Maria og Amina - om en tro midt i kaos

Maria må ha forbannet den romerske folketellingen mens hun satt høygravid på eselryggen på vei til Betlehem. Kanskje hun prøvde å forberede seg på hva hun skulle svare funksjonærene som skulle ha hennes navn og sivilstatus inn i registrene. Overalt pustet skammen henne i nakken.

Hun var åpenbart på vei til å bringe en ny skattebetaler inn i verden, men hadde ingen vigselspapirer å vise til. Etter møtet med engelen ni måneder tidligere, hadde kaos og usikkerhet fulgt henne. Nå førte storpolitiske beslutninger til at de siste ukene av svangerskapet ble enda mer strabasiøse og utenfor hennes kontroll.

For mennesker på flukt i Midtøsten i dag, er det lett å kjenne et nært slektskap til Maria. Midt i krig og kaos forteller mange om drømmer og syner, med en klar invitasjon til å nærme seg Jesus. Og mange tar, like modig som Maria gjorde det, imot denne umulige utfordringen.

Syriske Amina møter Jesus i en drøm etter at hun og familien hennes hadde flyktet til Libanon. Etter hvert klarer hun ikke å skjule for sine nærmeste at hun bærer på en hemmelighet. Den synes ikke på figuren hennes, men vil uansett en dag bli oppdaget.

Å oppsøke en kristen menighet er omtrent like skamfullt som å bære frem en annen manns barn. Hun er i ferd med å svikte sine nærmeste på en svært intim måte. Spørsmålene er langt større enn vissheten, likevel kan ikke Amina slippe taket i sin nye lengsel etter Jesus.

Hva fikk Maria til å holde ut? Slektningen hennes, Elisabet, må ha vært redningen. En som skjønte det uforståelige og fantastiske, og som selv bar på et underfullt barn. For Amina er også fellesskap med andre kvinner livsviktig.

I et beskjedent lokale møtes damer som henne, mange er flyktninger, alle omgitt av håpløse omstendigheter og overlatt til storpolitiske beslutninger utenfor deres kontroll. Og de ber om at Jesus må endre hjertene til deres menn og familiemedlemmer, på samme måte som Josef fikk forstå sannheten om Maria i en drøm.

Hvorfor kom Jesus inn i vår verden omgitt av skam, kaos og håpløshet? Det virker mildt sagt dårlig planlagt og tilrettelagt. Og det skurrer i møte med mine forventninger om en friksjonsfri og ryddig julefeiring, og et liv med kontroll og ting på stell.

Men for Amina gir det en instinktiv gjenkjennelse. Hvis Guds sønn utholdt de samme forholdene som hennes barn lever under i en sølete flyktningleir, da er han verdt å følge. Også når prisen blir høy.