Legobygging og framtidshåp

«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves» (Sal 127,1).

Jeg satt og bygde lego med eldstejenta mi. Hun hadde fått et stort byggesett til jul, egentlig med vel høyt vanskelighetsnivå for hennes alder. Mora hadde latt seg friste av et godt tilbud på dette «lego friends»-tivoliet. Jeg liker at jente-legoen nå til dags har flere byggtekniske utfordringer enn den jeg lekte med på nittitallet.

Kanskje var dette like mye en gave til meg som til henne. Uansett, vi koste oss med samarbeidet og hvert vårt glass med brus denne søndagen. Bruksanvisningen lå oppslått foran oss, de knøttsmå legobitene lå strødd på spisebordet. Sakte, men sikkert tok lekestativet form.

Jeg har, om jeg skal si det selv, en ganske kvikk femåring. Plutselig slipper hun de små legoklossene hun har i hendene og griper en av de større delene. Hun har oppdaget hvordan byggverket skal avsluttes, og hun ivrer etter å fullføre det. Protestene mine blir møtt med: «Men se, mamma, det er jo sånn det skal være! Det er ikke vits i det vi holder på med nå!» Hun plasserte den siste delen av sklia på toppen, og jeg måtte gi henne rett i at det så bra ut.

Forsiktig prøver jeg å anerkjenne hennes oppdagelse, samtidig som jeg forklarer hvorfor det er viktig å få på plass alle de andre små brikkene først. Bruksanvisningen er som den er av en grunn. Det er fristende å ta snarveier, men da risikerer man at hele byggverket vil rase når man tar det i bruk.

Mens vi sitter og diskuterer dette, kommer jeg på at jeg stadig har lignende diskusjoner med Gud. Men da er ikke jeg den voksne med oversikt og kontroll på bruksanvisningen. Da er jeg barnet som er utålmodig etter å bli ferdig med prosjektet, etter å finne den siste brikken. Jeg har kjent ekstra mye på dette i inngangen til et nytt år.

I 2023 venter store forandringer for meg og min familie, og jeg blir stressa av å ikke vite helt hvordan det vil gå. Alt som skal skje og alt som skal gjøres, blir som et fjell av legobrikker foran meg. Jeg blir fristet til å enten gi opp alt sammen, eller å finne en snarvei forbi det.

Når Jesus stiger opp i båten

Flere steder i Bibelen blir husbygging brukt som bilde på hvordan vi skal leve livet med Gud. For det første, er det viktig at vi overlater hovedansvaret for byggingen til ham: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves» (Sal 127,1). Det hjelper ikke hvilke store planer jeg har for det nye året, om jeg ikke gir planene mine til Gud.

Et legosett kommer alltid med en bruksanvisning. Vi mennesker lengter nok ofte etter en bruksanvisning eller en «fasit» på hva vi skal bruke livet vårt på. Gud har gitt oss Bibelen som vår «bruksanvisning» for livet. Nei, det står ikke i detalj om hva akkurat du skal bruke dagen i dag på, hva du skal jobbe med eller hvor du skal bo. Den er mye mer levende og mye mer anvendelig enn det. Gud selv vil møte deg der.

Det hjelper ikke å lese en bruksanvisning hvis man ikke gjør det som står der. Da er jo hele vitsen med bruksanvisningen borte. Slik er det også med Guds ord, slik Jesus poengterer i lignelsen om husbyggerne:

«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skyldte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort» (Matt 7,24–27).

Store legosett tar lang tid å bygge. I starten har man masse pågangsmot, man følger bruksanvisningen og legger brikke på brikke med glede. Etter hvert blir man kanskje lei. Prosjektet tok lengre tid enn man hadde trodd, eller kanskje møter man på en ekstra vanskelig utfordring. Da kan man, som min datter, bli fristet til å droppe bruksanvisningen.

Kamelen som snudde ryggen til Jesus

Man tror man finner løsningen selv, eller kanskje man er så lei av bruksanvisningen at man dropper den på trass. Slik kan vi også bli fristet til å droppe Guds ord til fordel for egne løsninger eller drømmen om et «fritt» liv. Da bygger vi huset på sandgrunn.

Men hvis vi fortsetter å bygge etter bruksanvisningen, selv om vi er midt i den seige delen av legobyggingen, vil vi kunne glede oss over et godt resultat til slutt. Hvis vi fortsetter å leve i Ordet, gjennom alle livets faser, bygger vi huset på fjellgrunn. Og det er trygt uansett hva som møter oss: «Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell» (Matt 5,25).

Jeg har ingen nyttårsforsetter for 2023. Men jeg har et ønske om å ta en dag om gangen med Gud. En liten legobrikke om gangen, uten å vite hvordan byggverket skal se ut til slutt. Jeg må stole på bruksanvisningen. Jeg må stole på han som har skapt meg, han som er allmektig og som elsker meg mer enn jeg kan forstå. Han vil ikke at jeg skal bekymre meg for framtida:

«Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage» (Matt 6,34).