PINSEKARISMATIKERE: Høgskolelektor William Grosås synes det interessant at moderne pinsekarismatiske forskere lar seg inspirere av Simeon den nye teologen.

Lidenskapelig munk sjokkerte selvtilfreds kirke

Over tusen år etter sin død fortsetter han å inspirere mennesker som vil omvende seg fra synd og erfare Guds nåde.

Publisert Sist oppdatert

Forfatterskapet til Simeon, med tilnavnet «den nye teologen» er preget av ramsalt oppgjør med åndelig forfall og uvanlig dristige skildringer av Guds kjærlighet.

– Dette er fyrstikker og krutt. Her er det sprengstoff, sier førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen i en episode av podkasten Ulest – kristne klassikere.

I syndens mølje

Simeon (947-1022) kom fra en aristokratisk familie i Konstantinopel. Som ung voksen gjorde han sterke gudserfaringer, men ga etter for fristelsen til å bli hovmodig.

Ulest - kristne klassikere

Podkast som tar for seg én tekst fra hvert århundre av kirkens historie.

Førstelektor Peder Solberg og høgskolelektor William Grosås samtaler med journalist Tore Hjalmar Sævik.

Podkasten er et samarbeid mellom NLA Høgskolen og Dagen.

Alle episodene er fritt tilgjengelige på Spotify, iTunes og andre plattformer som leverer podkast.

Han henga seg til et liv som han beskriver som syndig i verste forstand. I etterkant omtaler han seg som en prostituert og en drapsmann.

– Han beskriver hvordan han har vært i syndens mølje, men gjennom syndsbekjennelse har fått erfare Gud, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.

De åndelige idealene sine fikk han innprentet i kontakt med en åndelig veileder som ble regnet for å være noe eksentrisk: Simeon Evlabas.

«Ingen frelse utenfor brudekammeret»

Etter omvendelsen ble Simeon den nye teologen abbed i et kloster i Konstantinopel. Livet der var preget av de samme idealene som han selv hadde erfart som livgivende. Konkret og regelmessig syndsbekjennelse var nødvendig for å erfare Guds kjærlighet.

Den guddommelige kjærligheten beskriver han i vendinger som provoserte. For det meste skrev Simeon hymner. En samling av disse på engelsk har fått tittelen «Divine Eros».

– Simeon understreker at Gud elsker oss med en lidenskapelig kjærlighet, sier Grosås.

Det spissformulerer han slik: Det finnes ingen frelse utenfor brudekammeret, altså der et ektepar kommer sammen.

– Han mener at hvis du ikke har erfart Gud, så er du ikke kristen, sier Grosås.

Munken avviser at den guddommelige kjærligheten er kjølig og abstrakt, men tvert imot overgår alt mennesker kan erfare av annen lidenskap.

– Alle Simeons syndige begjær slokner i erfaringen av at Gud fyller alt dette, sier Solberg.

Krav om overgivelse

Kirkeledelsen på hans egen tid reagerte på den dristige billedbruken hans.

– Dette var uhørt, påpeker Grosås.

Det forklarer han med at kirken på denne tiden opplevde å ha stor selvtillit. Den var godt samkjørt med Det bysantiske riket, som var det mektigste i verden. Og den var sikker på at den forvaltet alt den trengte av åndelige ressurser gjennom sin forståelse av Bibelen og arven fra de store tenkerne i kirkehistorien.

Simeon mente på sin side at kirken var selvtilfreds og brøt med et helt grunnleggende krav fra Jesus selv: En kristen og en kirke må overgi hele seg til ham.

– Han er helt vanvittig krass i sin kirkekritikk, sier Solberg.

I skarpe vendinger tar Simeon oppgjør med korrupsjon, maktsyke og lunken tro.

Bitende angrep

Tordentalen gjør ham upopulær i kirkeledelsen. De prøvde å få ham erklært som vranglærer, men Simeon nekter å bøye av. Han blir reddet av at han selv har mektige venner.

– Han kommer med bitende angrep på dem som tror at de kan tenke masse teknisk riktige ting om Gud uten å ha erfart ham, sier Solberg.

De radikale kravene til syndsbekjennelse i klosteret bidrar til å gjøre Simeon upopulær også blant munkene. Det topper seg i at de gjør opprør mot ham og fordriver ham slik at han må flytte til et annet kloster. Der dør han av dysenteri en del år senere.

Inspirerer pinsekarismatikere

Selv om Simeon var omstridt i sin samtid og sin nære ettertid, er han blitt bedømt som et åndelig forbilde av mange i ettertiden.

Både Solberg og Grosås mener en av grunnene til dette, var at han maktet å forene det faste og det frie, eller det prestelige og det profetiske.

– Det er en del interesse for ham blant moderne pinsekarismatiske forskere, påpeker Grosås.

Han viser til at disse er opptatt av flere av de samme dimensjonene ved gudslivet som Simeon.

Tilnavnet «den nye teologen» var i utgangspunktet ment nedsettende. Med tiden er det likevel blitt oppfattet som en hedersbetegnelse fordi han kom med viktige bidrag til hva gudserfaring er og hvorfor den har så stor betydning for alle kristne.

De to episodene om Simeon den nye teologen kan du lytte til på Spotify, iTunes og andre tjenester som leverer podkast.

Powered by Labrador CMS