Men jeg blir alltid hos deg

Tittelen er hentet fra Salme 73,23–24, og hele skriftordet lyder slik: «Men jeg blir alltid hos deg. Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du meg i herlighet.» (Salme 73, 23–24)

Det er Asaf som kommer med denne skjønne bekjennelsen. Han hadde grunnet over at det tilsynelatende gikk de ugudelige mer vel her i livet enn de som tjente Herren. Dette ser ut til å ha skapt tvil hos ham, tvil på Guds godhet og rettferdighet. 

Han sier selv: «Nær hadde mine føtter snublet, på lite nær hadde mine trinn glidd ut» (vers 2). Men så får han legge tvilen bak seg da han går «inn i Guds helligdommer og gir akt på deres (de ugudeliges) endeligt». 

Gud viser han at Hans vei er den beste, selv om Herren må føre oss inn på kronglete stier i blant, for Herren går selv med. Og så ærer Asaf Herren med sin trosfylte bekjennelse i vers 26: «Vansmekter mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.»

Og Gud er også en god Herre å tjene. I Salme 103 sier David blant annet: «Som en far forbarmer seg over sine barn forbarmer Herren seg over dem som frykter ham, for han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv» og «Hans miskunn er fra evighet til evighet av» (vers 17).

Som Asaf er også David klar over at Guds vei kan være tornefull og farlig. Men han sier: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for du er med meg, din kjepp og din stav de trøster meg.» (Salme 23,4)

Legg ditt liv trygt i Hans hånd.