Lever dobbeltliv i Jehovas vitner
– våger ikke å melde seg ut i frykt for å miste kontakten med familien
Det siste årene har Jehovas vitner fått mye oppmerksomhet for sin eksklusjonspraksis.
Statsforvalteren i Oslo og Viken mener de bryter trossamfunnsloven om fri utmeldelse og har fratatt dem registreringen og nektet dem statsstøtte.
Trossamfunnet har svart med å stevne staten for retten.
Våger ikke å stå frem
Eksklusjonspraksisen innebærer at medlemmer skal bryte all kontakt med personer som har meldt seg ut av trossamfunnet eller er ekskludert av en annen grunn.
Dagen har snakket med et titalls medlemmer i fem norske byer, som ikke våger å melde seg ut, selv om de ønsker det.
Noen av dem har vi møtt fysisk, andre har vi snakket med på telefon.
Ingen av dem våger å stå frem med navn og bilde, for det vil resultere i eksklusjon.
De er i denne saken anonymisert ved kallenavn.
Våger ikke å melde seg ut
Medlemmene kalles for PIMO, («Physically in - Mentally out»), som betyr fysisk inne, men mentalt ute.
PIMO i Jehovas vitner
PIMO er forkortelsen for «Physically in - Mentally out», som betyr fysisk inne, men mentalt ute.
Begrepet betegner medlemmer som ikke er aktive i det hele tatt eller som bare er litt aktive på møter og i vitnetjeneste.
I Jehovas vitner er man regnet som aktiv hvis man rapporterer at man har deltatt i vitnetjenesten minst en gang per halvår og deltatt på møter.
Hvis man slutter å banke på dører, vil man etter et halvt år bli registrert som inaktivt medlem.
Lukk faktaboks
Utvid faktaboks
Begrepet betegner medlemmer som ikke er aktive i det hele tatt eller som bare er litt aktive på møter og i vitnetjenesten.
Her er deres historier:
«Elin»
– Vi likte hverandre veldig godt, og han ønsket å bli et medlem i Jehovas vitner, men siden han ennå ikke var medlem, så var det ikke tillatt for oss å være kjærester, forteller Elin.
Den forbudte kjærligheten fikk konsekvenser.
– Plutselig forsvant vennene mine på Instagram. De sluttet å følge meg eller så fjernet de meg. Når de så at jeg svarte i en chat om en sammenkomst, så forlot alle chatten, sier hun.
– Hvordan opplevde du det?
– Det bygget seg opp og ble til slutt for mye for meg. Jeg fikk et sammenbrudd på jobb og ringte til mamma, som kom og hentet meg. Da jeg kom hjem, satt jeg i stuen og hyperventilerte. Jeg måtte få beroligende medisin, forteller hun.
Hun er fortsatt medlem i Jehovas vitner, men skulle ønske hun kunne melde seg ut.
– Jeg er redd for å miste all kontakt med familien min, som fortsatt er aktive, sier hun.
«Arne»
– Jeg hadde vært medlem i Jehovas vitner i 30 år, da jeg ble utsatt for en hard og ukjærlig behandling av de eldste i menigheten. Den ubehagelige opplevelsen gjorde at jeg begynte å søke etter litteratur om Jehovas vitner som var skrevet av tidligere medlemmer, forteller Arne.
Å lese litteratur som retter kritisk søkelys mot trossamfunnet får konsekvenser.
– Har du slik litteratur hjemme, så er det eksklusjonsgrunn, sier han.
I all hemmelighet, leste Arne boken «Samvittighedskrise» av Raymond Franz. Forfatteren var del av det styrende råd i 15 år før han ble utstøtt.
Det styrende råd består i dag av ti menn som utgjør toppledelsen i trossamfunnet.
– Jeg husker at jeg tenkte: Jeg har blitt ført bak lyset. Da kom jeg selv i en samvittighetskrise og visste at det jeg hadde trodd på, ikke var sant.
