Lemmene er ulike

De kristne i Korint hadde ingen lang kirkehistorie bak seg. Få hadde vært kristne mer enn fem år. Men det åndelige livet i menigheten var tilsynelatende rikt og mangfoldig. Allerede i begynnelsen av Første Korinterbrev leser vi:

«For i ham (Kristus) er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse» (1. Kor 1,5–7).

Mange var utrustet med nådegaver til å oppbygge og styrke menigheten og til å vitne for venner i de gamle miljøene de hadde tilhørt.

Likevel: Problemene sto i kø. Ett av dem gjaldt nettopp nådegavene, Åndens gaver. Innbyrdes misunnelse og iver etter gaver som vakte oppsikt, preget mange. Dette er «kjødelig» oppførsel, hevdet apostelen.

Han ønsket slett ikke å «utslukke Ånden», men måtte likevel korrigere tankene deres og regulere bruken av nådegavene, især de «ekstraordinære». Bruken av nådegavene skal styres av hva som bygger menigheten, ikke hva som kan gi status.

«Er vel alle apostler? Er vel alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler vel alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de beste nådegavene! Og jeg vil vise dere en enda bedre vei» (1. Kor 12,29–31).

I neste andakt skal vi stanse for den «enda bedre» veien.