Leif Egil (34) mistet troen på ateismen

Leif Egil Reve kan med hånden på hjertet si at han konfirmerte seg for pengene. For allerede på barneskolen var han veldig tydelig på at han ikke trodde på noen Gud.

– Jeg definerte meg nok ikke som ateist den gangen, men jeg hadde et tydelig standpunkt, utdyper han.

Fra et ikke-religiøst hjem

Vi sitter på en kafé i Bergen. Reve er på vei til en apologetikk-kveld i St. Jakob kirke i regi av Laget. Der skal han snakke om hvordan han mistet troen på ateismen, og hva han skulle ønske at kristne sa til ham mens han fortsatt var ateist.

Han vokste opp i det han omtaler som et «ikke-religiøst hjem», men ble konfirmert kristelig. Om han hadde fått velge, så ville han valgt å konfirmere seg borgerlig. Men så var det dette med pengene da.

– Mamma mente det var tøysete å velge borgerlig konfirmasjon. Jeg fikk en forståelse av at hvis jeg gjorde det, så fikk jeg ingen gave. Jeg var så pass pragmatisk at jeg valgte å konfirmere meg i kirken.

De kritiske spørsmålene stilnet

Han husker ikke så mye fra konfirmasjonstiden. Han tror han diskuterte litt i starten, men fant raskt ut at det ikke var plassen for å gjøre det. De kritiske spørsmålene stilnet.

Reve forteller at han vokste opp med det han kaller «sekulære selvfølgeligheter».

– Jeg hadde ingen spesielt god grunn for å tenke at det fantes en Gud, konstaterer han.

Ett av de sterkeste argumentene mot kristen tro, var den åpenbare motsetningen mellom tro og vitenskap. I etterkant tenker han at det var bygd på myten om at kristendom og vitenskap står i motsetning til hverandre og ikke er forenlige.

På sporet av kristen tro

Som 18-åring møtte han første gang på et argument som satte ham på sporet av kristen tro.

Argumentet kan kort oppsummeres slik: Noe må ha vært det første som var. Enten var det ingenting, noe fysisk eller noe ikke-fysisk.

– Hvis det skulle vise seg å være det siste - altså noe ikke-fysisk, så forsto jeg at det var det de kristne kalte Gud. For meg ble det en lang prosess der jeg prøvde å sette meg inn i hva vitenskapen sier om «begynnelsen».

Det han fant var at vitenskapen peker mot en begynnelse av universet. For Reve var det mer sannsynlig at det var noe ikke-fysisk som sto bak verden. At den kom fra «ingenting», ga ingen mening for ham.

– Du begynte altså å tro på en skaper?

– Ja, men skaperen kunne like gjerne være Allah som den kristne Gud, eller en gud vi aldri hadde hørt om. Men jeg forsto at det ikke dreide seg om norrøne guder.

Ingen konsekvenser for livet

«Oppdagelsen» fikk ingen konsekvenser for livet. Det skulle gå sju nye år før han kom til tro på Jesus.

– Hvorfor tok det så lang tid?

– Det var jo ikke sånn at jeg stadig lurte på om kristendommen var sann, men jeg hadde noen aha-øyeblikk. For eksempel trodde jeg allerede på at vi mennesker har en fri vilje. Det var ikke noe jeg forsto med intellektet, men jeg lot det likevel ligge. Men om det fantes en Gud, ga det mer mening.

– Slik tenkte jeg også om likeverd. Om Gud fantes, var det lettere å akseptere hvorfor likeverd er en så viktig verdi.

Utfordret på Jesu eksistens

Etter hvert ble han utfordret på om Jesus i det hele tatt hadde eksistert.

– For meg kunne han like gjerne være en eventyrfigur. Slik tenkte jeg inntil jeg fikk vite at det ikke finnes noen seriøse historikere som mener det.

Reve gikk grundig til verks og leste først det ateistene sier om den historiske Jesus. Etter hvert ville han vite hva de kristne tenkte.

– Alt ga mer mening når jeg leste det de kristne skrev. Jeg opplevde at de hadde en mer konsekvent metode enn ateistene. Det ateistene kunne slå fast, var at mirakler med stor sannsynlighet ikke kan skje. Så om Jesus var stått opp fra de døde, kunne man ikke konkludere med at det var et mirakel, for en annen forklaring vil alltid være mer sannsynlig.

Ikke problem med mirakler

Selv hadde ikke den unge studenten noe prinsipielt problem med mirakler, all den tid at han trodde at det fantes en Gud som kunne skape verden.