Arne trappet ned aktiviteten i Rikets Sal og sluttet i vitnetjenesten, men kunne likevel ikke melde seg ut, da dette vil medføre at han mistet all kontakt med barn og barnebarn.
I dag lever Arne et dobbeltliv.
Han er medlem av et trossamfunn som han egentlig ikke ønsker å bli forbundet med.
– Hadde det styrende råd endret eksklusjonspraksisen, ville jeg ha meldt meg ut på dagen, sier Arne.
«Olav»
– Jeg var eldste i menigheten i flere år. En stund etter at jeg hadde sluttet som eldste, kom jeg opp i en rettslig tvist der organisasjonen skulle bistå. De eldste ble involvert som meklere, men jeg følte meg urettferdig behandlet, forteller Olav.
At eldste mekler i juridiske saker, er en vanlig praksis i trossamfunnet.
Den ubehagelige situasjonen endte med at Olav søkte litteratur utenfor trossamfunnet og ble overbevist om at han ikke lenger trodde på Vakttårnets lære.
I dag har Olav sønner som er aktive forkynnere i Jehovas vitner.
– Vi har normal kontakt. Men vi kan ikke snakke om tro, det er elefanten i rommet. Skulle jeg melde meg ut av trossamfunnet, så ville de ha kuttet kontakten med meg. Så det kan jeg ikke gjøre, sier Olav.
«Anne og Harald»
– Jeg husker vi passet nøye på at ingen fra Jehovas vitner oppdaget oss, forteller Harald.
Han og kona stod utenfor stemmelokale for å avlegge sin stemme for aller første gang.
Ekteparet hadde vært medlemmer av trossamfunnet hele sitt voksne liv, men sluttet å tro på budskapet til Vakttårnet.
Så kom dagen da de skulle gjøre noe som ikke er tillatt i Jehovas vitner, å stemme ved valg.
– Da vi kom ut i bilen, kjente jeg på en enorm lettelse. Det var en deilig følelse å for første gang i livet ha brukt min stemme som norsk statsborger, forteller Anne.
De er begge fortsatt medlemmer i Jehovas vitner, selv om de har sluttet å tro på budskapet fra Vakttårnet.
«Ingrid»
– Jeg har alltid vært veldig sosial og huset vårt var fullt av venner og familie fra menigheten. Men da vi sluttet å gå på møter, ble det tomt, sier hun.
Ingrid er bestemor, men har i dag begrenset kontakt med barnebarn.
Hun skulle ønske at familien kunne ha normalt fellesskap og beskriver tapet som smertefullt.
– Det er en enorm belastning å bli sosialt ekskludert på den måten, sier hun.
«Svein»
– Mange synes det er plagsomt å være et kvasimedlem. De orker det ikke og melder seg ut. Jeg anbefaler å bli stående.
– Hvorfor?
– Hvorfor skal menigheten få en grunn til å ekskludere meg? Man kan bestemme seg for hva man tenker og mener i sitt indre uten å opplyse andre om det. Jeg har meldt meg ut i mitt indre. Det er bra nok for meg, sier Svein.
– Hva ville ha skjedd hvis du meldte deg ut?
– Da ville den kontakten ha opphørt. Hvis jeg tok et formelt skritt og sa at jeg trakk meg, så ville det blitt helt stopp.
«Sigrid»
– Jeg ble født inn i Jehovas vitner, men da jeg ble eldre, klarte jeg ikke å følge reglene, så folk trakk seg unna. Men det var jo den tiden, da jeg trengte folk aller mest, forteller Sigrid.
Hun opplevde at folk i menigheten så på henne som «farlig omgang», ettersom hun ikke levde slik organisasjonen lærer.
– Da skjønte jeg hvor mye frykt det er der inne. De våget ikke å ha kontakt med meg.
