han risset opp grunnen til en av de første kirkene i Norge. For det andre skal Olav den hellige og biskop Grimkjell ha avholdt et ting på Moster rundt 1024, der en del lovregler ble vedtatt, gjerne kalt «Olavs kristenrett», som senere ble innlemmet i de regionale landskapslovene etter vedtak på lagtingene. Tinget på Moster regnes derfor som grunnsteinen for den norske kirkeorganisasjonen.

– Hva kan vi vite og hva er usikkert om det som faktisk skjedde?

– Det er nok mye usikkerhet rundt hva som faktisk skjedde på Moster. I Gulatingskristenretten refereres det fem ganger til Mostertinget, Olav og Grimkjell, men man kan ikke stole blindt på disse referansene.

Usikkert årstall

Landro påpeker at kirken kort etter Olavs død ga ham status som nasjonalhelgen. Det var ønskelig fra kirkens side at Olav fortsatt skulle være en virksom kraft i samfunnet som Norges «evige konge».

– Dette har nok medført at man i ettertid har blåst opp lovgivningsvirksomheten hans, sier han.

Årstallet 1024 er også usikkert. Historikeren P. A. Munch resonnerte seg på midten av 1800-tallet frem til dette ved nærlesing av sagalitteraturen, som for øvrig ikke omtaler Mostertinget.

– Men vi ser at de fire eldste kristenrettene har noe felles regler som er av en slik karakter at en felles opprinnelse er sannsynlig, og som kan gå tilbake til Mostertinget, sier Landro.

– Et kulturskifte

– Hvor viktig er det å feste de historiske hendelsene i tid og sted?

– Som historiker er det alltid et mål å finne ut hva som faktisk skjedde. Da er det nødvendig både å tid- og stedfeste for å kunne analysere årsakssammenhenger. Men i et tusenårsperspektiv, når vi drar de lange linjene og spør oss hvilke konsekvenser dette religionsskiftet fikk, er ikke detaljene av samme betydning.

– Hva er de viktigste kulturelle endringene som fulgte av at kristenretten ble innført?

– Endringene er faktisk så omfattende at det er krevende å sammenfatte det hele. Kristningen ble i samtiden omtalt som ‘sedskiftet’, som gjerne kan oversettes med ‘kulturskifte’. Og kulturbegrepet omfatter jo både virkelighetsoppfatning, verdier, normer og vaner, sier Landro.

Forbud mot barneutsettelse

Med kristendommen, en universell frelsesreligion, kom et annet verdensbilde, der en allmektig Gud erstattet en etnisk, polyteistisk religion med et stort gudegalleri.

– Forestillingene om evigheten endret seg. Valhall var et sted for modige krigere som hadde mistet livet på slagmarken, mens himmelen var åpen for kvinner, barn og eldre. Og i prekenlitteraturen forkynnes verdier som ydmykhet, tilgivelse og menneskeverd i stedet for mot, styrke og ære, sier han.

– Kristenretten snudde opp ned på hverdagen for folk flest fra vugge til grav, med forbud mot barneutsettelse, påbud om dåp, regler for hvem man kunne gifte seg med, hva man kunne spise, når man kunne arbeide og påbud om gravlegging i hellig jord på kirkegarden, fortsetter han.

Tidsforståelsen ble endret ved hjelp av et liturgisk år med fest- og fastetider og en lang rekke messedager jevnt spredt utover året.

– I snitt var hver fjerde dag en helligdag! Omsorgen for de fattige kommer til uttrykk ved at en fjerdedel av tienden skal gå til de fattige, sier Landro.

Etterlyser mer oppmerksomhet

– Hvilke spørsmål synes du det kan være verdt å reflektere over ved dette tusenårsjubileet?

– Man gjør seg flere tanker ved dette jubileet, men jeg vil i denne omgang bare løfte frem én. Jeg tror ikke alle er klar over at i selve formålsparagrafen i Opplæringsloven, i aller første setning, blir det sagt at formålet med opplæringen er å gi elevene «historisk og kulturell innsikt og forankring.» Deretter sies det at opplæringen skal bygge på verdier fra den kristne og humanistiske arv og tradisjon, eksemplifisert ved menneskeverd, nestekjærlighet og tilgivelse, for å nevne noen verdier. Mostertinget er startpunktet for alt dette. Det burde derfor vært langt større oppmerksomhet rundt dette jubileet.