Mer enn rimeri

«Den dikter, som kun frembringer velklingende, men tomme vers, er en rimsmed.»

Er dette sant, da vet jeg en ting: At salmedikteren Hans Adolf Brorson (1694–1764) ikke var noen rimsmed. Men kunsten å rime kunne han! Helt glimrende. Noen ganger blir rimene hans som rytmiske hammerslag. De banker budskapet inn i hjertene.

Les nå igjennom på teksten ved siden av andakten!

En jubelsalme

I skolelagskoret på gymnaset øvde vi inn denne salmen. Folketonen fra Heddal forutsatte en jublende framføring. Poesien, rytmen og musikken spikret formuleringene fast i hukommelsen. Derfor har da også teksten blitt med meg gjennom livet.

Skrev jeg forresten jublende? – Slutten av det første verset tegner et bakteppe som neppe kan kalles jublende.

Men jubeltonen lyder kraftfull alt i første linje. Brorson introduserer budskapet med en gjennomtenkt effekt: Straks å løfte fram sitt store tema. Konsist, personlig og … nettopp jublende. «Guds Sønn har gjort meg fri!»

Begrepet «frihet»

Frihet kan isolert sett bety mange ting. Men da Brorson skrev salmen, var han verken opptatt med politisk eller psykologisk frihet. En humanistisk forkynnelse med fokus på å styrke selvbildet finner vi sjelden hos ham. Å frigjøre personlighetene fra tyngende bagasje (fra yngre år) var utenfor horisonten. Han var nok en god psykolog, men han tar oss med inn i et større univers. Rett på sak – ut fra en Jesu og apostlenes lære.

Det fengselet han har opplevd, men som Guds Sønn har befridd ham fra, er femfoldig:

Femfoldig frihet

• Fengselet er preget av Guds motstander. Satan er en tyrann som vil styre tanker og livsførsel.

• Med «syndestand» mener han at vi av oss selv egentlig ikke vil ta oppgjør med synden. Vi er bundet.

• «Lovens bann» er det aller verste: selve forbannelsen som Guds lov lyser over synderen. Her er anklager og fordømmelser, – og Gud selv er dommeren.

• Over oss ligger derfor dødsangsten som en trykkende sky,

• og utsikten er en evig fortapelse.

Men altså: Noe har skjedd. For å bruke en annen Brorson-formulering: «Satan, synd og død må rømme.» Aktøren i frigjøringen er «min Jesus». Dermed avspeiler Brorson et personlig forhold mellom Jesus og den troende.

Det «min Jesus» gjennomførte, skildres med like radikale ord som selve fengselet: Av ren kjærlighet «la han seg imellom» Gud og meg. Han «underga» seg dommen. Det var ingen formildende omstendigheter. Guds lov krevde straff. Han, Guds Sønn, ble behandlet i pakt med det vi hadde fortjent.

Tre ord beskriver sentrum i hans gjerning: Smerte, død og grav. I Kristus blir synderen satt helt fri. Guds handling med ham avspeiler en ubegripelig kjærlighet.

Vi hadde jo fortjent å være i dette fengslet. Hvorfor?

Et provoserende menneskesyn

De siste seks linjene skisserer i tydelige konturer en side ved det kristne menneskesynet som predikanter ofte kvier seg for å løfte fram: Syndigheten. En ondskapens sirkel med sentrum i selve hjertelivet – og som preger hele meg. Vi har ikke lyst til annet enn det som er forbudt. Bak formuleringene aner vi en salmedikter med erfaring, en som er forpliktet på de radikale Paulus-ordene: «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» (Rom 8,7).

Provoserende? Ja, men like sant som ordene om at vi opprinnelig er skapt i Guds eget bilde.

Skaper disse siste linjene oppgitthet? Pessimisme? Eller kjenner jeg meg bare provosert?

Nei:

Første linje har vært det underliggende hovedtema hele tiden. Jo verre situasjonen vår skildres, jo større blir frihetsbudskapet. Guds Sønn har gjort meg fri!

De to siste versene (ikke gjengitt her) understreker dette: Ved troen får jeg leve som et fritt Guds barn – med himmel over livet. Jeg vil ikke vende tilbake til fengslet. Jeg vil tilhøre ham som har frelst meg. Jeg er på vei til «himlens sorgenfri»!

Genial rimkunst?

Les verset en gang til. Genial rimkunst? Velklingende?

Ja.

Men ikke tomme ord. De er forankret i Bibelen. De bærer gleden inn i sjelene. Og der inne virker de ved Åndens kraft en frimodig tro.

God helg.