Kvelden Skruk demonstrerte at pandemien var over

I april fikk jeg endelig anledning til å høre Sunmøre Kristelige Ungdomskor, bedre kjent som Skruk, igjen. Neste år fyller koret 50 år. Like lenge har Per Oddvar Hildre, også kjent som Prots, vært korets dirigent.

Det er en sjelden prestasjon. Og det var i seg selv betagende å se hvor bredt koret favner sjangermessig, fra sanger som har blitt sunget siden Jesu tid på jorden til salmer og moderne gospel.

Etter de siste årenes isolasjon var det en særlig stor glede å høre hvordan Skruk fylte Skjold kirke. Jeg tror jeg talte 47 sangere, og denne gangen var det en fordel at jeg kom såpass sent at det bare var plass på galleriet. Opplevelsen av å høre både sangen og menneskene fylle rommet var i seg selv en oppbyggelig opplevelse.

En av salmene som ble fremført med stor kraft og innlevelse var Elias Blix' «Med Jesus vil eg fara». Den blir datert tilbake til 1875, og går på en melodi som har opprinnelse både i Nederland og på Sunnmøre (!).

Salmens motiv er det livslange fellesskapet med Jesus. Det er både et privilegium og en bønn å få være en Jesu disippel alle dager.

«Det er mi høgste æra», synger vi i den første strofen. I en slik verdensanskuelse er det ikke noen selvsagt ting at Jesus er vår kompis, vennskapet med Gud er en gave vi kan få ta imot med ærbødighet og takknemlighet. En slik ydmyk tilnærming til Frelseren kunne vi trenge mer av.

Samtidig løfter teksten også blikket til den andre siden av døden. «Ver du mitt ljos på ferdi, til heim med deg eg kjem», heter det i den andre strofen.

Å ha blikket rettet mot evigheten skulle ikke medføre at vi blir likegyldige til livet på jorden. Tvert imot. Takknemligheten over å ha fått ta imot barnekår hos Gud skulle en være en trøst, en hjelp og en inspirasjon til å ville følge og tjene den Frelseren som har forsonet oss med Gud.

Ønsket om å ligne Jesus er det hele tatt et motiv som fortjener nærmere behandling, som en takknemlig lengsel. Det minnet Skruk kraftfullt om denne kvelden i Skjold kirke.