Lys i mørket

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Joh 1,5

Mørketida er over oss. Selv i mitt område sørøst i Norge, er det meste av tiden mørk. Da kommer lyset desto bedre fram: lysene som er hengt opp i vinduer, på trær, i gater. I den mørke førjulstida er vi omgitt av mer lys enn noen gang ellers i året. Kjører du i et mørkt landskap og nærmer deg en by, er det umulig å ikke se skinnet fra lysene i byen. De farger himmelen oransje, før du ser en eneste lyskilde. Når du nærmer deg, ser du mer og mer at det oransje skinnet kommer fra hus som hver og en er et lyspunkt.

I sin tale, Bergprekenen, snakker Jesus om at en by som ligger på et fjell ikke kan skjules. Han sammenligner lysskinnet fra byen med hvordan vi kan være lys for menneskene rundt oss. Ikke for å lyse på noe eller noen for å finne eventuelle feil, eller for å avsløre det ene eller det andre, men «for at menneskene skal kunne se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen.»

Vår verden er til tider mørk. Mørketid er en ting. Men det er også mørkt i form av vonde ting som skjer. Krigen i Ukraina er det verste eksempelet i vår del av verden nå for tiden. I tillegg er det jordskred i Italia, sultkatastrofe i Afrika, klimakrise og priser som øker – og ulike små og store kriser på individnivå. Mørkt.

Når det skjer så mye vondt på en gang, kan man kjenne på en håpløshet, mørke. Men jeg har lyst til å rope ut: La oss ikke gi opp. Jeg kjenner jeg blir trassig, og nekter å la all uro ta fra meg troen, håpet og kjærligheten.

For midt i dette mørke finnes lyspunkt! Det finnes så mye kjærlighet mellom mennesker. Det finnes så mye glede og håp blant både små og store. Midt i nød og smerte kan vi både se, erfare og være mennesker som støtter hverandre og som kan være medlidende i hverandres situasjoner. Når jeg erfarer det, gjør det noe med meg. Jeg blir dypt berørt av hvordan mennesker mobiliserer og kjemper til det ytterste for om mulig å redde noen.

Nylig hørte jeg om noen fra Europas fattigste land, Moldova, som samlet inn klær og mat, og kjørte til fronten i nabolandet Ukraina for å hjelpe dem som har det enda verre enn dem selv. Mennesker som selv nesten ikke har noe, men som likevel deler. Det beveger meg når jeg hører om mennesker som strekker seg så langt for andre. Slike mennesker er som byer på et fjell: de lyser opp så andre kan se de gode gjerningene de gjør og prise deres Far i himmelen.

Gud har skapt oss med en enorm overlevelseskraft og vilje til å gjøre noe for andre. Det forteller meg mye om menneskets verdi. Det gir meg tro på at vi vil stå sammen når det røyner på, og på at Gud vil gi oss kraft og mot til å gjøre det. Det gir meg håp for fremtiden. Det viser meg at kjærligheten er standhaftig og tåler mye, ja alt, faktisk.

Jeg akter å holde fast på Lyset – troen, håpet, kjærligheten – midt i mørket. Det kan virke som om håpet ikke lenger lever, som om troen har fallert og som om kjærligheten har sviktet. Men det er ikke sant. Jeg sier det på trass: det har ikke sviktet! Troen, håpet og kjærligheten lever, og jeg akter å holde fast i det. Når hver av oss tar små og større valg som fører oss i retning av nettopp de tre, vil vi kunne bidra til at de vil fortsette å leve der vi er. Da vil vi kunne være som den byen på et fjell.

Om få uker er det jul. I den aller mørkeste tida skal vi nok en gang feire at Lyset, Gud selv i barnet Jesus, kom til jorden. Og Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det lyset kan vi gi videre ved å dele tro, håp og kjærlighet der vi er. Da er vi byen som ikke kan skjules, fordi de gode gjerningene Gud legger klar for oss å gjøre, vil være som et lys for menneskene. Da er vi med og bringer Lyset videre, slik at stadig fler får erfare både tro, håp og kjærlighet, og vi sammen kan prise vår Far i himmelen.

God advent!