Menighetene som driver kino, skoler og konferanseutleie

Etter flere år på leit etter nye lokaler, kjøpte Tønsberg Frikirke kinoen på brygga i 2012. I inngangspartiet henger plakatene til de siste filmene som går på kinoer flest. På turnéen i anledning Dagens 100-årsjubileum er siste stopp Vestfold og Norges eldste by.

Kinoen drives av eg eget selskap som menigheten eier.

– Det var aldri et tema for oss å drive kristen kino. Kinoen må få lov til å være det den er, uten at vi som menighet skal holdes ansvarlig eller tas til inntekt for virksomheten, sier hovedpastor Morten Edvardsen.

Han legger ikke skjul på at enkelte valgte å forlate menigheten fordi de hadde problemer med de nye lokalene, men registrerer at de fleste synes det er en akseptabel løsning.

Ikke kristenkino

Den største kinosalen blir brukt til gudstjenester.

– Det er et glimrende lokale å undervise i. Jeg har øyekontakt med alle, smiler Edvardsen, som står og ser ut rekkene med polstrede stoler som skråer ned mot scenen.

Rundt 200 kommer på en vanlig gudstjeneste. Totalt har menigheten cirka 450 medlemmer.

– Er det ikke et paradoks at dere tjener penger på filmer som dere vil advare folk mot å se?

– Jeg kan parere den med at vi ikke tjener så mye på kinoen, sier Edvardsen.

– Vi lever med en type pragmatisme som gjør at vi har hensiktsmessige lokaler.

– Opplever dere at lokalene bygger bro til mennesker utenfor menigheten?

– Vi jobber med det. Vi erkjenner at vi som mange menigheter lett blir introverte, men bygningen minner oss om at vi hører til en større virkelighet.

Alt på to dager

Tidligere hovedpastor Jan Helge Frøen forteller at særlig ungdommene hadde store forventninger til at lokalene skulle trekke flere mennesker til menigheten. Effekten ble ikke umiddelbart så sterk som de hadde trodd.

– Tenker man kirkevekst, skjønner man hvorfor. Da handler det først og fremst om hvilken livsstil jeg har blant mine ikke-kristne venner, sier Frøen.

Han forteller at det er et mål å sette menigheten bedre i stand til å snakke om troen sin med naboer og venner.

– Vi sluser alt menighetsarbeidet inn på to dager i uken slik at folk har tid til å delta på andre ting. Det er nok av menigheter som beslaglegger medlemmene sine hele tiden, sier Morten Edvardsen.

Driver samtalesenter

For Tønsberg Frikirke er diakoni et satsingsområde. Ikke minst er samtalesenteret viktig. Det har egne lokaler på loftet og hadde 579 unike brukere i fjor. På denne måten opplever menigheten også å få en bredere kontaktflate. De arbeider også med å få tettere dialog med det offentlige for å gjøre flere kjent med tilbudet.

Å styrke kontakten med kirkefremmede er noe av det Morten Edvardsen ser behov for å jobbe med som tidligere prest i Den norske kirke.

– Konfesjonelt er det ikke så stor forskjell på å være en konservativ teolog i Den norske kirke og å jobbe i Frikirken. Men som folkekirkeprest brukte jeg 80-90 prosent av tiden min på kirkelige handlinger. Nå hører det til sjeldenhetene at jeg som pastor møter menneskene som ikke er medlemmer, sier han.

Klar visjon

På den andre siden opplever han at det er lettere å bygge menighet i frikirkelig enn i folkekirkelig sammenheng.

– Å kunne jobbe målrettet og konsentrert med forkynnelse, bønn og åndelig veiledning er et stort privilegium, sier han.

Menigheten er av de mest karismatiske i Frikirken og legger stor vekt på tilbedelse og undervisning. Pastoren erfarer at de har fått en klar visjon fra Gud.

– Vi har en tydelig gudsrikedimensjon og er overgitt til kjærlighet til Gud og mennesker. Det gjør at hjertene våre vendes til Gud og hverandre. Vi har allerede vitnesbyrd om de første menneskene som trekkes inn i erfaringen av Guds kjærlighetsnærvær, sier Edvardsen.

Menigheten har pleid kontakt med blant andre Bethel i Redding, California og Roy Godwin fra Wales.

Egen bibelskole

Lette anslag fra en akustisk gitar og unge stemmer fyller et rom på loftet i lokalene til Tønsberg Frikirke. Dette er det eneste i huset som er innviet. «Here I am to worship», synger elevene ved Tønsberg bibelskole. Det er den eneste i sitt slag tilknyttet Den Evangelisk Lutherske Frikirke, men har en økumenisk profil.

– Den ble godkjent høsten 2016 for hundre elever, sier Edvardsen.

Så langt har elevtallet ligget på 10-15, men de tror og håper på vekst.

– Vi ser at vi får fram flere ledere enn vi selv trenger, og håper at vi kan velsigne andre menigheter og steder, sier Edvardsen.

Flaskehall ble kirkebygg

Langs innfartsveien til Tønsberg har pinsemenigheten Bykirken etablert seg i et moderne konferanselokale. Menigheten så dagens lys for 14 år siden. Menighetene Galleri G med bakgrunn i den pinsekarismatiske trosbevegelsen, og Smyrna, som tilhørte Den Frie Evangeliske Forsamling, la seg ned for å starte noe nytt sammen.

– Lokalene kjøpte Smyrna for 20 år siden. Det var egentlig en flaskehall, sier pastor Bent Ove Myreng.

