Kommentar
Bare en grillfest
I disse dager strømmer nye studenter til universiteter og høyskoler. Kollega Johanna Hundvin Almelid har denne uken vært sammen med 400 unge mennesker, hvorav mange som er på leting etter en menighet i Bergen.
Mitt utgangspunkt var det motsatte: Før jeg reiste hjemmefra, hadde jeg bestemt meg for å være modig og utforske nye miljøer. Jeg var misjonærbarn og prestebarn og tanken min var at dette kunne være et godt tidspunkt til å få mer avstand til kristne mennesker og forsamlinger.
Jeg var 19 år og befant meg i en ny by.
Blant medstudentene var det ikke et eneste kjent fjes, og jeg følte meg sårbar der jeg stod og så meg rundt i menneskevrimmelen.
Hybel var i boks, bokstavelig talt. Jeg hadde fått et knøttlite krypinn i en enebolig hvor jeg skulle dele kjøkken med huseier. Bonusen var den vakre blå, rosemalte himmelsengen på rommet.
Alt annet var åpent: om jeg likte fagene, hvem jeg kom til å henge med, og hva jeg skulle gjøre på fritiden.
Kanskje skjedde det den første dagen. Kanskje var det ikke før andre eller tredje. Det husker jeg ikke. Men jeg vet hvor jeg stod da sidemannen dultet bort i meg og presenterte seg.
May var nordlending, litt eldre enn meg og skulle gå på en annen linje. Hun lurte på om jeg hadde planer samme kveld. Det hadde jeg ikke, og heller ikke i overskuelig fremtid.
– Har du lyst til å bli med på grillfest i parken?
– Ja takk, jeg blir gjerne med, sa jeg.
Jeg har ingen minner om at jeg handlet pølser og pølsebrød, men jeg vet at da jeg kom til parken, oppdaget jeg at det var Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag som stod som innbyder til grillfesten. Det hadde May glemt å nevne.
Da kvelden var omme, hadde jeg takket ja til å bli med på den første samlingen på Lagshuset. Der ble jeg valgt som sekretær i styret og året etter ble jeg leder.