– Det gjorde det også lett å tro at Jesus skulle være født av en jomfru, sier han.

I flere måneder leste han seg opp på den kristne tro. Underveis oppdaget han at det ikke bare var evangeliene som fortalte om Jesus død og oppstandelse. Også historiske kilder hevdet at det var gode grunner for at Jesus faktisk hadde stått opp.

– Det jeg fant var at evangeliene var troverdige som historiske kilder. Jo flere nye ting jeg undersøkte, jo sikrere ble jeg på at det som står i NT er sant. Til slutt satt jeg igjen med to hypoteser: at evangeliene var skrevet av troverdige personer som skrev mye rett - om alt fra historie, arkeologi til konkrete hendelser, mens det de skrev om Jesu oppstandelse var oppspinn.

Reve måtte konkludere for seg selv at det siste ikke ga noen mening.

Tre intense dager

Prosessen kulminerte i tre intense dager der han gransket sitt indre sjelsliv. Til slutt måtte han erkjenne at han trodde på Jesu oppstandelse.

Likevel gikk det et halvt år før Reve forsto at Bibelen var noe mer enn en historisk bok, at det faktisk var en bok til oppbyggelse.

– Var det skummelt å ta konsekvensen av at du trodde?

– Ja, men det var ingen åpenbar ulempe ved å gjøre det, bortsett fra at vennene mine ville se rart på meg.

I starten hadde han det han kaller «en akademisk tro». Men to år etter at han ble kristen, begynte han på kommunikasjon og livssyn ved NLA Høgskolen i Kristiansand. Der møtte han kristne som trodde både på Gud og vitenskapen.

– Ingen motsetninger

– Der fikk jeg møte en helhetlig teologi i kombinasjon med praktisk kristendom. Det påvirket meg, forteller han.

– Hva skulle du ønske at kristne sa til deg da du var ateist?

– Det kan godt være at noen sa det jeg nå skal si, men at jeg ikke hørte etter. Men kort oppsummert, så skulle jeg ønske at kristne fortalte meg at tro og vitenskap ikke er motsetninger, og at det går an å være en kristen skeptiker. I tillegg skulle jeg ønske at de utfordret meg på dette med fri vilje og menneskeverd. For hvordan er det mulig å ha fri vilje hvis alt er atomer? Og det samme med menneskeverd: Er det bare en menneskelig konstruksjon, eller har det et guddommelig opphav?

Evangelienes troverdighet er enda et tema han gjerne skulle blitt utfordret på.

– Som ateist måtte jeg ikke stå til rette for det jeg trodde på. Det var knapt noen som utfordret meg?

Sunniva Gylver: Hvor mye sekulærkritikk er det rom for i samfunnet vårt?

– Hva tenker du om det?

– Jeg tror vi har godt av å bli utfordret, uansett hvilket livssyn man har.

– Utfordrer du sekulære mennesker du møter?

– Ja, men ikke alltid. Jeg ønsker heller å få rom til å forklare den kristne tro enn å utfordre en sekulær tankegang. Men om det oppstår en god samtale, vil jeg gjerne utfordre.

Kristenboblen

Da Reve ble kristen, hadde han nesten bare ikke-kristne venner, men etter noen år oppdaget han at de var blitt langt færre. Han jobber til daglig som ungdomsarbeider i Torridal menighet i Kristiansand. I tillegg underviser han i filosofi ved NLA Høgskolen. Kona er også kirkelig ansatt, så faren for å havne i kristenboblen er absolutt reell.

Da han oppdaget hva som holdt på å skje, tok han noen aktive grep. Han engasjerte seg i en gruppe med folk som har felles interesser - ofte på tvers av livssyn. Og han begynte å spille rollespill.

– Fordelen med det er at man møter folk man ikke kjenner fra før og at vi møtes om noe som ikke har med livssyn å gjøre. Men i samtalene dukker det gjerne opp spørsmål om livssyn.

– Unge er nysgjerrige

Som ansatt i ungdomsarbeidet i Torridal kirke er han i kontakt med unge som ikke tror. Etter hver andakt gis det rom for at de kan stille spørsmål knyttet til tro og tvil.

– Jeg opplever at mange unge er nysgjerrige på den kristne tro, men at veldig få oppsøker det aktivt.

Med årene har troen forflyttet seg fra hodet til hjertet.

– Jeg har nok blitt et mer følelsesmenneske. Med hodet kan jeg tenke at følelser er viktig, men jeg tenkte lenge at de kunne komme i veien. Etter hvert har jeg fått et mer helhetlig syn på tanker, tro, følelser og praksis, og det tror jeg er sunt.