Lengter etter samisk vekkelse

I morgen samles Norges Samemisjon til landsmøte i Alta. Delegatene skal avgjøre den kriserammede organisasjonens vei videre. For mange har Samemisjonen ikke bare vært et interessefellesskap, men gitt dype føringer for livsløpet.

En av dem er Else Marja Turi Gaup fra Kautokeino. Som barn minnes hun at familien og andre reindriftssamer fikk besøk av predikanter fra Samemisjonen.

– De kom og holdt møter. Av og til døpte de barn på fjellet. Jeg vet om mange som ble døpt av Samemisjonens predikant, sier Turi Gaup.

Selv ble hun imidlertid døpt av jordmoren, et par dager etter fødselen.

– Det var lange avstander og ingen prester i nærheten, sier hun.

Blant samer er det sterk tradisjon for hjemmedåp og senere stadfestelse i kirken.

Julefeiring på skift

– Hvordan preget kristenlivet oppveksten?

– Vi brukte Guds ord hver dag. Det var morgenbønn hver morgen og Fader vår hver kveld. Det var slik det skulle være, sier hun.

Siden det ofte ikke var mulig å komme seg til gudstjeneste, ble det «holdt forsamling» på søndagene. Det er lekmannsmøter i hjemmene som har en viss liturgi. På sommeren deltok de på læstadianske stevner på kysten. Høytidene måtte de ofte feire på skift: Noen i familien fikk dra til kirke i julen eller påsken det ene året, andre det neste året.

– Hva har det betydd for deg personlig å ha en slik bakgrunn?

– Jeg må nesten si alt. Det er slik jeg synes det skulle være, og jeg ønsker det skulle være naturlig for alle, sier hun.

Norges Samemisjon ble etablert som Finnemisjonen i 1888 på initiativ fra biskop Johannes Skaar. Utgangspunktet var et møte med to unge samegutter i Tana som ba om å få lære åndelige sannheter på hjertespråket sitt. Det skulle utvikle seg til en svært omfattende virksomhet med støttespillere over hele landet.

Først ute

Fra vinduene i Samisk arkiv i Kautokeino er kirken i bygda det naturlige blikkfanget. Den troner på en av haugene i det slakt bølgende landskapet som er dekket av lave trær og vekster i høstfarger.

– Her er tegningene til det første aldershjemmet i Kautokeino sier Svein Solheim og ruller ut en gedigen blå skisse på et bord inne i det vinduløse arkivrommet.

– De er fra 1919, sier han og peker på dateringen nede i hjørnet.

Solheim er ikke selv involvert i Samemisjonens arbeid, men har fått et sterkt engasjement for å samle mest mulig av det historiske materialet som finnes.

– De har vært flinke til å dokumentere, konstaterer han overfor Grete Gunn Bergstrøm ved Samisk arkiv.

I likhet med de fleste andre bygninger i Kautokeino ble aldershjemmet brent ned mot slutten av annen verdenskrig. Men det ble reist på nytt. Hele 24 institusjoner og arbeidsgrener, fra Trøndelag til Finnmark, er med på en oversikt over Samemisjonens arbeid fra 1952.

– Dette har vært svært, påpeker Solheim.

Hjalp de svakeste

Blader, bilder, filmer og dokumenter er gradvis blitt samlet inn og plassert i reoler på rom som er klimatisk tilpasset slikt materiale.

– Jeg ønsker å bidra til at alt skal være samlet her, sier Solheim som kaller samlingen en hobby.

Denne dagen har han med seg en kasse med blant annet flere rikt illustrerte og kulørte julehefter, det eldste fra 1942.

Til daglig jobber han i Kautokeino kommune.

– Dette er samtidshistorie, sier Bergstrøm.

Begge påpeker at Samemisjonen var først ute med å etablere institusjoner som barnehjem, tuberkolosehjem og eldrehjem i samiske områder.

– Det er veldig viktig å få dette dokumentert. Det er ikke de sterkeste gruppene i samfunnet, og da kan det godt skje at man blir ansiktløs og navnløs i ettertid, sier Bergstrøm.

Berømt tippoldefar

Fra arkivet finner de fram den eldste samiske bibeloversettelsen, fra 1895, og pakker den ut av esken og papiret som beskytter permen. Den fikk Samemisjonen samlet inn penger til å trykke, ifølge Bergstrøm.

Oversettelsen var ved legendariske Lars Jacobsen Hætta (1834-1896). Som 18-åring deltok han i Kautokeino-opprøret i 1852. Han ble først dømt til døden, men straffen ble omgjort til livsvarig fengsel. Han ble benådet i 1867.

– Han var min tippoldefar, opplyser Solheim.

Han mener det haster å samle dokumentasjonen, mens det fortsatt lever mennesker som har tatt vare på materiale om Samemisjonen og husker noe fra virksomheten.

– Ellers er det jo bare det negative folk husker. Det er jo det man husker lengst, sier Solheim.

Han understreker også at andre filantropiske grupper gjorde en stor innsats for den samiske befolkningen, ikke minst Norske kvinners sanitetsforening.

Slutt på glanstid

I kjellerstuen til sokneprest Bjarne Gustad ligger den samiske salmeboken på bordet. Han åpner den og stemmer i samiske salmer, med en inderlighet og intonasjon som knapt kan høres sør for Polarsirkelen.

