Micael solgte alt og ga det til fattige

Det skram­ler i en liten papp­kopp idet en mid­del­ald­ren­de mann stan­ser opp og gir noen myn­ter til Do­i­ni­ta Luca. Hun sit­ter uten­for et kjøpe­sen­ter i sen­trum av den svens­ke byen Upp­sa­la.

Den 38 år gamle kvin­nen er mor til syv barn. Ved siden av seg har hun en pla­kat som opp­ford­rer forbi­pas­ser­ne­de til å hjel­pe henne og hen­nes fa­mi­lie med det beløp «som Gud leg­ger på ditt hjer­te».

Ak­ku­rat i dag våk­net Do­i­ni­ta hos en kvin­ne som til­bød henne hus­rom for en natt. El­lers sover hun som regel i en bil når hun opp­hol­der seg i Sve­ri­ge. Og her har hun vært siden mars, i denne om­gang.

Do­i­ni­ta er en av sta­dig flere rom-folk som be­nyt­ter seg av EUs reg­ler om fri ferd­sel over gren­se­ne. Hun er der­med også en av dem som vil bli ram­met der­som Sve­ri­ge ved­tar tigge­for­bud, noe fler­tal­let av lan­dets be­folk­ning er for.

Der hjem­me i byen Valea Seaca, uten­for Bacau i Ro­ma­nia, spør hen­nes barn om mat, men som regel har hun ikke noe å gi dem, for­tel­ler hun oss.

- De får ingen so­sial­bi­drag. Barne­bi­dra­get hol­der til po­te­ter og litt kjøtt. Etter det er pen­ge­ne slutt, sier hun på bro­ke­te en­gelsk.

Barne­bi­dra­get er på to­talt 400 kro­ner i må­ne­den. Her i Sve­ri­ge kan hun få opp mot 300 kro­ner om dagen i papp­be­ge­ret, for­tel­ler hun. Pen­ge­ne hol­der til mat, men ikke til dat­te­ren Saras blod-over­fø­rin­ger hver måned.

Do­i­ni­ta ber til Jesus at hun ikke len­ger skal be­hø­ve å reise frem og til­ba­ke mel­lom Ro­ma­nia og Sve­ri­ge. Og at det på et eller annet vis skal løse seg med det ufer­di­ge huset i Valea Seaca, som det vil koste rundt 10.000 euro å fer­dig­stil­le.

Ved Do­i­ni­tas side sit­ter Micael Gren­holm. Han er venn med mange av rom­fol­ket som sit­ter på Upp­sa­las gater. Han har hjul­pet mange av dem å lage CV og å melde seg som ar­beids­sø­ken­de. Noen gan­ger byr ham dem hjem til guds­tje­nes­te i hus­me­nig­he­ten han er med i. Et tyve­talls rom mer­kes når det skal lov­syn­ges, for­tel­ler han.

Men hva er det som får den 23-åri­ge svens­ken til ikke å bare gi en slant til tig­ger­ne eller kjøpe mat til dem, men bli deres venn og noen gan­ger be­ta­le hus­lei­en for dem?

- Driv­kraf­ten er Jesus. Fullt og helt, sier han.

- Om jeg ikke hadde blitt frelst for åtte år siden hadde jeg ikke en­ga­sjert meg så eks­tremt som dette. Det jeg gjør er noe som han har bedt meg om å gjøre. Det er han som gir meg kraft til dette.

Og eks­trem kan Micael Gren­holms enkle livs­stil trygt sies å være. Livs­sti­len har han valgt for å kjem­pe mot so­si­al urett­fer­dig­het, og det går til­ba­ke til en livs­for­vand­len­de opp­le­vel­se han hadde for syv år siden.

Da leste han en kro­nikk om ver­dens fat­ti­ge. Der stod det at over en mil­li­ard men­nes­ker lever på mind­re enn én dol­lar om dagen. Se­ne­re samme dag leste han Bi­be­len og kom til for­tel­lin­gen om den rike unge man­nen som ble opp­ford­ret av Jesus til å selge alt han eier og gi til de fat­ti­ge.

- Frem til da hadde jeg tol­ket den pas­sa­sjen bil­led­lig. Jeg tenk­te at «selg alt du eier» var en bil­led­lig måte å si at man skal være over­gitt. Men den dagen innså jeg at det ikke går an å gi pen­ger til de fat­ti­ge på en bil­led­lig måte. Det er bok­stav­lig ment.

Micael Gren­holm lever i dag på rundt 4.000 kro­ner i må­ne­den. Klær kjø­per han bare i brukt­bu­tik­ker. Og han bor i kol­lek­tiv.

- Jeg ser det som en klar kris­ten plikt å leve en­kelt. Pau­lus sier i Andre Ko­rin­ter­brev at målet med å gi til de fat­ti­ge er at alle skal få det likt. Visse krist­ne er redde for å snak­ke slik. En ten­ker at det luk­ter kom­mu­nis­me.

- Hva sier du til dem?

- At apost­le­ne levde lenge før Marx og de hadde alt fel­les. For­de­lings­idea­let er noe kir­ken må erob­re til­ba­ke.

