Men du førte oss ut og ga oss overflod

«For du har satt oss på prøve, Gud, og renset oss, som de renser sølv. Du lot oss gå i garnet og la en bør på våre hofter. Du lot mennesker fare fram over våre hoder, og vi måtte gå gjennom ild og vann. Men du førte oss ut og ga oss overflod.» (Salme 66,10–12)

Ja, vi vet at Gud prøver oss, og vi vet også at Gud har en positiv mening med det. Likevel er det lett å bli motløs, for å ikke si bitter, mens det står på – enten vi blir prøvd på den en eller andre måten. Men la oss også legge oss på hjertet den siste delen av det vi siterte ovenfor:

« … du førte oss ut og ga oss overflod.»

Gud kjenner oss, og Han prøver oss ikke over evne. Enda en gang vil Han «føre oss ut», og det venter både lindring og velsignelse lenger framme. Dette er en velsignelse av en slik art, at vi hadde ikke fått del i den om vi ikke hadde vært inne i prøvelsens ildovn. 

Vår tro er blitt styrket, og vi har sett at den holder. «Om ikke livet ga problemer, da kunne jeg ikke vite at troen seirer gjennom alt», heter det i en av Andraè Crouch sine sanger.

Etter hvert vil da også troen lære oss å løfte blikket vårt utover og oppover fra oss selv til Jesus. Får troen oss til å holde blikket der, overgitt til Ham, blir vi også gjort i stand til å takke – også for prøvelsen. Da kan det også skje at vår munn vil bryte ut i lovprisning, og oppdage at det er dyp velsignelse i å prise Herren – Han som har lovt at alle ting skal tjene dem til gode som elsker Ham.