Livets store mysterium
Er det vitenskapelig problematisk at det ikke utgjør noen prinsipiell forskjell om Gud inngår i ulike verdensanskuelsers forutsetning eller ikke?
Professorene Kjell Tveter og Jarl Giskes meningsutveksling angående livets begynnelse og utvikling er tankevekkende. Til tross for at de er fundamentalt uenige om hvordan livet har utviklet seg, synes de enige om at det må ha oppstått en eller annen gang i mer eller mindre fjern fortid. Dette tyder på at begge bygger sin livs- og menneskeforståelse på en universell forutsetning som medfører at hverken livet eller universet er evigvarende. Dessverre er ingen av forutsetningene gjengitt i meningsutvekslingen.
Av meningsutvekslingen fremgår likevel at Giskes livs- og menneskeforståelse følger av Darwins evolusjonsteori. Det har ennå ikke lykkes meg å finne ut hvilken universell forutsetning denne bygger på. Den vitenskapelige tenkemåte og metode som teorien er et resultat av, tyder på at det kan dreie seg om en aristotelisk grunnsetning. Da jeg er usikker, blir jeg takknemlig om Giske vil hjelpe meg. Av meningsutvekslingen fremgår også at Tveters livs- og menneskeforståelse følger av kosmogonien eller skapelsesberetningen i 1 Mos. 1. Dennes forutsetning til universell livs-, menneske- og kausalitetsforståelse er: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Til sammenligning inngår ikke Gud i Aristoteles’ forutsetninger til universell livs-, menneske og kausalitetsforståelse. Det samme kan med sikkerhet sies om forutsetningen som ligger til grunn for Descartes’ analytiske geometri og vitenskapelige metode. Dermed også Einsteins spesielle og generelle relativitetsteorier samt Big Bang-teorien. Denne som tilsier at før universets begynnelse fantes bare en ubegripelig stor energimengde. Innestengt i et nærmest like ufattelig lite volum. Det nærmeste man kan komme «et allmektig intet» – spør du meg!
Annonse
Er det vitenskapelig problematisk at det ikke utgjør noen prinsipiell forskjell om Gud inngår i ulike verdensanskuelsers forutsetning eller ikke? Både en som oppfatter Gud som et universelt individ eller en singularitet – også i Bibelens skapelsesberetning – og en som utelukker Guds eksistens, tror at universet og livet må ha oppstått på ett eller annet tidspunkt i mer eller mindre fjern fortid. At hverken universet eller livet kan være tidløst eller evigvarende med andre ord. I praksis virker dette uproblematisk for begge kategorier av «troende» – både i tanke, ord og gjerning. Også når det gjelder forståelsen av mennesket.
Slik er det ikke for en som tror at livet er noe evigvarende, og at Bibelens Gud er en tidløs universell treenighet i seg selv – bestående av Faderen, Sønnen og Helligånden – slik Jesus gjorde. Jesus og hans samtidiges prinsipielt ulike gudsforståelse mer enn antyder at de tolker den bibelske skapelsesberetningens forutsetning – «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» – forskjellig. Flere av Jesu utsagn kan tyde på at han – i motsetning til samtidens fagkyndige og folk flest – oppfatter Bibelens grunnsetning som et hel(het)lig uttrykk for at Gud er universets og livets evige opprettholder og fornyer.
Om jeg forstår Jesus rett, er Gud noe som virker til at himmelen og jorden – to universelt komplementære størrelser – som på ett og samme tidspunkt hverken kan bli en størrelse eller ingen overhode. Slik forstått samsvarer Bibelens grunn- eller forutsetning i hovedsak og grunnprinsipp med den euklidske geometriens: «Helheten er større enn delen.» Også når delen er lik summen av delene med andre ord. At det til enhver målbar størrelse i rom og tid alltid finnes en komplementær størrelse, er Heisenbergs usikkerhetsrelasjon et vitenskapelig uomtvistelig bevis for. Også for at de to målbare størrelsene forholder seg til hverandre på en måte som gjør at det umulig å bestemme begge helt nøyaktig samtidig.
