Leter etter mennesket bak Døperen Johannes

Bibelforskere har fattet en ny interesse for enkeltindivider i antikken. Det har fått teologiprofessor Ole Jakob Filtvedt (36) til å forske på fire sentrale biroller i Evangeliet etter Johannes.

En av dem, Johannes Døperen, dukker opp i prekenteksten på Andre søndag i treenighetstiden, som i år havner på søndag 6. juni.

– Johannes er interessant, blant annet fordi han definerer seg selv så tydelig i møte med Jesus. Han skal vitne om Jesus, men er underordnet. Likevel sies det noe om Johannes som ellers kun sies om Jesus, forteller Filtvedt.

Du kan holde deg oppdatert på kirkeårets tekster på bibel.no.

Blir bok

Den forholdsvis unge professoren ser på møter mellom Jesus og fire mennesker. Hva erkjenner de om Jesus, hva erkjenner de om seg selv, og henger de to erkjennelsesprosessene sammen på noe vis?

– Guds- og Kristuserkjennelse er knyttet sammen med selverkjennelse hos noen av karakterene i Johannesevangeliet. Johannes Døperen er jo et interessant eksempel på dette. Han definerer seg veldig tydelig i relasjon til Jesus.

Planen er at forskningsprosjektet skal gjøres tilgjengelig i bokform. Men et annet prosjekt har presset seg inn og utsatt det hele. Det prosjektet handler om den såkalte «Kjenn deg selv»-maksimen som stod skrevet over inngangen til oraklet i Delphi, og som Sokrates også har henvist til i sine dialoger.

– Denne maksimen ble i ettertid brukt av kristne forfattere. I forskningsprosjektet jeg leder er vi flere ulike forskere som ser på hvordan dette skjedde fra Paulus til Augustin.

Ødemarkens sønn

Men tilbake til Johannes Døperen, som han er blitt hetende. Han ble unnfanget på spektakulært vis, av foreldre i høy alder.

Bibeltekstene forteller at han allerede fra mors liv var fylt av Den hellige ånd og kunne hilse sin slektning i nabomagen velkommen da de to mødrene, Maria og Elisabeth, møttes i en fjellandsby.

I starten av Johannesevangeliet, i Johannes-prologen, blir Johannes omtalt i spesielle ordelag.

– Det er bare Jesus og Johannes som sies å være «utsendt av Gud» i Johannesevangeliet. Fordi sendelsesterminologien er så sentral i evangeliet for å definere Jesu rolle, er det påfallende at den også brukes om Johannes. I tillegg står det at han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til tro ved ham. Det er jo også sterke ord.

Avgrensningen

Men det tydeligste trekket ved beskrivelsen av Døperen i Johannes-evangeliet er likevel hva han ikke er. Side om side med superlativene heter det at han «ikke er lyset».

Grensegangen mellom Jesus Kristus og Johannes Døperen er tydelig. Påfallende tydelig, synes bibelforsker Filtvedt.

– Det var en relasjon der, og det har nok vært viktig for evangelistene å tolke den riktig. Kanskje kan noen ha oppfattet det som et slags konkurranseforhold. Dermed ble det viktig å peke på at Johannes bekrefter hvem Jesus er, og kanskje også tydelig fremheve at Johannes Døperen ikke var Messias, eller hadde noe ønske om å fremstå som Messias, sier Filtvedt.

Han peker på at Johannes-evangeliet antageligvis er forfattet på 90-tallet etter Kristus.

– Likevel var det behov for å presisere så tydelig. Det tyder på at det tok tid å avklare nøyaktig hvordan relasjonen mellom Jesus og Døperen var å forstå.

Ingen skrifter

Vi har ingen skrifter etter Johannes Døperen. Alt vi vet kommer til oss gjennom Jesusdisiplenes beretninger og dokumenter. De er ikke primært opptatt av å skildre Døperen, men Jesus. Likevel får Døperen enn fremskutt posisjon i alle evangeliene.