Selv er han innflyttet trønder, men har levd seg inn i både språket og tradisjonen. Han kom til Finnmark første gang tidlig på 1980-tallet.

– Den er en veldig kraft i den samiske spiritualiteten, påpeker han.

Respekt og forståelse for den læstadianske kristendommen tror han er helt avgjørende når man skal drive samemisjon. Selv kom han inn i dette arbeidet i Finnmark etter at han hadde avtjent verneplikten.

– Det var nok på slutten av en glanstid, sier han, og viser til at det var på denne tiden institusjonene gradvis ble overtatt av det offentlige.

Mye motvind

Tidligere generalsekretær Thor Henrik With i Samemisjonen har levd tett på organisasjonen store deler av livet. Faren Thor With hadde samme jobb før han ble biskop.

– Man begynte å selge institusjonene for en ganske rimelig pris. Det falt sammen med endringene i foreningslivet i Norge, fremholder With.

Mens Samemisjonen hadde rundt 2.500 foreninger på landsplan på 1950-tallet, er antallet i dag skrumpet inn til under 20.

With mener Samemisjonen møtte utfordringer på flere fronter samtidig. Gaveinntektene og rekrutteringen ble svekket. Spenningen mellom Den norske kirke og bedehuskulturen økte. I tillegg ble rammene for å drive kristne diakonale institusjoner trangere.

– I etterpåklokskapens lys burde man også på en annen måte kommet den økende samiske selvbevisstheten i møte. Det var dessverre et stort feilgrep at man ikke forsto eller forholdt seg mer konstruktivt til noe som på mange måter var et resultat av Norges Samemisjons egen virksomhet, sier With.

Samtidig legger han ikke skjul på at den kulturelle utviklingen også blant samer går i retning av mer påvirkning fra vestlig kultur og en forståelse av urfolkkultur som ikke rommer den kristne arven. Det gjelder særlig de unge.

– De er formet av den postmoderne måten å orientere seg i verden, sier han.

En del steder har With sjelden sett mennesker under 70 år på kristne møter.

Levende kristendom

Ved bedehuset i Kautokeino, som blir kalt Kvitkirka til forskjell fra den rødmalte folkekirken, står Anders Sokki (81) og ser ut over landskapet som han har levd i hele livet.

Gudslivet var noe selvsagt da han vokste opp i en reindriftsfamilie, men rundt 40 år gammel innså han at han trengte å bli personlig omvendt.

– Det har vært veldig levende kristendom blant samer, sier Sokki.

Etter omvendelsen gikk han på Fjellheim bibelskole i Tromsø og begynte som tolk for Norges Samemisjon. Mange av predikantene som kom, snakket ikke selv samisk. Han begynte også selv å tale.

– Jeg måtte få hjelp hos Gud. Og det gjorde jeg. Det er slik man må være en kristen, sier han, og fortsetter:

– Gud vil helst at det skal læres nøyaktig og tydelig hvis man skal bli frelst.

Sokki legger ikke skjul på at han er skeptisk til planene om å slå Norges Samemisjon sammen med den relativt nyetablerte Misjon Sarepta.

– Hva burde man heller satse på?

– Det er ikke mer enn å be til Gud. Det er han som leder gjennom hele sitt Ord, sier Sokki.

Savner oppbyggelse

Ellen Marja Turi Gaup er kontaktperson for bedehuset Kvitkirka.

– Hva er det som er blitt annerledes fra den kristne oppveksten du hadde?

– Da jeg var barn og vokste opp, måtte vi lese bordbønn og bruke Luthers postille. Den leste vi i nesten hver søndag. Jeg savner det nå. Det er ikke mange som gjør det lenger, sier hun.

Turi Gaup påpeker at det var Samemisjonen som ordnet det slik at man hadde denne prekensamlingen fra 1500-tallet på samisk.

Fra vesken sin finner hun fram både Luthers lille katekisme og et par andre oppbyggelige bøker som hun skulle ønske kunne komme i nye opplag.

– Også ungdommene brukte Guds ord veldig mye. Det er annerledes nå i dag, sier hun.

Sørger over forandring

I 20 år satt hun i menighetsrådet i Kautokeino, fram til 2005.

– Det ble for lenge, synes hun.

Endringene i kirkene ble for mange og for store.

– De har jo forandret på alt. Når man begynner å forandre på Guds ord, så går det den veien, sier hun.

– Ikke for strengt

– Men noen synes kanskje det har vært for strengt innenfor læstadianske miljøer?

– Nei, det synes ikke jeg. De taler Guds ord, det rene og sanne. Det har jeg alltid synes at vi trenger, sier hun.

– Jeg synes den åndelige arven jeg har fått, er veldig bra. Ellers hadde jeg gått meg vill for lenge siden.

På vegne av styret i Kautokeino bedehusforsamling uttrykker hun takknemlighet til lederne i Norges Samemisjon for en bibeltro profil.

– Hva tenker du om Samemisjonens vei videre?

– Jeg synes ikke den bør bli blandet med andre, men være en egen misjon, sier hun.

Nå skal Samemisjonens fremtid avgjøres

Fusjon kan gi mindre misjon i nord

Flertall for misjonsfusjon