Meditasjon har gått fra tabu til trend

Hun gleder seg stort over at protestantiske kristne nå våger seg ut på dypere åndelig vann. Med rosenkransen i hånd foredro hun i går i Centralkirken i Oslo for en konfesjonelt sammensatt forsamling om sitt aktive liv i stillhet ved Lunden kloster.

Omkring 100 deltakere var med på symposiet som markerte slutten på arbeidet med organisasjonen Areopagos´ meditasjonsprosjekt.

Sprer meditasjon

Hovedmålet har vært at meditasjon skal bli viden kjent og godkjent – eller «å alminneliggjøre meditasjon som kristen trospraksis og gjøre meditasjon i kristen tradisjon tilgjengelig for folk flest», som det står i rapporten som ble lagt fram i går. Ett av delmålene har vært å «gjøre de kristne meditasjonstradisjonene relevante i dagens søking etter livsmestring, -mening og fordypning». Et annet er å motivere kirkesamfunn, kristne organisasjoner og institusjoner til å bruke meditasjon i sitt arbeid.

Det siste har man bare delvis lykkes med, ifølge Tore Laugerud som har skrevet sluttrapporten etter tre års arbeid. Han sier det har vært lett å samle folk om temaet meditasjon i det offentlige rom, og det er blitt møtt med interesse ved kristne utdanningsinstitusjoner.

– Det er vanskeligere å komme inn i menigheter og i kristne organisasjoner, fastslår han i rapporten og mener det ikke har skjedd store forandringer.

– For kirken og menighetene faller meditasjon ned som en ny aktivitet ved siden av alt det andre. Bispemøtet har ikke begynt å drøfte bønn og meditasjon, og det er ikke en sak på Kirkemøtet, konstaterer han.

LES: Kristne søker til omstridt meditasjon

Han mener Den norske kirke fortsatt er preget av reformasjonen som la vekten på å lytte til Ordet utlagt i prekener. Men han mener mye sådd og noen frukter kan ses, særlig på grasrotnivå gjennom informasjon, kurs, retreater, lederopplæring og meditasjonsgrupper.

I stillhet

Dominikanernonnen Anne-Lise Strøm ved Lunden kloster jobber i «den kontemplative bransjen», som hun selv sier det. Hun har sett store endringer skje i kirkelivet på dette feltet.

– Ved klosteret lever vi et liv som er viet til bønn. Det gjør vi på heltid. Dette er vårt fokus og til enhver tid vår prioritering. Vi er på samme tid tilbaketrukket og midt i samfunnet, sier hun til Dagen.

– Vi søker Gud av hele vårt hjerte og sinn. Lesning av Guds ord og meditasjon fører oss fram til kontemplasjonen som er en gave fra Gud. Da kommer vi inn i en stor stillhet hvor Gud er fullt nærværende, og vi blir ett med ham, sier Anne-Lise Strøm som kaller det hun beskriver, en nådegave.

BUDSKAPET: Da troen møtte teologien

– Vi lever i en tid der teknikk, elektronikk, stress og uro overtar. Man risikerer å miste seg selv, troen på hvem man egentlig er og hvem den andre er. For å innhente vår sjel, må vi søke stillhet, prøve å leve et liv i en rytme med det vi har skapt for.

– Hva tenker du om at alle slags protestanter også omfavner dette nå?

– Jeg tenker at dette er helt naturlig, for vi tror på den samme Gud, sier hun og avslører sin store beundring for Martin Luther som skriftlærd og salmedikter. Reformaterens salmer runger ofte i nonnenes kloster, og slik han er blitt stueren der, er meditasjonen blitt akseptabel utenfor klosterveggene.

Tabu

– Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve dette i en protestantisk sammenheng. Da jeg ble katolikk for 60 år siden, var meditasjon tabu, sier nonnen før hun må avbryte fordi hun skal foredra om rosenkransen. Vi rekker akkurat å ta bilde av henne med den lille, hvite kransen hun har i hånden, og den store, brune som nonnene bærer med seg om livet dag og natt.

Å stilne

Metodistpresten Hilde Sanden-Bjønness er av dem som de siste 14-15 årene har åpnet sin hjertedør på vidt gap for kontemplativ meditasjon – der stillheten vinner over tankene og hodet får hvile. Hun er sågar midt i et bokprosjekt om dette, og sa ja til å være med i Areopagos´ meditasjonsprosjekt.

Så sant det lar seg gjøre, mediterer hun to ganger daglig, om morgenen og på ettermiddagen.

– Det kontemplative handler om å stilne og å la Gud få styre prosessen. Da er ikke jeg den som er aktiv i mitt hode eller konsentrerer meg om en tekst eller et prosjekt, men jeg blir stille for Gud.

Gjennom kontemplativ bønn mener hun at hun oppnår hvile.

– Det er faktisk ikke jeg som jobber, men Gud, sier hun til Dagen.

Når kroppen er blitt vant til denne meditasjonens rytme, vil den «be» om meditasjon, mener hun.

– Noen vil spørre om ikke Ordet er godt nok hvis du vil høre Gud tale? Er det en motsetning her?

– Ordet, ble ikke det kjøtt og blod da Jesus kom? spør Sanden-Bjønness.

LES OGSÅ: Ble skremt og fikk mareritt av «satan-mantra»

Hun mener Ordet av mange er blitt omgjort til skrift og bokstav, setninger og tanker.

– Ordet ble kjød, og når Gud implanterer det i oss, må det bli kjøtt og blod i meg. Jeg er Guds sendebud, og det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg, som Paulus sier. Da får Gud hender og føtter, sier hun og viser til både til Moses og Jesus, men også til kirkefedrene som levde avsides i årevis nettopp for å søke stillheten og la Gud tale.

– Kan det oppstå en motsetning til Skriften?

– Jeg tror ikke det. Møter du denne kilden, vil du lese Bibelen på en ny måte, finne mange flere lag når du leser og oppdage hva det faktisk handler om, sier Sanden-Bjønness.

Befruktende

Pinsevennen Anne-Lie Andersson har i flere år vært med i bønnearbeidet i Filadelfiakirken. Nå leder hun sektoren. I går var hun med i panelet hos sine metodistiske naboer i St. Olavs gate.

Hun forteller til Dagen at hun selv aktivt bruker den såkalte Jesus-meditasjonen som Edin Løvås introduserte og som er i bruk av mange.

– Hvor ligger vekten i hverdagens bønneliv for deg, på bønn eller meditasjon?

– Jeg vil si den ligger på bønn. Men jeg bruker en bredde av former, enten stille bønn, forbønn, takkebønn, lovsang eller bønn fra Ordet, altså at jeg ber ut fra en bibeltekst, sier hun og forteller at hun ofte også bare sitter still og prøver å la sansene falle til ro så Bibelens ord får tale og Jesus kommer i fokus.

I stillheten legger hun vekt på å være i Guds nærvær. Men nettopp da kan det som kommer opp i tanken, lede til en bønn.

– Meditasjon er ingen klassisk pinsesjanger?

– Nei, kanskje ikke. Men i mitt liv, og i menighetens, har vi bredden. Vi ber tidebønner regelmessig, og min erfaring er at når vi bruker det liturgiske, er det også helt avgjørende å kombinere det med de frie bønnene. De to bønneformene befrukter hverandre, sier Andersson.