Etter hvert begynte hun å interessere seg for hva andre trossamfunn lærer. Hun besøkte andre menigheter og studerte Bibelen på egen hånd.
– Til slutt var det så mye som jeg var uenig i at jeg ikke lenger trodde på budskapet til Vakttårnet.
Sigrid beskriver seg som en kristen, men har fått et nytt syn på Jesus og forholdet mellom tro og gjerninger. Hun skulle ønske hun kunne melde seg ut.
– Men jeg er så redd for å miste familien min. Det føles urettferdig, sier hun.
Derfor praktiseres sosial utfrysning
I Jehovas vitner blir man ikke bare ekskludert fordi man ikke vil omvende seg fra sine synder. Man blir ekskludert for å melde seg ut.
Det er to hovedgrunner til dette:
Eksklusjonen skal få den utstøtte til å tenke over sin synd og kjenne på smerten ved at han eller hun har mistet sitt sosiale nettverk og dermed ønsker å søke tilbake til fellesskapet.
Eksklusjonen skal beskytte de aktive medlemmene, så de ikke blir påvirket negativt av de ekskluderte.
Jehovas vitner kaller eksklusjonspraksisen for en kjærlig ordning.
Hjelper utstøtte
Hilde Langvann er leder av Hjelpekilden Norge, som ble opprettet av tidligere medlemmer av Jehovas vitner.
Hun forteller at de fleste som tar kontakt, er medlemmer eller tidligere medlemmer av trossamfunnet.
– Det er eksklusjonspraksisen som er hovedtema for de mange som lider av brutte relasjoner og familiebånd. Det handler for eksempel om å ikke bli bedt i søskens bryllup, eller barn som ikke får bli kjent med sine besteforeldre, sier Langvann.
Hjelpekilden har også opprettet en lukket Facebook-gruppe med over 500 medlemmer.
– Gruppen består av både inaktive medlemmer og tidligere medlemmer av Jehovas vitner, forteller hun.
Her kan de snakke fritt om sine erfaringer fra trossamfunnet.
Fersk rapport om barn
Langvann står dessuten bak den ferske rapporten «Når tro og barndom kolliderer», der flere stemmer fra ekskluderte i Jehovas vitner kommer til orde.
Rapporten handler om barn fra lukkede trossamfunn, som har blitt kastet ut hjemmefra.
I arbeidet med rapporten gjennomførte Langvann en workshop med 20 personer, og i tillegg intervjuet hun 10 personer.
– De fleste jeg har intervjuet har bakgrunn fra Jehovas vitner, selv om dette ikke er nevnt spesifikt i rapporten, sier Langvann.
– Bokstavtro
Hun forteller at det finnes flere eksempler på tenåringer som har blitt kastet ut etter å ha blitt ekskludert.
– Noen er så bokstavtro at de tenker at man ikke kan spise ved samme bord som en motstander av Gud og dermed kaster dem ut. Andre har holdt ekskluderte barn hjemme til de blir 18 år, så må de ut, forteller Langvann.
De verste eksemplene handler om tenåringer som har endt opp i rus og prostitusjon, som følge av blant annet eksklusjon.
Dagen har bedt ledelsen i Jehovas vitner i Norge om å svare på hvorfor man blir ekskludert for å melde seg ut. Vi har også spurt om hvordan medlemmene har «fri utmeldelse» når kostnaden ved utmelding innebærer at man ikke får ha kontakt med barn, barnebarn og besteforeldre? Jehovas vitner har ikke besvart vår hendvendelse.
Lever dobbeltliv i Jehovas vitner – våger ikke å melde seg ut i frykt for å miste kontakten med familien
Publisert
Sist oppdatert
Vi har blitt gjort oppmerksomme på at ikke alle får lest denne saken i appen. Dersom dette også gjelder deg, kan du leses denne spesialen på Dagen.no. Du kan også trykke på «fallback» (kun for iPhone) for å få opp saken.
