Menneskefiskere
En brann ble tent og overlevert fra generasjon til generasjon. Den brenner ennå.
Publisert
Sist oppdatert
I 1068 ble bispedømmet Bjørgvin grunnlagt på øya Selja, ytterst i havgapet. I et karrig landskap, ofte herjet av storm og uvær. Like fult er det trofast blitt drevet fiske her, i over 950 år. Menneskefiske. Stadig flere fikk høre det frigjørende evangeliet om Jesus. Slik ble menneskene, skikkene, bygdene og landet forvandlet.
«Gjennom de 950 årene med Bjørgvin bispedømme og enda flere år med kristendom, har vi fått andre vestlendinger enn det vi hadde hatt hvis denne troen ikke var kommet», sa biskop Halvor Nordhaug da jubileet ble feiret under Seljumannamessen i helgen med dronning Sonja til stede. Biskopen talte over teksten om Peters fiskefangst – eller mangel på sådan. Om hvordan Peter, til tross for egen skepsis kastet ut garna på nytt på mesterens befaling. Da kom, som vi vet, fangsten. Det var etter dette Peter, menneskefiskeren, fikk navnet sitt.
Annonse
De som først kom til Vestlandet med evangeliet satte spor. De gamle klostermurene på Selja vitner om levd åndelig liv. Men viktigere var sporene de satte i menneskene. En brann ble tent og overlevert fra generasjon til generasjon. Den brenner ennå. Uten den kristne troen, og det nye hjertelaget som fulgte med denne troen, ville landet vårt, som biskopen presiserte, sett helt annerledes ut. Dette er en sannhet som er verd å grunne over, i en tid der Norge blir stadig mer sekularisert.
Nå er det vi som holder fakkelen. Eller som har fått utdelt fiskegarna, om vi vil. Den kristne kirke er aldri mer enn en generasjon unna utryddelse, skrev Dagen etter et besøk i en britisk kirke i fjor høst. Vi siterte en prest som var bekymret for utviklingen i Church of England, og som la alvoret om å gi evangeliet videre inn over tilhørerne. Det er vårt ansvar. Vi som lever nå. Det er vi som må gi flammen videre. Til generasjonene etter oss. Og til mennesker som lever langs andre ugjestmilde strender – eller i ørkener, jungler og storbyer. For, som Normisjons generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland sa i Dagen denne uken: «En menighet er en menighet bare hvis den også har et internasjonalt blikk.»
Misjon er tema på mange av sommerens kristne stevner og konferanser. NLM hadde generalforsamling forrige uke. Normisjon har sin denne uken. Begge organisasjonene har en stolt misjonshistorie hvor vi i dag kan hente lærdom. Når man for eksempel ser hvilket mot tidligere generasjoners misjonærer viste da de dro til Kina og India, kan det inspirere vår tids misjonsfolk. Det var ikke de enkleste områdene de gamle misjonærene siktet mot. Dét er det heller ikke i dag når de to nevnte organisasjonene, og mange flere med dem, vil prioritere innsatsen inn mot unådde folkeslag.
Det finnes sikkert dem som innvender at det er både dyrt og risikabelt å sende misjonærer til områder som Sentral-Asia og Nord-Afrika. Da kan man med frimodighet svare at det ikke var direkte billig eller ufarlig å sende misjonærer til Mongolia eller Kenya heller. Men det ble gjort, og samfunn ble forvandlet. Slik også Norge ble forvandlet, da noen kom hit med gode nyheter. Derfor skal vi fortsette å kaste ut garna på uventede steder, fordi Gud kaller oss til det.
Vi må investere tid, penger og foldede hender. «Gi så det svir», lød oppfordringen fra Mongolia-misjonær Åshild Sørhus på NLMs generalforsamling. Og hun sa mer: «Hvis Gud kaller deg, er du heldig. Da må du si ja».