Stor andel barn

Han byr på kaffe ute i foajéen. Inne i lokalet der det er gudstjeneste på søndagene, er det leid ut til eksamen denne dagen. Utleie er en viktig del av innteksgrunnlaget. Menighetens eiendomsselskap har også kjøpt et annet lokale like i nærheten.

– Vi har 270 medlemmer, og rundt 200 av disse ser vi jevnlig. En god søndag er vi opp mot 150. En tredel er barn og unge, sier pastoren.

Med et ungdommelig kulturelt preg setter han ekstra stor pris på de eldre som er med i menigheten.

– De er nesten de som heier mest, sier han.

Eldrearbeidet er begrenset.

– Grunnen til det er at de eldre er så mye med i menigheten, sier pastoren.

Hjelp på Facebook

Barneleder Annette Ellingsen har hovedansvaret for et omfattende arbeid for de yngste i menigheten, der ikke minst søndagsskolen er sentral. Der bruker de opplegget «Jesus hele livet» fra Pinsebevegelsens barne- og ungdomsarbeid.

– Etter hver søndag kommer det et resymé på en Facebook-gruppe som gjør at familier kan snakke om innholdet hjemme. Det har vært veldig positivt, sier pastor Myreng.

– Vi har også hatt foreldreskole med opplegg fra Bibelleseringen. Det hjelper til å snakke om ulike temaer som har med trosopplæring i hjemmet å gjøre. Det er viktig at foreldre blir trygge på at de er gode nok som de er, og tør å ta praten om slike spørsmål med barna, sier Ellingsen.

Pastoren forteller at de dessuten har hatt samlinger der foreldre med voksne barn deler erfaringer med kristen oppdragelse.

Inviterer kirkefremmede

I lokalene satser de ikke bare på kommersiell utleie, men også arrangementer som trekker kirkefremmede, ikke minst familier.

– Tidligere hadde vi eggjakt hvert år og har hatt et av Norges største Hallovenn-arrangementer. Det har vært over 2.000 besøkende, med stort og smått, sier Myreng.

Bykirken har også startet sin egen kulturskole.

– Fra nyttår vil vi tilby sponsede plasser for barn fra familier som har det trangt økonomisk, sier Ellingsen.

Nå har kulturskulen rundt 50 elever.

– Hvordan opplever dere at folk flest i Tønsberg ser på en karismatisk menighet?

– Noen kan si: Hæ, er dere pinsevenner? ler Myreng.

– Men det at vi er så synlige i byen, gjør at flere har et forhold til hvem vi er, legger han til.

Inkluderer elever

På Eik litt nord for Tønsberg ligger Granly skole og Granly kirke nesten vegg i vegg. Begge er eid av Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn. Norges eldste lutherske kirkesamfunn har hatt skoledrift som en helt sentral del av sin strategi helt siden starten i 1872.

Peter Johansen er både menighetsprest og skoleprest.

– Det er bare rundt 15 prosent av elevene som kommer fra DELK, men jeg tror elever opplever seg sett og ivaretatt. Det kommer elever hit som ikke har funnet seg til rette i den offentlige skolen, sier Johansen.

Nordlendingen har jobbet ti år som prest i Den norske kirke på Askøy utenfor Bergen og begynte i DELK i vår.

– Granly menighet har visse folkekirkelige trekk. For eksempel velger to tredeler av elever å bli konfirmert her, sier Johansen.

Det synes han er inspirerende med tanke på kontaktflaten han ellers kan savne fra folkekirken.

– Ellers kan en frimenighet fort bli et pleiehjem hvor vi tar vare på oss selv og våre egne, sier han.

Færre spenninger

Som folkekirkeprest lengtet han etter muligheter til å bygge menighet. Han opplevde å være i kontakt med mange mennesker, i alle mulige situasjoner, men at kontakten ofte ble kortvarig. Det teologiske spennet ble også vanskelig å leve med i lengden.

– Teologisk uenighet er én ting, men tidvis opplevde jeg at vi var på hver vår planet. Da er det vanskelig å se for seg hvordan vi skal finne en vei videre sammen.

Tålte motbør

Som konservativ prest havnet han flere ganger på forsiden av lokalavisen Askøyværingen.

– Det var interessante erfaringer. Som person er jeg veldig konfliktsky og vil ikke at noen skal ha noe å utsette på meg. Jeg var redd for å bli feid av banen av stygge kommentarer, men opplevde at jeg sto fjellstøtt. Det var åpenbart mye forbønn, men også mennesker som var uenige med meg og likevel ga uttrykk for at de satte pris på at jeg turte å stå for noe, sier han.

– Samtidig er jeg glad for at barna våre var små og gikk i barnehagen og ikke på skole, legger han til.

Båret på gullstol

Som DELK-prest ser han barne- og ungdomsarbeid som helt sentralt.

– Den store styrken vår er skolen, som gjør at vi kan bygge forbindelsen mellom hjem, kirke og skole. Jeg tenker også at vi bør bli mer synlige i lokalsamfunnet, men det er ikke så godt å vite hvor vi skal begynne, smiler han.

Prestetjenesten i frikirkemengheten har i alle fall begynt på en måte som gir ham frimodighet for fortsettelsen.

– Å komme inn som prest her var som å bli båret på gullstol, sier han.

Gjer døra på bedehuset breiareJubileumsturné

Vil gjøre Jesus kjent i nord

Overrasket over mangel på mat i «kristen» bygd på Sørlandet