– Det tydeligste vi kan si om Johannes Døperen slik han fremstilles i Johannesevangeliet er at han er et slags kronvitne til hvem Jesus er. Han er den eneste som figurerer ved navn i prologen, der han får en stor plass. Han trekkes også frem av Jesus som en av dem som vitner om hvem Jesus er i Joh kap. 5, sier Filtvedt og understreker videre:

– Vitne er et nøkkelord som går igjen. Han er den første som tydelig bekjenner, men han er også veldig tydelig underordnet.

Annen Johannes

Johannes-evangeliet, som altså ikke er forfattet av Johannes Døperen, presenterer profeten fra en litt annen side enn de andre evangeliene. Han får stor plass, men ikke først og fremst med domsprofetier. Dåpen av Jesus skildres knapt. Det er vitnesbyrdet som får skinne.

– Den enkleste forklaringen for hvorfor Døperen fremheves er at Johannes var en viktig relasjon for Jesus. Han må nok ha vært litt kjent, og det antydes at noen av Jesu disipler har bakgrunn fra Johannes følgerskare.

Døperbevegelsen

Oppdagelsen av de såkalte Dødehavsrullene gav oss en unik innsikt i et samfunn av troende som nå er kjent som Qumran-samfunnet. Vi vet ikke om Johannes Døperen hadde noe relasjon med disse menneskene, men det er noen likheter. Blant annet hadde de rituelle bad som ligner dåp, og deres asketiske livsstil kan ligne.

– Dåpspraksisen blir veldig viktig i den tidlige Jesus-bevegelsen og senere i kristendommen. Også her skimter vi konkurranseelementet, presiserer Filtvedt.

Forskjeller igjen

Men var det Jesus som døpte, eller var det ikke det? I teksten like før søndagens avsnitt står det at Jesus var sammen med disiplene og døpte. Men senere presiserer evangelisten Johannes at det riktignok ikke var Jesus som døpte, selv om ryktet sa så.

– Johannes' presisering kan leses som en historisk kommentar om hvordan det var, eller det kan være der for å understreke forskjellen mellom døperen og Jesus. Jesus fortsetter ikke bare på samme opplegget, han representerer noe nytt.

En ny dåp

Det nye som Jesus representerer, kommer også til uttrykk ved at Johannes selv sier at det er en forskjell på hans dåp og Jesu dåp. Johannes døpte med vann, men «ham som kommer etter» skal døpe med Den hellige ånd.

– At Jesus døper med Ånd, trenger ikke å utelukke bruken av vann, sier NT-forskeren. Og selv om evangeliene skjelner mellom disse to formene for dåp, kan de ha blitt oppfattet som så like at de kunne forveksles.

– I Apostlenes gjerninger ser vi at Paulus spør noen disipler i Efesos om hvilken dåp de er døpt med. Siden de bare har fått Johannes-dåpen må de døpes på nytt. Vi ser forskjellen i bibeltekstene, men det kan ha virket mer uklart historisk.

Tilbake til individet

Som så mye annet preges også bibelforskning av pendelsvingninger.

– Tidligere gikk man veldig langt i å lese psykologi inn i bibeltekstene. Man var på leting etter deres indre liv, og forestilte seg at Bibelen var like interessert i dette som vi ofte er. Så kom motreaksjonen, der man understreket at dette er en veldig moderne måte å tenke på, mens antikkens mennesker var mye mer kollektive. Det gikk så langt at antikke mennesker nærmest ikke hadde noe følelse av eller begrep om sitt eget «selv», de var utelukkende definert ut fra familie, etnisitet eller kjønnsgruppe.

– Nå vil jeg si at pendelen er på en sunn mellomposisjon, der det finnes en interesse for «jeg-et» hos noen av disse antikke menneskene og tekstene. Det er dette jeg utforsker i mitt prosjekt. Selv om vi ikke får så fryktelig mye om karakterer som Johannes Døperen, Nikodemus, Peter og Pontius Pilatus, så får vi en del.