An­tal­let tig­ge­re i svens­ke gater har økt dras­tisk på noen år. Og det ser ikke ut til å bli færre i over­skue­lig fram­tid. Det vil si, hvis ikke for­bud mot tig­ging blir ved­tatt. En un­der­sø­kel­se tid­li­ge­re i år viste at 56 pro­sent av de spur­te øns­ker et for­bud. Bare 23 pro­sent så et for­bud som et dår­lig for­slag.

- Jeg er gans­ke over­be­vist om at det er vel­dig få av dem som øns­ker et for­bud som har gjort som jeg og satt seg ned og pra­tet med disse men­nes­ke­ne. Lært dem å kjen­ne. Og det er eks­tremt få som har tatt dem med til so­sial­kon­to­ret og for­søkt å hjel­pe dem med en jobb. Jeg tror me­nin­ge­ne ville endre seg om flere lærte seg å kjen­ne tig­ge­re.

Det hele er et spørs­mål enkel ma­te­ma­tikk, mener Gren­holm. Den som ikke har jobb er av­hen­gig av gaver for å over­le­ve. Enten kom­mer ga­ve­ne fra myn­dig­he­te­ne eller så kom­mer de fra pri­vat­per­soner.

- Å forby tig­ging, altså å forby men­nes­ker å gi pen­ger til andre men­nes­ker, ville være en vel­dig ubarm­hjer­tig og de­struk­tiv lov, som ri­si­ke­rer at men­nes­ker fak­tisk kan dø. Dels på grunn av mat­man­gel og dels på grunn av at helse­hjelp kos­ter vel­dig mye i de fles­te EU-land. Ofte tig­ger de nett­opp for å få råd til helse­pleie. Det er vel­dig mange rom­folk som er av­hen­gig av at deres slekt­nin­ger tig­ger pen­ger i andre EU-land.

I Sve­ri­ge ble tig­ging i prak­sis av­skaf­fet gjen­nom inn­fø­rin­gen av so­sial­stø­nad, sier Micael Gren­holm.

- Men rom fra Ro­ma­nia er en grup­pe som blir eks­klu­dert fra vårt sys­tem. Det jeg vir­ke­lig skul­le ønske å se er at vi åpner opp bi­drags­sys­te­met også for disse tig­ger­ne.

- Men er det ikke Ro­ma­nias an­svar å ta hånd om sine fat­ti­ge?

- Ro­ma­nia har et vel­dig stort an­svar. Men Sve­ri­ges BNP er flere gan­ger stør­re. Og så lenge de er her er det ikke bare Ro­ma­nias an­svar, men også vårt.

- Ro­ma­nia har en vel­dig lang his­to­rie av ra­sis­me og hat mot rom­fol­ket. Det skjer en om­fat­ten­de dis­kri­mi­ne­ring av dem. I mange av deres byer fin­nes ikke ren­nen­de vann, ingen as­fal­ter­te veier. Jeg tror at alle er enige om at Ro­ma­nia må ta et stør­re an­svar, men det kom­mer ikke til å skje over nat­ten. Det vil ta tid. Og så lenge lan­det ikke har et bra sik­ker­hets­nett og så lenge rom er så eks­klu­dert i ar­beids­mar­ke­det, kom­mer de til å dra til andre EU-land for å tigge. Det er vir­ke­lig­he­ten.

- En del mener at Ro­ma­nia ikke kom­mer til å ta an­svar så lenge rom-fol­ket får hjelp fra andre ste­der. Hva ten­ker du om det?

- Det er jeg ikke enig i. Slik jeg ser det er veien frem­ad at EU gir øko­no­mis­ke bi­drag til Ro­ma­nia, sam­men med ty­de­li­ge krav om å for­bed­re si­tua­sjo­nen.

Det fin­nes dem som hev­der at fleste­par­ten av tig­ge­re er, eller i det mins­te kan være, gjen­stand for men­neske­han­del, og at de pen­ge­ne som forbi­pas­se­ren­de gir hav­ner i lom­me­ne på ma­fia­bos­ser som or­ga­ni­se­rer tig­ger­liga­er.

Micael Gren­holm deler hel­ler ikke den ana­ly­sen.

- Min er­fa­ring er at i de aller, aller fles­te til­fel­le­ne går pen­ge­ne til å hjel­pe men­nes­ker. Så fin­nes det jo noen per­soner som er mis­tenk­som­me mot alt og som ville sagt at Do­i­ni­ta har løyet i en time for deg nå.

Han med­gir at men­neske­han­del fore­kom­mer.

- Men det er unn­taks­til­fel­ler. Det fin­nes enkle hand­lin­ger for dem som er så uro­lig for at pen­ge­ne skal gå til kri­mi­nel­le ban­der. De kan støt­te or­ga­ni­sa­sjo­ner som hjel­per disse men­nes­ke­ne. Det kan jo de fles­te gjøre.

Micael Gren­holms kon­takt med Do­i­ni­ta Luca og hen­nes fa­mi­lie star­tet med at han tre dager på rad gav en hundre­lapp i papp­kru­set hen­nes. Så smått voks­te et venn­skap frem, og i dag er han en av de fri­vil­li­ge på Fy­ris­går­den, et sen­ter for ru­mens­ke barn. Der un­der­vi­ser han de to barna Do­i­ni­ta har med seg til Sve­ri­ge.

- Micael er god, han har Jesus. Vi er ven­ner i Jesus, sier hun og leg­ger hån­den på det store, røde tre­kor­set rundt Micaels hals.