Lei av at presteutdannelsen sår tvil om Bibelen

I et debattinnlegg kobler Fredrik Stormark den manglende rekrutteringen til prestetjeneste med «det man over lang tid har sådd ved de teologiske fakultetene». Innlegget stod på trykk i Dagen forrige uke.

– Det er de teologiske institusjonene som utdanner kirkens ledere. Dermed påvirker de retningen som Den norske kirke har tatt i lærespørsmål, sier han til Dagen.

Kritikk mot faget

Stormark var ferdig med teologien i 2014. Han studerte ved NLA Høgskolen i Bergen og tok praktikum ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger (tidligere Misjonshøgskolen). Teologen understreker at han har fått en god og solid teologisk utdannelse ved NLA og at kritikken er rettet mot teologifaget på et mer overordnet plan.

Han er oppvokst i Den norske kirke og forteller at det også var der han ble kjent med Jesus.

Prestemangel

Hjertesukket kommer etter Stormark den senere tid har sett artikler om prestemangel på trykk.

– Jeg tror perspektivet mitt er vesentlig, men opplever ikke at det er blitt fokusert på, sier han.

Stormark ønsker oppmerksomhet rundt hva som blir undervist ved de teologiske fakultetene i Norge.

– Du etterlyser en utdannelse som styrker troen. Mener du at teologistudentene ikke skal lære kritisk tenkning og stille spørsmål til vedtatte sannheter?

– Jo, det skal de, og det skriver jeg også i mitt innlegg. Likevel får jeg motbør for å kritisere den akademiske siden ved presteutdanningen. Men jeg kritiserer premissene som det akademiske bygger på, altså hvorvidt en forutsetter og vektlegger Guds eksistens når en jobber med teologiske spørsmål.

Utruste og begeistre

Stormark sier at fakultetene forvalter en kristen virkelighetsforståelse som skal utruste og begeistre studentene til tjeneste og gi dem en dypere forståelse av ­Bibelen som åpenbaringsbok.

– Vi lærer at Abraham, Isak og Jakob sannsynligvis ikke er historiske personer, at utvandringen fra Egypt ikke har skjedd i den grad det står i Bibelen, og at David ikke har hatt et så stort kongedømme at han har underlagt seg naboriker.

Teologen spør:

– Når man dekonstruerer bibelhistorien og sier at den er et resultat av menneskelige overveielser på et mye senere tidspunkt, hva sitter man så igjen med? Hvor har Gud åpenbart seg da? I teksten alene? Dette spørsmålet opplevde jeg ikke at ble problematisert da jeg studerte. Den mest fundamentale åpenbaringen skjer selvfølgelig i Jesus. Jeg sier ikke at alt i Det gamle testamentet må være ment bokstavelig, men er det uvesentlig om de grunnleggende fortellingene som Bibelen forteller om, og som Bibelen selv synes å forutsette at har funnet sted, ikke har historisk bakgrunn? Endrer ikke det vår forståelse av Gud og hans forhold til sitt folk, til historien, ja, til mitt liv?

– Ingen andre kilder

Knut Holter, professor i Det ­gamle testamente ved VID ­Stavanger er en av dem som har engasjert seg i debatten. Han ­mener at Stormark peker på ­viktige ting.

– Det finnes noe som er viktigere enn spørsmålet om hvem som har levd og hvem som gjorde hva som en historisk handling. Det er i hvilken grad studiet er relevant for den prestetjenesten den utdanner til. Når det spørres om bibeltekstenes historisitet og om Abraham var en historisk person, så vil norske teologiske institusjoner være tilbakeholdne med å si det ene eller det andre. Vi har ingen andre kilder enn Bibelen som snakker om Abraham.

– Heller ingen jødiske?

– Nei, ikke uavhengig av Bibelen. Vi har mye som bygger på 1. Mosebok, men ingen utenom den bibelske tradisjon. Derfor er bibelvitenskapen i dag opptatt av tekstene og har alltid vært det. Det er tekstene som er Guds ord, ikke historiene.

– Er ikke den bibelske kilden tilstrekkelig?

– En historiker ville gjerne hatt en bekreftelse fra andre kilder, sier Holter.

– Periferi

Professoren viser til at trosbekjennelsen har ett fokus på historisk hendelse, nemlig Jesu fødsel, død og oppstandelse. Han siterer fra 1. Korinterbrev 15: «Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt.»

– Hvis troen avhenger av en bokstavtolkning av alle historiene i Det gamle testamentet, så har troen et problem. Noe er sentrum og noe er periferi.

– Men ingen kristen mor eller far ønsker å fortelle barna sine bibelhistorier om Abraham, Isak og Jakob hvis de ikke har eksistert?

– Kristi oppstandelse er sentrum i troen. Hvor skal grensene settes for å gjøre troen avhengig av noe som ikke kan godtgjøres? Ved Abraham? Ved Noa? Ved Kain og Abel? En kommer i en vanskelig situasjon hvis historisiteten i tekstene blir det avgjørende, sier Holter.

– Tar bibelhistorien flatt

– Er det ikke her selve troen kommer inn? Tror ikke ansatte ved teologiske institusjoner at Abraham har levd?

– Jeg vil ikke si verken det ene eller det andre, og tror ingen andre vil det heller. Vi forholder oss bare til tekstene, svarer professoren.

– Det høres mekanisk ut?

– Min tro er ikke knyttet til Abraham, Isak og Jakob. Jeg er kristen på grunn av Jesus og han bruker tekster fra Det gamle testamentet. Derfor gjør jeg det, og jeg vil at kirken også skal gjøre det. Det blir mer mekanisk hvis vi tar hele bibelhistorien flatt og sier at alt er like viktig.

– I lys av erfaringer

I sitt debattinnlegg skriver Stormark at mange opplever at klarhet og tydelighet over tid er erstattet med uklarhet og tvil i teologiutdanningen. «Tvil om hvem Gud er og hva han har sagt (...):

Professoren ved VID er uenig i Stormarks konklusjon.

– Det har ikke skjedd noe den siste tiden som legitimerer det han sier der. Vi vil alltid studere Gud, Bibelen og vår tro i lys av våre erfaringer. I den grad noe er nytt, er det at vi vet at vi er preget av vår tid. Det kan gjøre oss mer ydmyke. Vi tar ikke uten videre vår egen tolkning som den eneste rette.

Prestemangelen, presteutdannelsen og «hypotesen Gud»

Et profesjonsorientert bibelfagsstudium